Hege Storhaug, HRS
Min venn, Shahid, er i så måte et hederlig unntak – for vi har nettopp et platonisk og vennskapelig forhold. Men ordene hans er betegnende for et kulturelt fenomen i den muslimske verden: Den vennskapelige omgangen mellom kjønnene, slik vi kjenner det fra vårt samfunn, er så godt som ikke-eksisterende. Idet en mann og kvinne som ikke er i nær slekt nærmere seg hverandre psykisk og sosialt, er sex allestedsnærværende. Mer sexfikserte samfunn enn i den muslimske verden, vil jeg påstå knapt eksisterer (jeg sier knapt, da jeg tar høyde for at det kan finnes urfolk/stammer som når opp i konkurransen).
En annen svært interessant observasjon er at dess mer slør og strengere varianter av slør, dess sterkere behandles kvinnen som et seksualobjekt. Dette betyr igjen at dess mer slør, dess mer seksuell trakassering av kvinner i det offentlige rommet. Personlig er denne opplevelsen en av de mest klartalende: Min nærmeste venninne i Islamabad (byen i Pakistan med minst slør), besøkte meg i Norge første gang i 1994. Dette var en tid i Pakistan med langt mindre slør enn i dag, og dermed mindre trakassering seksuelt av kvinner i det offentlige rommet. Likevel falt denne kommentaren en dag etter en rundtur i Oslos gater: ”For første gang i livet opplever jeg å bli behandlet som et menneske, ikke som et objekt,” sa hun i en blanding av glede og forbauselse. Hun hadde fått et kultursjokk: Hun trodde at kvinner verden over ble seksuelt trakassert i det offentlige rommet. Besøket i Norge var den første reisen ut av Pakistan. Her hos oss kunne møte menns blikk på gaten, hun kunne endog sitte alene på kafé uten å være i nærheten av å bli trakassert.
Det samme kultursjokket fikk norskpakistaneren Fahrat Taj. Taj arbeider med en doktorgardsavhandling ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Oslo. Hun innvandret til Norge for få år siden fra det man kan kalle ”burkaland” i Pakistan, de svært konservative nordvestområdene. I hjembyen der Taj vokste opp, brukte så godt som alle kvinnene burka, inkludert henne selv. Når Taj i voksen alder besøkte Pakistans storbyer, som er mindre konservative, kastet hun hele det muslimske klesregimet på båten. Og hvor ble hun mest trakassert? Tilslørt i hjembyen. Taj forklarer hvorfor: “Noen av mine mannlige kollegaer, slektninger og bekjente i Pakistan har vært ærlige nok til å innrømme overfor meg at hijab vekker menns nysgjerrighet: de klarer simpelthen ikke å motstå ønsket om å finne ut hvilken skjønnhet som gjemmer seg inne i hijabet. Derfor stirrer og stirrer de på kvinner i hijab. De sier at de fleste menn antakelig ikke ville sendt et ekstra blikk etter en fremmed kvinne på offentlige steder, hvis de ikke brukte hijab.”
Den samme negative oppmerksomheten oppnår muslimske kvinner i Norge når de ikler seg streng tildekking. Det ligger i sakens natur at når de markerer seg så kraftig, faller våre blikk lettere på dem enn en kvinne som kler seg mer eller mindre nøytralt, uansett hennes etniske bakgrunn. Dette opplevde jeg til gangs under arbeidet med boken Tilslørt. Avslørt i 2007. Ikledd burka vandret jeg rundt i Oslo en vårdag. Jeg fikk antakelig like mye (ubehagelig) oppmerksomhet som hvis jeg hadde spankulert i Evas drakt.
Denne runden med debatt om hijab har langt på vei vært et verdimessig kvantesprang: At hijab er kvinneundertrykkende, sies nå fra mange hold. Berøringsangsten, eller angsten for å stemples med nedrige etiketter ved å påpeke dette faktumet, er betydelig svekket. Det er derfor fristende å trekke frem noen fyndord formulert av den franskiranske antropologen og suksessforfatteren Chahdortt Djavann. Boken hennes, Kast sløret! (Bas les voiles!), er det mest kraftfulle anklageskriftet mot sløret og slørets seksualiserende virkning, som jeg har registrert. Djavann spør: ”Forsterker ikke det forbudte driften mot synden? Sløret minner den muslimske mannen om et av de største tabuene i islam: kvinnens kropp. Det man tildekker, kan ikke unngå å tiltrekke seg andres blikk. Sløret fikserer mennenes seksuelle energi og oppmerksomhet på dette skuet (…). I de muslimske landene er det umulig å overse mennenes insisterende og pågående blikk; aktpågivende, usømmelige og skitne blikk, som forsøker å trenge gjennom sløret.” Djavann føyer til det som etter hvert er en kjent sak: ”På tross av tilsløringen er voldtekt og prostitusjon et stort problem i de muslimske landene. Pedofili er også utbredt” (…).Og hvis det virkelig var slik at islam og sløret frigjør kvinnene og beskytter dem mot overgrep, sier Djavann, så hadde verden forstått dette for lengst: ”men er det ikke kanskje i de fleste muslimske land at den mest barbariske voldsutøvelsen finner sted?”
Djavann har gjort en meget interessant observasjon. Sløret skal dekke kvinnens (erotiserende) hår, hevdes det. Djavann har spurt religiøs lærde om kvinner som er skallet kan la sløret ligge? Men, nei, også en skallet kvinne skal dekke hodet, var svaret. Altså er det ikke håret som skal skjules, det er kroppen som skal dekkes til, for å kontrollere kvinnens seksualitet og marker henne som muslim, mener Djavann.
Djavann, som ble tvunget inn i Khomeinis slørtyranni i 10 år, har også klare synspunkt på sløret som en selvønsket identitetsmarkør: ”I Frankrike er det å bære slør (…) uttrykk for et ønske om å bli sett; det er en form for ekshibisjonisme eller provokasjon: Jeg er et objekt, eller rettere sagt et seksualobjekt, og jeg er stolt over å være det (…). Denne perversiteten er grunnleggende deres egen sak. Men jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at dette ikke helt er tilfellet, fordi de ved å bære slør sender et signal til yngre jenter, som er med på å tilsløre begrepene ’frihet’, ’identitet’ og ’kultur’.”
Djavann etterlyser ”hvilken identitet” kvinnene ønsker å signalisere. Selv svarer hun slik: ”Deres tilsløring er (…) et uttrykk for en fremmedgjøring og et ønske om ikke å engasjere seg i de vestlige samfunnene de bor i.” Men, som Djavann sier, tilsløringen tiltrekker seg like mye oppmerksomhet som kvinner ”på forsiden av mannfolkblad”. På den tilslørte kvinne står det skrevet usynlig: ”Forbudt å se på, kun til å fantasere om.” Djavann mener sløret er det ”mest barbariske, islamske dogmet, fordi hensikten med kravet om tilsløring er å kontrollere kvinnen og legge bånd på hennes kropp”.
Hvilken debattforestilling kunne det ikke blitt dersom Djavann i beste sendetid i Norge fikk utfordret hijabkvinnene Lena Larsen, Ihlam Hassan og co? Det er lov å fantasere…