Hva vil fremtiden bringe?

Innledning av Hege Storhaug på HEF-seminar 18. mars 2009

Først: debatten om hijab i politiet er slik jeg ser det lagt død for uoverskuelig fremtid. Jeg gadd se den politikeren som i ”edru tilstand” mener dette er en vinnersak de kommende årene…

Debatten var bred og delvis god. De fleste argument er velkjente, derfor mener jeg det her i kveld ikke er nødvendig å dykke ned i politiuniformdebatten igjen, men kun slå fast hva jeg selv har ment og som langt på vei var hovedårsaken til at det fatale forslaget ble trukket: At vi som publikum møtes av et politi som er livssynsnøytralt gir oss trygghet. Trygghet i at ikke en eller annen religiøs tankegang kan påvirke den enkelte betjents holdninger til oss når vi dertil kan være i en svært sårbar posisjon.

Å flagge religiøsitet gjennom politiuniformen, ikke minst i disse dager da religion skaper så mye splid og konflikt både i Norge og verden som så dann, ville kunne skape en rekke uheldige situasjoner og utfall. Et eksempel av geopolitisk karakter, er hvis hijabbrukende politi sammen med kippabrukende politi skal håndtere voldelig demonstrasjon i Oslos gater etter krigshandlinger mellom Hamas og Israel.

Politiet ville blitt som bensin på bålet, bokstavelig talt.

Et mer hverdagslig eksempel er hvis en voldtatt kvinne uten hijab, voldtatt etter en kveld på byen og alene på vei hjem i sene nattetimer, møter en hijabbrukende politi i avhør. Hijaben, som vi nå snart alle er enige om at står for visse kvinneundertrykkende verdier, kunne definitivt skapt usikkerhet hos den voldtatte kvinne om politibetjentens habilitet og menneskesyn. Hun hadde ingen mannlig anstand i nær familie på ferden hjem, hun hadde drukket, hun hadde moret seg på et utested som ikke er kjønnssegregert – og så videre. Alt hun har gjort er motsatsen til hijabens verdisignaler: Den voldtatte var uren da overgrepet skjedde, hun bød seg frem for fluene som et kjøttstykke liggende i solen, som en såkalt lærd australsk skriftlærd har formulert det, mens den hijabkledde sitter ”pur ren” bak avhørspulten.

Hjelpe og trøste for et scenario hijab og annet kunne blitt, og for å banne i HEFs lokaler, takk Gud for at utfallet ble som det ble.

Vel, det var ikke verken kippa eller turban som lå til grunn for regjeringens overilte utspill 4. februar 2009. De sa det selv i tittelen i pressemeldingen fra Justisdepartementet: Hijab til politiuniformen, sto det. Ikke religiøse symboler.

Det er hijab og annen tildekning av kvinner som skaper splid og uro i samfunnet vårt. Ikke underlig, da islam er en verdensreligion som fremdeles står på lang avstand fra døren til opplysningstiden, en opplysningstid som fremmet samfunnskritisk åndsretning i Europa, som uttrykte en tro på menneskets evner og fremmet renessansens humanistiske idealer i et samfunnsmessig perspektiv. I takt med at naturvitenskapen fikk gode vekstvilkår ble eneveldet og kirken utfordret. En gave som de fleste av oss kan nyte godt av i dag.

Det er ikke den kritiske fornuften, som preger islam og dagens muslimske verden. Langt derifra, dessverre. Det er ikke den personlige friheten – som de fleste av oss nyter uendelig godt av i Norge – som preger islam. Langt derifra. Det er ikke kvinners likestilling som preger islam. Langt derifra. Og dessverre. Islam preges av tvang, ubetinget underkastelse, menneskefiendtlig dogmatikk, konformisme, en oppfatning av de troende som overlegne og alle andre som underlegne med ulike grader av begrensede rettigheter.

Jeg sier islam preges av – og jeg må vel likevel legge til det kjedsommelige – at dette ikke gjelder alle enkelte muslimer oppfattelse av hva islam skal være. Jeg snakker her om grunnelement i islam.

Vi har hatt en høy grad av livssynsnøytralitet i det offentlige rommet i Norge i min levetid – inntil ca de siste 10 – 15 årene – med fremveksten av tilsløring av jenter og kvinner som er født muslimer. Denne livssynsnøytraliteten gjør at vi møtes som personer, ikke som ideologier eller en eller annen religiøs dogmatikk-fanebærer. Denne åpenheten for det unike menneskelige mener jeg er et uvurderlig og umistelig gode. Ikke minst har dette banet vei for at menn og kvinner kan ha vennskapelige likeverdige forhold. Slik er det generelt sett ikke innen islam.

For med islam ble kvinnen seksuelt erobret. Fra å ha hatt en forholdsvis høy grad av frihet, også i forhold til menn (hun kunne sågar ha forhold til flere menn på samme tid, og selv bestemme hvem hun mente skulle være far til barnet… La det være sagt; personlig synes jeg ikke dette er å ettertrakte). Men poenget mitt er at med islam ble kvinnen underlagt mannen, som jente far og brødre, som gift kvinne ektemannen, og hun ble pålagt hovedansvaret for å sikre at seksualitet skal kun skje innenfor ekteskapets rammer. Derav tildekning, og derav segregering og helt eller delvis utestenging av kvinner fra det offentlige rommet. Konsekvensene av dette synet og denne praksisen er følgende illustrert gjennom min nærmeste venninne i Pakistan:

Hun besøkte meg første gang i 1994 i Oslo. Dette var hennes første utenlandsbesøk. Hun trodde at menn verden over seksuelt trakasserte kvinner i det offentlige rommet, slik som hun hadde erfaring med fra Pakistan. Da hun ankom Norge fikk hun ”kultursjokk. Kledd i vestlige klær i sommerlige Oslo, kunne hun møte menns blikk på gaten, hun kunne endog sitte alene på kafé uten å være i nærheten av å bli trakassert. ”For første gang i livet” opplevde hun å bli ”behandlet som et menneske, ikke som et objekt”, som hun formulerte det.

Konklusjon, dess mer slør, dess mer seksuell trakassering av kvinner.

I vesten får sløret en tilleggsfunksjon – hvis vi skal tro på den franskiranske bestselgende forfatteren og antropologen Chardortt Djavann. Hun har blant annet har skrevet boken Kast sløret, som er det sterkeste anklageskriftet mot sløret og slørets seksualiserende virkning, som jeg har registrert.

Hun spør: ”Forsterker ikke det forbudte driften mot synden? Sløret minner den muslimske mannen om et av de største tabuene i islam: kvinnens kropp. Det man tildekker, kan ikke unngå å tiltrekke seg andres blikk. Sløret fikserer mennenes seksuelle energi og oppmerksomhet på dette skuet (…). I de muslimske landene er det umulig å overse mennenes insisterende og pågående blikk; aktpågivende, usømmelige og skitne blikk, som forsøker å trenge gjennom sløret.”

Djavann føyer til det som etter hvert er en kjent sak: ”På tross av tilsløringen er voldtekt og prostitusjon et stort problem i de muslimske landene. Pedofili er også utbredt” (…).[i] Og hvis det virkelig var slik at islam og sløret frigjør kvinnene og beskytter dem mot overgrep, sier Djavann, så hadde verden forstått dette for lengst: ”men er det ikke kanskje i de fleste muslimske land at den mest barbariske voldsutøvelsen finner sted?”

Djavann har gjort en meget interessant observasjon. Sløret skal dekke kvinnens (erotiserende) hår, hevdes det. Hun har spurt religiøs lærde om kvinner som er skallet kan la sløret ligge? Men, nei, også en skallet kvinne skal dekke hodet, var svaret. Altså er det ikke håret som skal skjules, det er kroppen som skal dekkes til, for å kontrollere kvinnens seksualitet og markere henne som muslim, mener Djavann.[ii]

Djavann, som ble tvunget inn i Khomeinis slørtyranni i 10 år, har også klare synspunkt på sløret som en selvønsket identitetsmarkør, ønsket å bli sett som muslim: ”I Frankrike er det å bære slør (…) uttrykk for et ønske om å bli sett; det er en form for ekshibisjonisme eller provokasjon: Jeg er et objekt, eller rettere sagt et seksualobjekt, og jeg er stolt over å være det (…). Denne perversiteten er grunnleggende deres egen sak. Men jeg vil gjerne gjøre oppmerksom på at dette ikke helt er tilfellet, fordi de ved å bære slør sender et signal til yngre jenter, som er med på å tilsløre begrepene ’frihet’, ’identitet’ og ’kultur’.” [iii]

Hun etterlyser ”hvilken identitet” kvinnene ønsker å signalisere. Selv svarer hun slik: ”Deres tilsløring er (…) et uttrykk for en fremmedgjøring og et ønske om ikke å engasjere seg i de vestlige samfunnene de bor i.” Men, som Djavann sier, tilsløringen tiltrekker seg like mye oppmerksomhet som kvinner ”på forsiden av mannfolkblad”. På den tilslørte kvinne står det skrevet usynlig: ”Forbudt å se på, kun til å fantasere om.” [iv] Hun mener sløret er det ”mest barbariske, islamske dogmet, fordi hensikten med kravet om tilsløring er å kontrollere kvinnen og legge bånd på hennes kropp”.[v]

Enda mer barbarisk blir dette dogmet, når sløret tas på barn, mener Djavann. Barn gjøres til ”seksualobjekter”. Sløret ”signaliserer at barnet, eller den unge jenta som bruker det, er parat til giftermål og til å ha et seksualliv.

Fremmarsjen av sløret i vårt samfunn ser jeg også på som et klart uttrykk for imperialisme fra de bevisste rekkene menn og kvinner som insisterer på slørbruken: vi ikke-troende skal tvinges til å underkaste oss religiøse dogmer, regelrett kjønnsapartheidisk tankegods.

Når vi i tillegg vet at hijaben vi ser i dag, denne religionspolitiske konstruksjonen fra 70-tallet, er det fremste symbolet i det offentlige rommet for den totalitære ideologien islamismen – vår tids største ideologiske utfordring – er det all grunn til å rope et varsku og sette foten kontant ned verdimessig. Drømmen om det verdensomspennende kalifatet – altså en best mulig kopi av det gjennomislamiserte samfunnet Muhammed klarte å skape på den arabiske halvøya før sin død – er innevevd i hijaben – det nytter lite å benekte dette uansett hvor ubehagelig det er. Da mener ikke jeg at alle kvinner i hijab bærer denne drømmen. Nei, jeg tror tvert om at majoriteten bruker hijab ut av tvang og frykt og sosialt og/eller familiært press. Både med tanke på ufriheten mange jenter og kvinner lever med daglig, og, ikke minst, verdiene som hijaben flagger, mener jeg den enkelte frie brukeren av hijab – dette antifrihetsplagget – har et stort personlig ansvar for hvilket samfunn man promoterer. For av personlig frihet, følger selvsagt også et ansvar for hvordan friheten forvaltes.

I dag er under tre prosent av befolkningen i Norge født muslimer. Noen er ikke-troende, mange er julaftenkristen, enda flere er barn – viss stemmer er lydløse i det offentlige ordskiftet. Når vi ser og hører hvor mye plass islam og dogmatiske religionsdiskusjoner tar i dag, er dette et illevarslende tegn om hva vi kan ha i vente den dagen vi har en mangedoblet muslimsk befolkning.

Derfor mener jeg blant annet at vi trenger en bred debatt om hvilke verdier vi vil hegne om – verdier vi mener er umistelige. Derfor mener jeg vi ikke skal gi etter for særkrav fra muslimsk lederhold, som igjen – ikke minst – vil tvinge vanlige muslimer inn i ufrihet og underkastelse av religiøs dogmatikk. Derfor mener jeg også at hijab og slør (og andre iøynefallende religiøse og ideologiske og politiske symbol) skal ut av offentlige stillinger der man er i møte med publikum, som sykehus, utdannelsesinstitusjoner, tollvesen, med mer.

Vi trenger rett og slett en demokratikanon inn i den norske skolen og i samfunnsdebatten. Vårt frie demokrati er umistelig, vi kan likevel miste det hvis vi tar det for gitt og sover i timen. Jeg mener at hver generasjon trengs å oppdras i demokratibygging. Vi så det på 1930- og 1970-tallet, da helt avgjørende demokratiske verdier og prinsipp gikk i glemmeboken blant mange unge og intellektuelle. Den gang var det nazismen og senere kommunismen og marxsimen som var en trussel. I dag og i tiden som kommer er det religiøs fanatisme blant folk som mener religion skal stå over politikk, og dermed over demokratiet, som seiler opp som den nye faren. Det burde derfor være opplagt at det skapes en bred bevissthet om demokratiets historie, grunnverdier og kjernetekster. Demokratiet står og faller med borgernes kjærlighet og standhaftighet, standhaftighet til at holde fast ved vårt demokratis grunnprinsipper og grunnverdier. Vi fortjener virkelig en bred demokratidebatt.

Takk for meg – så langt.