Hege Storhaug, HRS
Så har det endelig skjedd, om enn i en ganske hjelpeløs form: Verdiboblen i innvandringsdebatten sprekker opp, takket være et utspill fra partisekretær Martin Kolberg (Ap), som jeg tror mer skyldes en overrumplende taktisk utspørring fra journalist Fredrik Solvang i NRK, enn at Kolberg hadde vært på tankeloftet og klekket ut en genial strategi for at Ap skulle vinne troverdighet i vår tids største utfordring; Den oppseilende verdikampen i Norge grunnet intolerante antifrihetskrefter, som i større og større grad presser seg inn i det offentlige rommet. Les: islamismen.
Ei heller tror jeg Kolberg ga det oppsiktsvekkende intervjuet til NRK fordi han hadde sett lyset: Hvordan knekke FrP-koden. Det var nok journalisten som for lengst har knekket koden om hvordan en skal få en politiker ut på glattisen, og slik sparke i gang en debatt med temperatur.
Utvilsomt kan man i første runde slå fast at verken Kolberg eller hans ”opponent”, EU- og Tyrkia-vennlige Torbjørn Jagland, eller kommentatorer og redaktører, synes å ha lest kartet før de gikk høyt ut i terrenget.
Kolberg har konsekvent knyttet kvinneundertrykking til det han definerer som ”radikal islam”. Jo da, han har rett i at ytterliggående islam, hvis det er dette han mener med radikal islam, er svært kvinnefiendtlig, og han har rett i at ytterliggående krefter anser hijab som obligatorisk, og at en del ytterliggående også mener at kjønnslemlestelse er en del av den ideologiske pakken (men langt fra alle, eksempelvis ikke ytterliggående i Afghanistan, Pakistan og Iran, som har sine medløpere her hos oss. Altså kommer også kulturelle særtrekk inn som en medvirkende faktor, samt hvilken lovskole innen sunni-islam man tilhører).
Begrepet radikal islam er uklart. Begrepet fordrer langt på vei motsatsen moderat islam, et uheldig begrep, da det mer tåkelegger enn klargjør. For hva betyr det å være moderat? At man aksepterer noe ”godteri” i ”shariaposen” (typisk familielovverket), og slik avstår fra de mest ekstreme variantene av sharia, som barbariske straffemetoder? Nei, det som presenteres som moderat islam er ikke nødvendige moderat da virkemidlene er politiske (og i våre samfunn politiske gjennom bruk av demokratiske institusjoner) og misjonerende, samt at det kan gjøres mer eller mindre bruk av press, trusler og tvang sosialt. Moderat islam kan altså være ”litt politisk islam”, og målet kan dermed være kalifatet, slik det er for det sterkt misjonerende Brorskapet som har sine (men ukjent antall) tilhengere i Norge. Hvis moderat islam skal ha noen som helst mening, måtte det være en konsensus om at moderat islam er fullstendig ensbetydende med et islam der sharia er uttalt som ikke-ønskelig politisk og juridisk. Altså et gjennomsekulært islam. Jeg kan ikke se at moderat islam benyttes som term i en slik kontekst.
Verdikampen Kolberg ser ut til å ha snublet inn i, må handle om islamismens økende innflytelse i Norge og Europa, da som en totalitær religionspolitisk ideologi som søker å bekjempe frihetsverdiene, og som har mange avskygninger. Kjernen i denne ideologien, uansett avskygning, er sharia. Den gordiske knuten er derfor hvordan samfunnet vårt skal klare å skyve sharia – guddommelig lovgivning, som dertil defineres som ufeilbar og gitt til evig tid – ut av all politikk og lovgivning (og aller helst også ut av moskeene).
Islamismen kan grovt deles inn i to kategorier: Voldelig islamisme, symbolisert sterkest gjennom terrorisme utført av Al-Qaida og liknende grupper, og de som utgjør den største trusselen i dagens Norge og Europa, de misjonerende islamistene, som jobber for en ”fredelig” overtakelse av samfunnet vårt ved hjelp av våre ”sårbare” offentlige institusjoner. ”Sårbare” i den forstand at vårt samfunn er basert på åpenhet og tillitt helt inn i korridorene i regjering og Storting. Den tilliten og åpenheten misbrukes grelt av islamistene. Hvis det er de ikke-voldelige islamistene som er i tankene til Kolberg, har Kolberg rett i at å underlegge seg jenter og kvinner, er et helt avgjørende mål i den første fasen i kampen for kalifatet, noe sikkerhetstjenesten i Nederland blant annet rapporterer om: I gettoer dominert av muslimsk befolkning er islamistenes første mål nå å ta fra jentene og kvinnen frihet ved bruk av ikke-voldelige midler. Her kommer selvsagt Kolbergs hijab inn, som er det fremste symbolet i det offentlige rommet for islamistene.
Islamisme som et samlende begrep er målet om en stat styrt av islamske lover og prinsipper, altså en stat der blant annet andre religiøse grupper, ikke-troende og kvinner er annenrangs borgere. I dagens Norge er vi i en gryende startfase av islamistisk fremmarsj. Salamitaktikken benyttes: Det satses på å spise opp deler av frihetsverdiene våre som likeverd, likestilling, religiøs frihet og ytringsfrihet. Tidsperspektivet er langsiktig, men perspektivet kan bli kortere dersom vårt politiske lederskap bøyer unna for særkrav fra de religionspolitiske rekkene. Innfris ett særkrav, inspireres kreftene, og neste særkrav kommer raskt på bordet.
Når Kari Vogt i dag definerer radikal islam til voldelig ekstremisme, bærer det således fullstendig galt av sted. Det er en veritabel verdikamp vi står overfor, et sekulært demokrati basert på frihetsverdier versus intolerant statisk religionspolitikk, noe Vogt burde kjenne godt til gjennom sitt mangeårige arbeid. Vogt burde således også gjenkjenne Basim Ghozlans forsøk på å forlede norsk offentlighet i dagens Klassekampen, som sier:
”Det finnes enkelte individer som har ekstreme politiske ideer, det kan også være kommunistiske ideer eller at de forkaster demokratiet på Siv Jensen premisser. Uansett snakker vi om individer, ikke et fenomen.” (ikke tilgjengelig på nettet).
Slik snakker nettopp en person hvis mål er å berolige oss for å villede oss. Ghozlan er del av et fenomen, islamismen, og lever i shariaen. Jeg ville forundres om han ikke er en aktiv del av nettverket som hører under verdens største islamistiske gruppe, Det Muslimske Brorskapet.
Et sitat av professor i islam, Mehdi Mozzafari (Ålborg Universitet, flyktning fra Iran), er et passende svar til Ghozlan, da Mozzafari sier rett ut at Europas demokrati allerede er i kamp mot islamismen:
”Det er en kamp som ikke kan ende med et kompromiss. Du kan ikke ta litt demokrati og litt diktatur og lage en syntese av det. Det er enten eller.” (Weekendavisen, nr. 6, 10 – 17. februar 2006).
La oss håpe at Kolberg og co forstår nettopp dette: Det handler nå om å stå klippefast ved grunnverdiene våre og ikke la seg forlede av villedende demokratispråk og manipulasjoner fra islamistisk hold. Det vil koste – for det er grunn til å forvente at temperaturen blir heit når islamistene møter standhaftig motstand og avvisning av sitt tankegods og sine krav om særrettigheter.
Merk: Nå i formiddag publiserte Dagbladet.no en artikkel der Siv Jensen (FrP) definerer radikal islam, det samme gjør endelig Kolberg nesten én uke etter uspillet. Jagland siteres igjen fra debatten i Litteraturhuset mandag 16.mars, der han ikke forklarer hva radikal islam er, men kategorisk avviser dens eksistens i Norge