Hege Storhaug, HRS
Khalid Mahmood (Ap) gikk høyt ut på banen i Aftenposten i går, og prøvde seg med ”jødetaktikken”, det vil så å påberope seg og sine i Norge å leve som jøder på 1930-tallet i Tyskland. I dag får han svar på tiltale i Aftenposten.no av tre taleføre personer som mener Mahmood gjør muslimer i Norge generelt en bjørnetjeneste.
Lily Bandehy, som har markert seg som hijab-motstander, er opprørt:
”Jeg er muslim. Jeg ble forfulgt av myndighetene i Iran, men her føler jeg meg fri.”
Shakil Rehman etterlyser en etterlengtet modernisering:
”Tre–fire religionskritiske artikler og en hijabbrenning er ikke forfølgelse av muslimer, det er en moderniseringsprosess. Kritikk er ikke hets, men helt nødvendig progresjon,” sier Shakil Rehman, som selv er medlem av Ap.
Rehman fortsetter med en presisering som burde være en selvfølge, men som ikke er det nettopp på grunn av Mahmoodene, Ranaene, Rajaene og Rafiqene:
”Hvor i verden er muslimer mer frie enn i Norge og Europa? Her har vi alle muligheter åpne,” sier Rehman.
Sylo Taraku er seniorrådgiver i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS). Og flyktning. Nei, heller ikke han opplever forfølgelse
”Mahmood gjør muslimer en bjørnetjeneste ved å fremstille dem som ofre, særlig med så sterke ord som forfølgelse. Det er en drøy påstand. Jeg føler meg ikke forfulgt,” sier Taraku.
Men forfølgelse er et begrep på arbeidsplassen hans: Eksempelvis frihetssøkende iranere som har blitt tvunget på flukt av mullahregimet.
Alle tre definerer Aps Mahmood som konservativ, og hårsår hva gjelder islamkritikk. Mahmood tegner et falskt virkelighetsbilde.
”Jeg forstår at noen kan oppleve negativt fokus mot islam som ubehagelig, men i et demokrati må religioner tåle kritikk. Man bør ikke føle seg støtt når noen tar til orde mot ekstreme varianter av islam, som mange muslimer har flyktet fra,” sier Taraku.
Rehman tar opp en svært viktig hanske: Grunnet falsk retorikk fra Mahmood kan unge norske muslimer få en vrangforestilling om ta majoriteten diskriminerer dem.
”Men toleranse er ikke frihet fra kritikk, det er frihet til kritikk,” sier Rehman.
Bandehy er tydeligvis lei av at religiøse krefter skal representere folk som har bakgrunn fra den islamdominerte verden.
”Kanskje 30 prosent av muslimene går i moskeen. Resten av oss er majoriteten som har et helt annet syn enn de konservative. De vil kvele alle debatter i den norske offentligheten, slik at de kan fortsette å isolere muslimske miljøer fra samfunnet for øvrig. Jeg går ikke i moskeen fordi jeg ikke vil følge sharialovene med bruk av hijab og egne rom for kvinner,” sier hun.
Ikke bare Ap har et problem i egne rekker, det har også til gangs Høyre. Afshan Rafiq gjør et gedigent mageplask: Hun omfavner Mahmoods retorikk.
Hun hevder at 70 prosent av minoritetsvelgerne stemmer Ap blindt, og at Ap-sekretær Martin Kolbergs uttalelser om radikal islam, samt Ap-veteranen Asbjørn Kristoffersens sammenligning av islamisering av Norge med naziinvasjonen i 1940, bidrar til å nøre opp under fremmedfiendtlige holdinger.
”Det er vi vant til fra Frp, men at Ap blir deres støtteparti i denne saken, er et regjeringsparti uverdig. Ap har fått panikk etter Frp-fremgang,” mener Afshan Rafiq, som står på femteplass på Høyres stortingsliste i Oslo.
Rafiq spiller stigmatiseringskortet, og slik stiller hun seg skulder ved skulder med de ekstremistiske kreftene, akkurat som Mahmood.
Hun mener stigmatiserende og unyanserte uttalelser bidrar til polarisering mellom norskmuslimer og andre nordmenn.
”Det skaper frykt og er et sterkt tilbakeslag for den vellykkede integreringen av de fleste innvandrere som har kommet til Norge.”
Vellykket integrering? Eksempelvis er den store majoriteten pakistanske kvinner helt utenfor arbeidsmarkedet. Verdimessig er svært mange av dem fremdeles parkert i landsbyene i Punjab. De unge tvangsgiftes i stor stil, som Jens Stoltenberg også har påpekt, for å nevne en. Høyres innvandreralibi Rafiq kan bli en kattepine for partiet i valgkampen.
Men det viktigste: Det er tegn til at media begynner å ta kritikken fra mange hold om deres bruk av kilder; det vil si nær sagt notorisk å benytte de repressive kreftene blant muslimer som ”sannhetsvitner” om hvor fælt der er å leve i Norge. Fortsetter denne trenden, kan vi faktisk få den etterlengtede og sannhetssøkende debatten vi mener landet fortjener.