Opptre som folk!
Muslimer meg her og muslimer meg der, er det nok flere og flere i dette landet som tenker. Vi begynner å bli mer enn lei av noen muslimers sutring, krav og beskyldninger. Nå får de begynne å opptre som folk, for det er ikke mange som er særlig interessert i deres muslimske identitet, det er andre verdier vi verdsetter. Og nettopp derfor er vi islamofobe noen som ser antitesen? Ikke partiet Rødt i alle fall, de vil ha en felles front mot det de definerer som muslimhets.
Rita Karlsen, HRS
Det er stor forskjell på islam som ideologi og muslimer, og slik sett også betydelig forskjell å kritisere en ideologi og muslimer. Det er få i dette landet som kritiserer muslimer, og de som gjør det blir raskt slått ned på. Men med dagens innspill i Klassekampen kan det tyde på at noen muslimer gjør alt som står i deres makt for å øke hetsen mot muslimer i dette landet. For kun på denne måten kan de legitimere seg selv i offerrollen og sutre eller nærmest true seg til legitimitet og makt.
La meg slå fast: Det interesserer meg midt i panna om du er muslim, jøde, buddist, ateist eller annet. Det er helt andre verdier som verdsettes i et samfunn som praktiseres som sekulært, demokratisk og pluralistisk. Vi har religionsfrihet, hvilket innebærer retten til å utøve den religion du ønsker, eller fravelge enhver religion, men det skal gjøres under ansvar for dem du lever sammen med i samfunnet, og samfunnets andre sentrale verdier. Vi ønsker et samfunn der vi har et fellesskap, noen felles verdier, et lim som holder samfunnet sammen. Det bør definitivt ikke være ensidig religiøst basert, selv om statskirkeordningen har fungert i det homogene Norge, ikke minst fordi Norge i praksis er sekulært. Som et flerreligiøst samfunn fungerer ikke statskirkeordningen så godt lenger, og dermed bør man søke å løfte opp de felles verdier som er sentrale for et land som Norge, slik som likeverd mellom alle mennesker, likestilling mellom kjønn, ytringsfrihet og, selvsagt, religiøs frihet.
Men det er tydelig noen som mener at muslimer, i kraft av å være muslimer, skal ha en særstilling i samfunnet. At selvoppnevnte muslimske talsmenn som Muhammad Usman Rana mener dette er nå én ting, men når partiet Rødt henger seg på, viser det hvordan ”ringen er sluttet”. Ytterliggående krefter møtes, med felles saker som mot kapitalismen, mot USA, mot Israel, og Rødts mangel på en arbeiderklasse i Norge (de er løftet opp og frem) fører til at de må skape en ny ”underklasse” = muslimene, de nye ofrene.
– Norsk offentlighet er i ferd med å bli en frihavn for hatefulle angrep på etniske og religiøse minoriteter med muslimene som viktigste målskive, er budskapet fra nestleder i partiet Rødt, Ingrid Baltzersen, til Klassekampen.no.
Og i neste uke inviterer partiet til felles front mot muslimhets.
Klassekampen kan fortelle at til møtet kommer blant annet hijabforkjemperen Ilham Hassan og spaltisten i Aftenposten Muhammad Usman Rana. De deler begge Rødts standpunkt.
– Vi ser definitivt et stemningsskifte. Offentligheten har gitt etter for et påtrykk fra høyrepopulistiske og muslimofobe interessegrupper som Human Rights Service og Document.no. De ønsker en dansk utvikling når det gjelder integrering, hvor frontene er steilere, og hvor det ikke er så mye dialog. For et par år siden var det stor motstand mot denne retningen innen politikken. Nå har det snudd. Det er ikke bare Fremskrittspartiet som er tilhengere av denne utviklingen. Man ser også denne utviklingen innen de sosialistiske partiene, og særlig deler av Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre mobbes fordi han ønsker dialog. Han karikeres stadig vekk i VG. Noen medier som VG og BT har gjennomgått en holdningsendring, sier Rana og viser til den siste rapporten fra European Commision against Racism and Intolerance (ECRI), som kritiserer norske medier for å generalisere saker som handler om muslimer.
Mye kunne ha vært sagt om ECRI, hvilket også er gjort, og deres troverdighet vakler fareturende, ikke minst fordi de kommer med slike analyser som Usman Rana henviser til. Det som derimot er mer interessant i Usman Ranas fortolkning, er vurderingen av hvem som lytter til hvem. I mars 2006 arrangerte Klassekampen et møte på Internasjonalen der publiseringen av Muhammed-karikaturene var tema. I panelet satt blant annet Arne Haris, redaktør i danske Weekendavisen, Hege Storhaug, informasjonsleder i HRS og Muhammad Usman Rana. I pausen skjedde det noe interessant, idet undertegnede valgte å hilse på Usman Rana. At Usman Rana ikke var særlig fornøyd med å bli hilst på av meg, var åpenbart, men mer oppsiktvekkende var hans klare beskjed: Han hadde mange kontakter, også i regjeringen, skulle vi vite, og HRS kunne se langt etter videre økonomiske bevilgninger. Det bør også nevnes – med tanke på dialogmantraet – at jeg inviterte Usman Rana til samtale hos HRS. Men, nei, det ville han ikke hvis vi ikke betalte han for samtalen.
Usman Rana var ”høyt oppe” på denne tiden, og opplevde tydelig å ha tilrøvet seg makt. Han og hans likesinnede opplevde å ha stort gjennomslag, ikke minst knyttet til at et stort sett samlet medie-Norge ikke ville publisere Muhammed-karikaturene (blant annet med unntak av Magazinet), og en utenriksminister Gahr Støre som manet til respekt for muslimers sårede følelser, og minnet oss om at ”Norge hadde fått et folk med tro”.
Denne ”respekten” har nok blitt mer nyansert i ettertid. Langt flere er kommet til at muslimer skal behandles som alle andre, og ikke alle særønsker noen måtte komme med, anses som like uskyldige, om det så gjelder ”retten” til halamat, hijab, arrangerte ekteskap, eller annet. Man ønsker i alle fall muligheten til og diskuterer dette og annet i det offentlige rom, uten at man skal beskyldes for å være islamofob, rasist eller annet.
Det vil ikke muslimer av samme kaliber som Usman Rana. Derfor bruker han også den indirekte trusselen om hvor innvandrerstemmene vil gå. For innvandrerbefolkningen har tradisjonelt stemt Ap, men Usman Rana tror at den nye generasjonen muslimer, som tar utdanning, vil velge å stemme Venstre eller SV.
– Det er mange som ønsker å vise ved stemme at vi muslimer vil bli tatt på alvor. Muslimer er ikke lenger fornøyd med at Arbeiderpartiet kommer av og til og snakker på arrangementer når de ikke gjør noe i praksis. Det begynner å vokse fram en mer utdannet andregenerasjon, hvor særlig jentene er aktive. Mange av dem som bærer hijab er blant kremen av utdannede muslimer og en viktig gruppe, sier Rana.
Men det kan være at muslimer som ønsker å ta del i frihetsverdiene til det norske samfunnet ser sitt snitt til å markere dette, da nettopp ved å ikke stemme verken SV, Venstre eller Rødt. Kanskje disse partiene burde ta dette innover seg?
