Måned: mars 2009

Ifølge en meningsmåling InFact har gjort for VG mener halvparten av Norges befolkning at radikal islam utgjør et problem i Norge. En fjerdedel mener at radikale islamske miljøer utgjør en reell terrortrussel mot Norge.

På Facebook er det opprettet en protestgruppe mot æresdrap. I dag ble det lagt ut en hjerteskjærende historie om ei syv år gammel jente i Pakistan som ble solgt for 30 000 rupies for ekteskap med en 25 år gammel mann. Naboene protesterte da vielsen foregikk, politiet ble tilkalt, men brudgommen klarte å rømme før politiet nådde frem til åstedet. Det foreligger ingen anmeldelse av forbrytelsen.

Etter flere dagers debatt i kjølvannet av Martin Kolbergs uttalelser om bekjempelse av ”radikal islam”, har verken Kolberg, sentrale i Ap, eller aktører i media, maktet å definere hva såkalt ”radikal islam” innebærer. Norge er med andre ord på et prepubertalt stadium i den oppseilende verdidebatten. Kolberg klarer endog kun å eksemplifisere begrepet ”radikal islam” med kjønnslemlestelse og hijab, eksempler som må kunne sies å være et godt stykke ute på siden av selve kjernen, samtidig som både kjønnslemlestelse og hijab kan knyttes til politisert islam. Kari Vogt klarer imidlertid å skape enda mer kaos i debatten, med å ensidig knytte ”radikal islam” til voldelige ekstremister, en marginal gruppe i Norge og Europa som overhodet ikke utgjør den største trusselen mot demokratiet vårt. Vår tids største ideologiske utfordring er islamismen, først og fremst i sin misjonerende form ispedd fryktkultur, konformisme, og gisseltaking av den frie tanken.

FNs menneskerettighetsråd er blitt så presset i tilknytning til den forestående Durban II-konferansen, at de skal ha fjernet de omstridte punktene i utkastet til sluttdokument fra konferansen. En av pådriverne skal være Norge.

Debatten om islam, om det så gjelder snikislamisering, radikal islam, ekstrem islam eller annet, har tatt en interessant vending. Det synes som om det begynner å gå opp for Ap, med partisekretær Martin Kolberg som mer eller mindre ubevisst veiviser, at islam innebærer noen verdier. Noen av disse er en utfordring for integreringen. Det begynner også å gå opp for en del muslimer at denne erkjennelsen tar form i det offentlige rom. Regnestykket blir således enkelt: kritiseres islam, hevder muslimer å være offer. Tar man islam på alvor, hevder muslimer seg mobbet. Media på sin side klarer overhodet ikke å skille mellom islam og muslimer. Men det norske folk har fått selvtillit.

Gårsdagens utenriksminstermøte i EU synes å ha endt i en usedvanlig enighet. De 27 ministrene står sammen og truer med en felles boikott av Durban II hvis ikke forslaget om å gjøre kritikk av religion til et menneskerettighetsbrudd fjernes fra skuttdokumentet.

Nylig fortalte Ap’s partisekretær at Ap skal stå først i rekken for å bekjempe radikal islam, noe statsminister Jens Stoltenberg (Ap) i går, på sin 50-årsdag, bekreftet. Men så var avtroppende stortingspresident Torbjørn Jagland (Ap) på en religionsdebatt i går kveld, og der deklarerte han at det ikke finnes radikal islam i Norge. Ergo er det ikke noe å bekjempe. Interessant er det jo også at både de som skal bekjempe radikal islam, og de som mener den ikke finnes, bruker Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som sannhetsvitne.

Ap har mange taletrengte for den tiden. I dag brakte Ap’s innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan Grande nyheten om at land som nekter å ta imot egne innbyggere som har fått avslag på asylsøknad i Norge, selv kan risikere å miste bistandsmillioner fra Norge. Det fikk Ap’s representant i Utenrikskomiteen på Stortinget, Anette Trettebergstuen, til å reise bust: Stokkan Grande er helt på bærtur, sier hun.

Den seksuelle besettelsen i islam, må bringes til debatt. Frigjøres ikke muslimske jenter og kvinner (og menn) fra det religiøse, lovbaserte seksualsynet, vil selve tanken på integrering i et Norge basert på frihet og likestilling, aldri bli noe mer enn en illusjon, mener Hege Storhaug. I en kronikk i Bergens Tidende i dag tar Storhaug opp en av islams mest betente akilleshæler; seksualfikseringen og derav undertrykkingen av jenter og kvinner.

FNs menneskerettighetsråd har bevist at det ikke duger til å fremme menneskerettigheter. Forberedelsen til Durban II, utkast til sluttdokument fra Durban II og resolusjonsforslag som har til hensikt å gjøre det straffbart å kritisere islam, har fått både Canada, Israel, USA, Italia og Australia til å trekke seg vekk. Hvor mange land som vil forlate Duban II – konferansen gjenstår å se. Kanskje det er på tide å reorganisere hele menneskerettighetsrådet?

Hele 7 000 asylsøkere i 2008 kan ikke returneres selv om mange har fått avslag på opphold i Norge. De aller fleste er fra Afghanistan, Somalia, Eritrea, Irak og Iran. Av 14 431 asylsøkere som kom i 2008, hadde 543 personer, altså 3,8 prosent, passidentifikasjon. En bedre gavepakke i den oppseilende valgkampen, kunne FrP knapt drømme om.

Pseudonymet og briten Hannah Shah har skrevet boken om livet sitt med en imam-far som misbrukte henne seksuelt fra hun var fem år gammel, og som skulle gifte henne bort i Pakistan. Da hun ba om hjelp i det offentlige, skjedde det samme som HRS har vitnet uttallige ganger i Norge: Det profesjonelle apparatet tilkaller en av sine såkalte ”kultureksperter”, som typisk torpederte Hannahs forsøk på å redde seg selv. Kultureksperten sendte henne hjem igjen. Hannah måtte ikke “svikte eget miljø”.

Bandekrigene raser i sentrale deler av København. Folket holder seg vekk, i redsel for å bli skutt. Politiet vegrer seg for å gå inn, det samme med tjenestepersonell fra brann- og helsevesen. Bussjåfører nekter å kjøre uten politibeskyttelse. Helle Merete Brix rapporterer i dag om situasjonen, der hennes tolkning er at fraværet av far fører til at unge henvender seg til radikal islam, og islamiseringsprosessen fører til at menn har overtatt steder som Nørrebro. For selv om statsminister Fogh Rasmussen nærmest har sneket seg rundt i Nørrebro, så er han mentalt i NATO, og Københavns overborgermester Ritt Bjerrgaard forsøker å betale seg ut av elendigheten. Hvor er så dem som skal gripe fatt i problemene?

Gårsdagens Dagsrevyen brakte to nyhetsbomber. Den første var at Arbeiderpartiet skal bekjempe radikal islam. Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg lovte at partiet skal gå i front mot alle de kreftene som er mot demokratiet og likestilling. Det andre var at såkalte henteekteskap skal strammes inn. Det er helt nødvendig fordi vi ser at dette blir misbrukt, sa Kolberg. Oh dear – nytt Ap-surr synes å være på trappene.

De med passe god hukommelse, har antakelig ikke glemt Aftenpostens famøse hyllest av sjefsislamisten Yusuf al-Qaradawi. Ei heller har den passelig oppmerksomme antakelig glemt en utfordring i avisens spalter om å forklare hvordan hyllesten kunne skje. Aftenposten har valgt taushet, men det har ikke journalisten.no ved redaktør Helge Øgrim og Dag og Tids journalist Jon Hustad. Også forlegger Erling Kagge bet seg merke i Aftenpostens forsøk på å "lure" leserne ved å fremstille Qaradawi som en ufarlig "Klara Klok". Kagge ønsker seg en bok om hvordan medier og andre til stadighet "lurer" offentligheten på temaet innvandring.

Muslimer meg her og muslimer meg der, er det nok flere og flere i dette landet som tenker. Vi begynner å bli mer enn lei av noen muslimers sutring, krav og beskyldninger. Nå får de begynne å opptre som folk, for det er ikke mange som er særlig interessert i deres muslimske identitet, det er andre verdier vi verdsetter. Og nettopp derfor er vi islamofobe – noen som ser antitesen? Ikke partiet Rødt i alle fall, de vil ha en felles front mot det de definerer som ”muslimhets”.

Storbritannia slår hardt ned på islamkritikere, eksempelvis den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders, som ble nektet innreise for å vise filmen ”Fitna”. Paradokset er at Storbritannia står overfor en langt større trussel på eget territorium, nemlig spredningen av radikal islam. Radikaliseringen har gått så langt nå at CIA advarer president Barak Obama: Muslimske ekstremister i Storbritannia er i dag den største trusselen mot USA.

Mens nordiske utenriksminster prøver å redde Durban II-konferansen, og dermed unngå at det settes betydelige begresninger for ytringsfriheten, så synes hele media-Norge å være på Harrytur med FrP til Malmø. I går og i dag har de nordiske ministrene sittet sammen med sine kollegaer fra 10 afrikanske land. Hvis utfallet blir like dystert som mange tror, vil spørsmålet kanskje mer handle om hvor mange land som vil boikotte Durban II.

Somaliske Abdisamed Mohamed har fundert over hvordan han blir oppfattet av det norske samfunnet. Han skriver: ”Hvert eneste hjørne jeg er på, så er det meg de snakker om. Nettopp, en somalisk mann. Den onde mannen. Voldtektsmann. Kvinne- og barnemishandler. Narkoman. Det er slike framstillinger jeg får av meg selv hver dag. Er dette virkelig meg?”

Så blir det likevel Malmö-tur på FrP. I morgen drar en delegasjon på fire personer til området Rosengård, som mange hevder er Skandinavias mest mislykkede integreringsprosjekt. FrP har blitt latterliggjort etter at Siv Jensen hevdet at sharialover dominerer i Rosengård. Er Jensen på ”sharia-tur”, eller er det media og politikere som ”ikke ser skogen” fordi deres egne skylapper stenger for inn- og utsyn?

Hvor jobber først og fremst innvandrerne, i privat eller offentlig sektor? Statisk sentralbyrå har sjekket, og kommet frem til at det er en overvekt av innvandrere i privat sektor. Men, kanskje mer oppsiktsvekkende: For hele 45 prosent av innvandrerne mangler opplysninger om eventuell utdanning.

Mens danske dagsaviser og deres forening diskuterer hvorvidt de skal være med på å støtte Danmarks deltakelse i Durban II eller ikke, og tilkjennegir sitt syn blant annet på leder- og kommentatorplass, så gjør norske aviser det de er best til: Ingenting.

Lefler utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) med diktaturene? Det mener forfatter og samfunnsdebattant Jan Arild Snoen. Bakteppet er FNs menneskerettighetsråd sin rasismekonferanse som går av stabelen i april i år i Genève, bedre kjent som Durban II. Snoen mener Norge bør boikotte, slik som andre land har gjort, heller enn å logre for hel- og halvdiktaturer som inngår avtaler med sine regionale drittsekk-kollegaer.

Mantraet den siste tiden fra de hijabkledde rekkene, er at hijab beskytter dem fra å være et sexobjekt. Vel, hvor mange tror på denne selvmotsigelsen? For er det ikke nettopp den motsatte effekten hijab har; å markere kvinnekjønnet som et seksuelt vesen? Eller som en venn av meg i Pakistan formulerte forholdet mellom menn og kvinner: Det er umulig for en pakistansk mann å forestille seg et platonisk og vennskapelig forhold til en kvinne. En kvinne er for han først og fremst en seksuell mulighet.