Hege Storhaug, HRS
Enhver som har noe innsyn i hva Yusuf al-Qaradawi forfekter av hårreisende synspunkt, enten det gjelder dødsstraff for homofili, et klart ja til ekteskap med småjenter, inkludert kjønnslemlestelse av dem, kan knapt ha trodd hva de leste i A-Magasinet til Aftenposten i 2007. Journalist Inger Anne Olsen hadde gjort et skup; som første journalist fikk hun være til stede under møter i Europeisk Råd for Fatwa og Forskning (ERFF).
Hva det forskes på i ERFF har jeg for øvrig ikke helt forstått. «Forskningen» vil jeg anta handler om å finkjemme hadith og koranen for svar på enhver utfordring ERFFs herrer mener muslimer møter i et moderne samfunn basert på menneskerettigheter og kritisk fornuft, for så kunne utstede en fatwa, som vel de fleste av oss mener tilhører en annen verden. Men slik kan Olsen umulig ha oppfattet ERFF da hun gjorde sine notater i samvær med Qaradawi og co. Olsen karakteriserte den gamle Qaradawi som «Klara Klok», og han beskrives videre som en mann som er «omtrent så farlig som paven». Artikkelen over flere sider var en veritabel hvitmaling av mørkemannen. Sjokket over denne grove manipulasjonen, ble om mulig enda dypere dagen etter: På lederplass (!) slås det fast at reportasjen «reduserer faren for mistenkeliggjøring» av ERFF, et råd som ikke gir «inntrykk av fanatisme eller ekstremisme» (ikke tilgjengelig på nettet). Tvert om, mente Aftenpostens leder. Rådet finner «konkrete, praktiserbare løsninger på dilemmaer som oppstår i møtet mellom et verdslig europeisk samfunn og islam, slik troende muslimer ønsker å praktisere sin religion» (10. juni 2007).
En verre bakvaskelse av vanlige muslimer, har jeg aldri sett på trykk i en eneste avis nasjonalt eller internasjonalt. Å insinuere at muslimer generelt synes kjønnslemlestelse er ok, bortgifting av jentunger like så, steining av homofile og frafalne, med mer, burde vakt oppstandelse i både muslimske rekker og alle andre rekker. At så ikke skjedde, er kanskje et tegn på den gangs søvnighet og kunnskapsløshet. I dag tror jeg protestene ville vært av en annen verden, fordi så mange både har mer kunnskap og er mindre fryktsomme for å stå frem med sine meninger (som vi har sett i hijabdebatten og debatten rundt blasfemisaken).
Da samme avis i år ved Halvor Tjønn rapporterte om Qaradawis varme tanker om Hitlers gasskamre, meldte imidlertid muligheten seg for å ta opp den skitne hansken. Jeg utfordret Aftenposten og etterspurte en forklaring på hvordan «oppvisningen i naivitet og ansvarlighet» i tidligere omtale av Qaradawi hadde vært mulig. Ikke det at jeg er så naiv at jeg trodde min utfordring ville bli møtt med annet enn taushet. Media, selvransakelse og ydmykhet er sjelden blandingskost. Men det var i det minste en anledning til å rydde opp i historiske, alvorlige kortslutninger, tenkte jeg.
Aftenpostens taushet har imidlertid blitt møtt med kritiske røster i egne rekker. Både redaktør av Journalisten, Helge Øgrim, og Dag og Tids journalist Jon Hustad, har kommet på banen og påpekt medias manglende evne til å møte kritikk av egne feil, og Hustad etterlyser konkret selvransakelse i form av faste selvransakende spalter fra redaksjonelt hold. Øgrim og Hustads etterlysninger er oppløftende, om enn veien antakelig er lang å gå for norske medier.
Vi tror imidlertid at slitasjen hva gjelder folks tillit til media er betydelig, og at slitasjen har økt jevnt og trutt de siste årene. «Folk opplever seg til stadighet lurt.» Forlegger Erling Kagge var en av de mange som bet seg merke i min lille kommentar om Aftenpostens Qaradawi-bløff. Han ønsker seg en bok om «lureriet» innen innvandringsfeltet. Det er dessverre ingen dum ide, for dogmer og myter florerer innen temaet. Som for eksempel at innvandringen lønner seg (den er et gigantisk tapsprosjekt i dag), at islam betyr fred (islam betyr underkastelse), osv.
Om det blir en bok vites ikke i skrivende stund. Blir det bok, så publiseres den i august, sånn cirka en måned før Stortingsvalget, som forhåpentligvis blir et valg om Norges fremtid knyttet til dagens uansvarlige og inhumane innvandringspolitikk og det viktigste verdispørsmålet i vår tid; hvordan videreføre et Norge basert på sekulære frihetsverdier.