På forespørsel fra HRS, har Steinar Lem videreført tanker fra kronikken han nylig publiserte nylig i Aftenposten, under tittelen ”Opphev ondskapen”. I den oppsiktsvekkende åpne og modige kronikken, tok Lem til orde for at ”innvandringen (må) begrenses kraftig”. Vi utfordret Lem til å resonnere rundt denne tanken.
Grunner til at innvandringen må begrenses
Av Steinar Lem
I likhet med nordkvinner og nordmenn flest liker jeg å reise. Nå er dette neppe et nasjonalt særtrekk. Det betyr bare at vi har mye penger. I 2008 ble samtlige flyreiser foretatt av tre prosent av menneskeheten. Vi reiser fordi vi har råd, og fordi verden er et påfallende vakkert sted, med en nesten grenseløs geografisk variasjonsrikdom. Jeg elsker variasjonene i mat, skjønt her kommer Afrika, Amerika og Europa ikke i nærheten av de mirakler som daglig utøves i Kina, Thailand, India og Tyrkia. Jeg elsker kulturell variasjon, i en grad begrepet ikke innbefatter ondskapsfulle trekk som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, kvinneundertrykkelse eller den grådighetskulturen som er i ferd med å bli global ettersom den spres gjennom amerikanske serier og reklameinnslag.
Jeg er begeistret for stridbare vestlendinger. (Kurt Oddekalv kunne aldri ha kommet fra Kristiansand eller Røros.) Jeg er begeistret for den lyse vennligheten jeg har møtt på Sri Lanka, og for det mer intense, dynamiske og dramatiske som du møter i India. Den afrikanske livsgleden, ofte kombinert med humoristisk verdighet – er et mirakel når du kan treffer den midt i den frykteligste fattigdommen. Buskmennene i Kalahari representerer en sjelden, spirituell kultur: Suges de opp i storsamfunnet er det et tap for menneskeheten. Det samme med en rekke minoritetsfolk verden over. De fleste nordmenn forstår at når folk fra andre kulturer bosetter seg her, har de behov for å ta vare på noe av sin kulturelle ballast. Internett, parabol-tv og billige flybilletter betyr lett at konflikten mellom kulturen i det landet de skal leve i og opprinnelseslandet kan bli uoverstigelig. Men noe av det gamle må de få lov til å bevare. Det skjønner nordmenn.
Ikke alle nordmenn forstår at norsk kultur er like bevaringsverdig – der den på sitt beste representerer kjønnslikestilling, mer sosial egalitet enn i kanskje alle andre land, og en viss trang – ofte overdrevet – til å gjøre opprør – mot kongen i København, futen og autoritetene.
Heller ikke alle forstår at når du blir tatt imot som statsborger i et nytt land, er det gjestene som har en særlig plikt til å forsøke å tilpasse seg vertskapets tradisjoner og væremåte, i langt mindre grad omvendt.
Oslo får snart et flertall med ikke-vestlig bakgrunn, med stø kurs vil det samme kunne skje med hele landet i løpet av dette århundret. De fleste ikke-vestlige vil ha muslimsk bakgrunn. Konsekvensene vil bli dramatiske.
Og dette har aldri blitt demokratisk diskutert. På 80-tallet skrev gode mennesker i avisene at innvandringen var så liten at den overhodet ikke ville påvirke norsk livsstil og egenart. Så var det taust en stund før de samme gode menneskene utpå 90-tallet skrev triumferende at Norge allerede var et flerkulturelt samfunn der norsk kultur ikke kunne påberope seg noen særstilling. Norsk ingen særstilling i Norge? Mange av de samme menneskene bekymrer seg for at Kina skal utradere tibetansk kultur og at indianerstammer i Sør-Amerika skal ofres for tømmerdrift og tvinges til å flytte inn i nærmeste storby.
Islam endrer seg. Man ser både liberaliseringstendenser i Europa og Nord-Amerika, men like mye en klassisk fundamentalisme representert ved Islamsk Råd i Norge som er åpen for å henrette homofile hvis høyere organer skulle bestemme seg for at det er riktig. Mange muslimer blir sekularisert, går knirkefritt inn i det norske samfunn, noen er tøffe opprørere som Rehman-søsknene og Sara Azmeh Rasmussen, men mange forblir troende eller i alle fall påvirket av elementer i muslimsk tro som strider mot menneskerettighetstenkningen. Hvis innslaget av mennesker i Norge med islamsk bakgrunn blir stort nok vil vi få et kraftig tilbakeslag for kjønnslikestillingen i Norge – ut fra den norske sosialrelativistiske tanken om at vi må respektere andres kultur. Vi må akseptere store grupper jenter som ikke kan ha kontakt med gutter på fritiden, ikke delta på skoleturer, men forsterker skillet mellom de rene med hijab og horene som ikke dekker seg til. Dette vil også ramme statusen til norske kvinner. Ytringsfriheten vil bli satt langt tilbake, selv med dagens beskjedne antall muslimer fikk vi nesten en katastrofe av en lovparagraf som ville forby kvalifisert religionskritikk. (Ja, ja, kvalifisert kritikk sier selvfølgelig mer enn ukvalifisert.) Det norske samfunn vil bli kraftig splittet i konflikter på bekostning av den enhetsfølelse som et samfunn trenger hvis det skal fungere. Religionen vil få en høy status fordi muslimer setter religionen så høyt, og dermed vil også kristendommen heves i betydning. Dette er en av grunnene til at den norske kirke er så positiv til islam. Klassekampen har allerede massevis av positivt stoff om kristendommen som ville vært utenkelig for ti år siden. Intervjuer med biskoper, en trangsynt og lite skrivefør katolsk munk har blitt fast spaltist – i misforstått solidaritet med religion i sin alminnelighet.
I forsøk på å stille seg solidarisk med de fattige og deres religion stiller venstresiden seg solidarisk med makten, patriarkatet – på bekostning av kvinner og barn. Nå har vi mange som kjemper i mot som den modige Amal Aden, rapporter fra Human Rights Service som avdekker konsekvensene av at integreringen har mislyktes. Dels har staten vært for redd for å krenke kulturer som begår overgrep, dels har innvandringen vært for stor til at integreringen har vært praktisk mulig å gjennomføre. Når en gutt fra landsbygda i Pakistan hentes til Norge for å gifte seg, forstår han ikke samfunnet. Han forstår ikke at kona forlanger en annen plass enn hun ville gjort i hjemlandet – og slår. En importert kvinne, kanskje fra Thailand eller Russland kan stenges inne, holdes unna språkopplæring, mishandles.
En integrering på hovedsakelig norske premisser lar seg ikke gjennomføre hvis tilstrømningen av mennesker uten utdannelse og med patriarkalske og hierarkiske holdninger blir for stor. Jens Stoltenberg har kalt integreringen det største problemet Norge har. Ja, når disse problemene har fått vokst seg så store blir det mindre rom for andre samfunnsdebatter. Klimakrise og økologi og global omfordeling skyves med letthet i bakgrunnen.
Verden står overfor en økologisk krise der stigende globale temperaturer truer oss med sivilisasjonssammenbrudd. Befolkningen bør nedover i verden, ikke oppover. Forbruket i rike land må ned. Særlig er det rike land som må redusere og ikke øke sin befolkning. I Norge blir vi flere og flere, mest på grunn av innvandring. Flere blir rike. Etniske nordmenn flyr til Kanariøyene, våre nye landsmenn flyr til Islamabad. Ikke bare øker klimaproblemene ved at relativt fattige folk blir rike (”relativt fattige” – de fattigste blir alltid igjen og har ikke råd til å betale for menneskesmugling), men det er en umulig situasjon å tro at man kan avskaffe fattigdom ved at alle fattige flyttes til rike land for å leve som oss. Det finnes bare én vei å avskaffe den globale fattigdommen på – og det er å redusere overforbruk i rike land og samtidig sørge for at de fattige får nok.
De enorme utgiftene som går med til mottak av asylsøkere til Norge, som for eksempel juridisk hjelp til å kaste inn stadig nye momenter til å trenere sakene, og lokalaksjoner for at bestemte asylsøkere ikke må tilbake – appellerer selvsagt til hjertet. De fattigste er usynlige. Ingen aksjoner for dem. Det som trengs er å se de usynlige. Det som trengs er å øke skatter og avgifter massivt for å bruke milliarder til virkelig fattigdomsbekjempelse, rent drikkevann, solenergi, vaksineprogrammer, utdannelse for jenter utover fire år som hever deres respekt i lokalsamfunnet, medisinsk utstyr, mat og andre nødvendigheter til de store flyktningleirene der folk dør av meningsløs ressursmangel. Dette er solidaritetsalternativet, ikke import av mange fattige for å få en ny dårlig betalt underklasse som høyresiden vil, eller politisk småsinte og urolige grupper som venstresiden kan innlemme i sin krets. Nå skal ingen sendes tilbake til tortur eller dødsstraff, men kanskje endrer regimet seg og da må kanskje flyktningen dra hjem, selv om åtte år har skapt gode kontakter i Norge. Femtenåringer som er sendt hit som ankerbarn og får en fryktelig barndom på asylmottak har som regel kontakt med slektninger både i opprinnelseslandet og i Norge, men forbud mot å si det. Så bør de kanskje sendes til institusjoner i hjemlandet hvor irriterte foreldre vil hente dem.
I et selskap hos en fremtredende norsk intellektuell møtte min kone og jeg en guruaktig inder som fortalte oss at det første vi måtte skjønne er at vi ikke-nordmenn ikke kommer til dere fordi vi er glad i Norge eller norsk kultur. Vi kommer av økonomiske grunner.
Og så er ikke dette helt sant for alle som kommer til Norge. Kanskje kan vi få gjenreist, ikke minst i egen befolkning, en stolthet over den frihetstenkning og humanitet som representerer Europa på sitt beste. Flere og flere velgere kan komme til å se at innvandringspolitikken må endres og at det må være legitimt å diskutere den langsiktige effekten av dagens innvandring. Det er den irrasjonelle angsten som er skapt for at du er et dårlig menneske om du ikke mener det samme som Thomas Hylland-Eriksen eller andre fremtredende innvandringstilhengere (men du trenger altså ikke kreve at norske grådighetsmilliarder skal fordeles til virkelig fattige mennesker for å være et godt menneske).
Det må bli legitimt å snakke åpent. Slik det nå er det bare egoistpartiet FrP som våger å snakke om en endret innvandringspolitikk og får mange velgere på det, noe som etter mitt syn er tragisk både av hensyn til global oppvarming og den generelle egoismen som er hjertet i hele partiets politikk der overgrep i innvandrermiljøer mest brukes for å kamuflere livsfarlige trekk i vestlig kultur.
Den norske kulturen er like verneverdig som den tibetanske kulturen. Derfor må taket på ikke-vestlige innvandrere begrenses sterkt til et nivå der integreringen fungerer og der kulturen selvsagt viser stor romslighet for at andre tar med seg mye av sine tradisjoner, men der den norske kulturen ved alvorlige konflikter skal være normgivende.