Hege Storhaug, HRS
Spørsmålet falt fra en ansatt i NRK i går: ”Hvordan holder dere ut dette arbeidet?” Temaet var de glemte barna – en av Norges styggeste skampletter i nyere tid. Det var enkelt å svare vedkommende: ”Hvordan kan vi slutte å bry oss så lenge vergeløse barn lider og politikerne ikke tar ansvar?”
Våre faste lesere av rights.no kjenner nok godt til forrige runde i 2004, da Bondevik-regjeringen gjorde hva den kunne for å underkjenne både omfanget av uttransportering av barn til foreldrenes opprinnelsesland, samt konsekvensene på individnivå og for integreringspolitikken. Det hele var en ytterst pinlig seanse, ikke minst da daværende ”integreringsminister” Erna Solberg og co trakk et lettelsens sukk over at Statistisk sentralbyrå (SSB) kunne ”dokumentere” at det ”kun” var i underkant av 1 000 barn som var borte fra Norge. SSB rapporterte dette i et bestilt oppdrag fra Solberg. Men det SSB faktisk dokumenterte var at regjeringen var ute av kontroll (!) – da ved at kun barn som var meldt utflyttet fra Norge kunne fanges opp i statistikken deres. Deretter sendte Solberg de ”multikulturelle drømmerne” – representanter fra Høyskolen i Oslo – på tur til Pakistan, som kom hjem igjen med en skjønnmalt versjon av hvor flott det er for norskpakistanske barn på skoler i Pakistan.
Case closed.
I går åpnet imidlertid HRS saken på nytt. Vi gjorde dette enkle grepet: Hvor mange barn i alderen 6 – 15 år er registrert bosatt i Norge, og hvor mange i denne gruppen er registrert i grunnskolen? Avviket var verre enn hva vi fryktet: 3 877 barn på landsbasis er ikke registrert i grunnskolen, mens for Oslo kommune er antallet 1 852 barn.
Dette ifølge tall fra SSBs befolkningsstatistikk og SSBs elevstatistikk.
Men forteller tallene sannheten? Nei, det vet vi faktisk ikke, og det gjør heller ikke SSB eller ansvarlige etater og departement. Ingen vet det eksakte tallet, hvem disse barna er, eller hvor de er.
Registreringssystemene fungerer ikke. Hadde Bondevik-regjeringen tatt HRS på alvor i 2004, så kunne vi i dag hatt oversikt, i alle fall bedre oversikt. For da hadde vi forhåpentligvis hatt et individbasert nasjonalt register over grunnskoleelever. Det er faktisk en kjensgjerning og ingen gjetning.
En annen kjensgjerning er at flere av de glemte barna kan leve under fullstendig uverdige forhold. Noen vet vi gjør det. Vi kan konkretisere gjennom flere eksempler: De norskfødte døtrene til det norskgambiske ekteparet som ble regelrett dumpet i Gambia i 2003, ja, de er der fremdeles – vannskjøttet omsorgsmessig, kjønnslemlestet, og, den eldste jenta, som nå er 15 år, er ifølge siste informasjon fra Gambia på vei til å bli giftet bort til en fetter. Hvor er far og mor? De sitter trygt og godt i Oslo. I hele tre og et halvt år har Oslopolitiet prøvd å få tilbakeført jentene – uten å lykkes. Kanskje de aktuelle statsrådene skulle ta en prat med Oslopolitiet og slik få innblikk i hvor nær sagt umulig det er å redde barn i slike situasjoner hjem til Norge? Kanskje statsrådene endog kunne fått noen ideer og tips om hvilke lovendringer som kunne hjulpet på den begredelige situasjonen? Hvis de hadde giddet å bry seg.
I mars i år anmeldte HRS to saker knyttet til somaliere: en sak der flere norskfødte jentebarn er dumpet i Somalia, og etter all sannsynlighet allerede er blitt kjønnslemlestet. En annen sak der uttransportering av en somalisk søskenflokk er på trappene, og samtlige jenter etter all sannsynlighet skal lemlestes, med mer (som giftermål).
Mange spørsmål melder seg, men jeg skal kun ta ett av det ”harde” slaget her: Har regjeringen vurdert hvilke erstatningskrav som en dag kan komme på deres bord fra disse barna når de er store nok til å kreve oppreisning for ødelagte liv? Den dagen gidder nok politikerne å bry seg – penger synes å være viktigere enn barns skjebner. Derfor kom da kanskje også Venstres Trine Skei-Grande og Høyres Bent Høie på NRK kveldsnytt i går med følgende ”fantastiske løsningsforslag”: kontroll i forhold til trygdemisbruk. Så langt strakk den tankebanen seg. Mens kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell (V) kunne fortelle at ”dette er alvorlig”. Ja vel – alvorlig nok til hva? HRS har i dag bedt om møte med Solhjell, så får vi kanskje høre hva han har tenkt å gjøre?
”Lille” HRS skulle gjerne reist både til Somalia, Gambia og andre land, og funnet frem til norskfødte barn som er dumpet. Kapasiteten er derimot en åpenbar begrensning. Det er den derimot ikke i de tunge mediene. Forslag til media: Ta først en tur til regjeringskvartalet og konfronter og etterspør konkrete tiltak overfor de mest vergeløse barna i norsk historie, reis deretter ut av Norge på leting etter dem.
Vi skal mer enn gjerne være behjelpelige med konkrete case.
Så kan statsrådene sitte der de trives best – i tv-ruten der de får fortelle om alt det fantastisk de skal få til – bare de får beholde makten.
HRS- notat 1-2009 i sin helhet (pdf): De glemte barna – om barn og unge som ikke er i den norske grunnskolen