Hege Storhaug, HRS
Dette skjer bare 16 mil fra hovedstaden Islamabad. Islamabad som har vært som en frihetens lunge i Pakistan, en egen enklave ”15 minutes away from Pakistan”, som er tittelen på en bok om hovedstaden, da det tar 15 minutter å kjøre til nabobyen Rawalpindi. Islamabad er dessverre ikke den frihetens oase som byen en gang var. Sommeren 2006 inntok islamister byen og skapte usikkerhet og kaos. Usikkerheten er der fremdeles, usikkerhet over hva fremtiden vil bringe.
Mine nærmeste venner bor i Islamabad, kun 16 mil unna jenta som ble utsatt for Talibans djevler. En mor og hennes nå tre voksne barn. Den siste tidens utvikling, der islamistene fosser frem i landet, overrasker meg ikke. Tegnene på at utviklingen ville gå i negativ retning, har vært mange. Jeg kjente det ettertrykkelig i 2004, da jeg ikke hadde vært i Pakistan på fem år. Mine meningsmotstandere vil nok ikke akseptere mitt resonnement, det får så være. Resonnementet er slik: Da jeg i 2004 vitnet den mye mer omfattende tildekningen av kvinner (hijab og niqab), og hvordan den tradisjonelle kulturelle muslimske drakten shalwar kamiz var skjøvet i bakgrunn, var jeg ikke i tvil: Pakistan går i islamistisk retning. Et land som aldri har klart å etablere en ukorrupt demokratisk stat med respekt for menneskerettigheter, som dertil har det verdimessig forarmede nabolandet Afghanistan i øst, og det vel så forarmede nabolandet Iran i sørøst, dette kan umulig ende med annet enn katastrofe, tenkte jeg. Også med tanke på det manglende folkelige fellesskapet i landet, all splittelsen mellom provinser og folkeslag, den fraværende positive nasjonale identitetsfølelsen, legges forholdene godt til rette for ekstremisme, og kanskje på sikt full borgerkrig. Jeg tør knapt tenke på atombomben.
Jeg skal innrømme at allerede på 90-tallet seg pessimismen innover meg, og jeg oppfordret på det varmeste mine tre unge venner allerede den gang om å planlegge en fremtid langt fra Pakistan. Oppfordringen er om mulig enda varmere i dag. Mine venner ser dog selv med all tydelighet hvor det bærer, men å forlate sitt hjemland, som tross alle dets mangler også har skapt sterke bånd og kjærlighet til medmennesker og deler av kulturen, er en smertefull prosess, en prosess jeg tror de fleste av oss ikke fatter omfanget av. Lukter, lyder, smaker og farger, presser seg alltid frem når jeg selv tenker på Pakistan. Og mennesker. Jeg tror vi undervurderer tilhørighet, røtter, dagligdagse vaner og opplevelser. Hvilke savn som kan skapes ved å bryte opp, selv om all fornuft tilsier at det er tid for avskjed.
Jenta i Swat hadde vært utro, sier Taliban. Anonyme kilder sier hun ble straffet fordi hun nektet å akseptere et frieri fra en kommandant i Taliban. Det lyder mer plausibelt i mine ører. Forklaringen vekker afghanske Anooshe til livet i tankene mine. Anooshe som ble henrettet av ektemannen i Kristiansund, 26.april 2002. Ledelsen i tidligere nordalliansen i Afghanistan krevde tidlig på 90-tallet den da 13 år gamle jenta for ekteskap til en av sine menn. Foreldrene var maktesløse. De visste de alle kunne bli drept om de nektet.
Swat-dalen kommer til å produsere mange hjelpeløse skjebner som Anooshe i tiden som kommer. Det er den nærmest ufattelige kjensgjerningen – hvis ikke et ”under” skulle skje…