Hege Storhaug, HRS
UNE-saken ruller videre. UNE (Utlendingsnemda) står fast ved at familier som kan komme til å lemleste datteren, skal få opphold i Norge. UNE krever, ifølge to dommer fra mars og februar i år, at foreldrene må selv sørge for at en datter etter bosetting i Norge, årlig helseundersøkes. Det lyder bra, jamfør også vår kommentar i går, men så slår den totale naiviteten inn: Ettersom regjeringen ikke har åpnet for obligatoriske sjekker, mener UNE at en ”helsesøsters samtale med barnet kan være tilstrekkelig”, melder Aftenposten.no.
Hjelpe og trøste. Kunnskapsløsheten er voldsom. Har UNE noen gang vurdert hvorfor jenter helt inn i tenårene – født i Norge – ikke melder fra om at de er blitt lemlestet, ikke en gang når det har skjedd i alderen rundt puberteten?
Det har HRS fundert over, og dette var faktisk utgangspunktet for et prosjekt om kjønnslemlestelse blant somaliere som vi startet høsten 2008, og som publiseres innen et par uker. Vi skriver tidlig i rapporten:
Først en erkjennelse knyttet til hvorfor jenter helt opp i 15-årsalderen ikke selv forteller at de har blitt utsatt for kjønnslemlestelse – når lemlestelsen har blitt utført i denne alderen. Vi mener at svaret langt på vei er firedelt:
1. Volds- og trusselnivået blant særlig somaliere er ofte svært høyt. Barn slås og trues til taushet – endog trues de med at de kan bli drept om de forteller utenforstående om lemlestelsen. Truslene handler ofte også om at ”de vantro” – nordmenn, typisk ment som barnevernet, kommer til å overta omsorgen hvis de forteller sannheten til utenforstående. Ikke bare omsorgen for den utsatte jenta, men også for hele søskenflokken. Barna ”ender i helvete”, er hva som sies, ettersom de vil bli plassert hos en ”kristen” familie.
2. Lojalitet til foreldre og klan står sterkt. Å ”avsløre” kriminelle forhold i egne rekker, skader ikke bare far, bror og onklers ære, men hele klanens ære.
3. Barna har ofte hørt historier om jenter som har prøvd å få hjelp mot vold og overgrep, men som ikke har fått den nødvendige hjelpen av norske myndigheter. Tvert om handler den ”typiske historien” om ei jente som har søkt hjelp hos barnevernet, og at foreldrenes versjon om at ”alt står bra til” har blitt tatt til etterretning av barnevernet og jenta sendes hjem igjen. Dette skjer uavhengig av om jenta faktisk blir konstatert som lemlestet, for det er jo så ”vanskelig å vite når dette har skjedd”. Hennes situasjon hjemme vil typisk forverres (hun har jo trådt over grensen ved å søke hjelp), i verste fall dumpes hun i Somalia og giftes bort i ung alder (12 – 14/15 år). Denne mistilliten mange barn og ungdom har til det offentlige, samt voldsnivået og frykten for seg selv og i særdeleshet at yngre søsken får en forverret hjemmesituasjon dersom de ber om hjelp og selv bryter ut, er et avgjørende utgangspunkt for hvordan vi mener de enkelte sakene bør håndteres, det vil si når vi snakker om barn fra om lag 10 år og eldre.
4. Barn/unge trues også konkret med at de sendes til Somalia hvis de ikke underkaster seg eller hvis de skulle ”sladre” om overgrep som kjønnslemlestelse og annet. De vet at truslene ikke er tomme, da de kjenner godt til eksempler på dumping.
Ett sentralt mål for oss i dette arbeidet er således å skape et positivt eksempel som det vil bli snakket om i aktuelle miljø, et eksempel på at ei jente og hennes eventuelle søsken fikk god hjelp av myndighetene og har fått et nytt og godt liv. Dette vil etter all sannsynlighet føre til at andre rammede barn i langt større grad vil våge å si fra.
Hvordan kan UNE tro at barn ”vil sladre” når dette endog kan innebære utvisning av foreldrene fra Norge?
Vel så viktig: UNE sier at de ”for noen år siden tatt opp med to departementer at det burde vurderes å gi hjemmel for helseundersøkelse”. At denne hjemmelen ikke er på bordet, burde få blant andre Kristin Halvorsen (SV) til å skamrødme. Les hva hun sa da Tormod Strand i NRK publiserte reportasjer fra Somalia i juni 2007, der det kom frem at omskjærere fortalte at de hadde lemlestet 185 norsksomaliske jenter de siste to til tre årene:
”Jeg er helt klart for en obligatorisk helsesjekk av hele jentekroppen, sa Halvorsen til den oppmøtte pressen. – Det bør være en helt naturlig del av helsesjekken, slik det er med gutter. Vi må ta et oppgjør med oss selv når vi ikke sjekker hele kroppen,» sa hun til Nettavisen.no.
Det samme mente hennes partikollegaer Inga Marte Thorkildsen, og Heikki Holmås og Karin Andersen. Karita Bekkemellem (Ap) kjempet for helseundersøkelser som statsråd til siste stund. Men mor til ei lita jente, statsråd Sylvia Brustad (Ap), nektet.
Justisminister Knut Storberget (Ap) sa til meg på bakrommet i TV2 før en Tabloiddebatt tidligere i år, at han var enig med HRS i å innføre helseundersøkelser (da det var journalister og kamera til stede, ta jeg det for gitt at dette kan siteres). Altså; hva stopper regjeringen i å gi de mest sårbare barna våre beskyttelse? Redsel for at det blir betydelig med ubehagelig offentlig støy når det avdekkes massivt med lemlestelse? Støy når foreldre flytter ut av Norge med barna sine? Kan noen fortelle oss hva handlingslammelsen faktisk handler om?
HRS har hatt møte med både statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Libe Riber-Mohn (Ap), og helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) om temaet. Vi møter justisministeren og barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt (Ap) nå i mai med samme dagsorden. Ja, vi er faktisk mer optimistiske enn på lenge. Men vi har ikke mye tålmodighet igjen, særlig ikke nå som det går mot nok en høysesong for kjønnslemlestelse. Sommeren nærmer seg med stormskritt.