Rita Karlsen, HRS
Barn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i barnevernet. Ifølge SSB (2004) blir barn med innvandrerbakgrunn utsatt for barnevernstiltak over dobbelt så ofte som barn uten slik bakgrunn.
Førsteamanuensis Marit Skivenes ved Senter for forskning om helsefremmende arbeid, miljø og livsstil ved Universitetet i Bergen har sammen med sosiolog Katrin Kriz intervjuet 53 barnevernsansatte i Norge og England om deres erfaringer med familier med innvandrerbakgrunn. Resultatene er lagt frem i artikkelen «Lost in Translation», som nylig ble publisert i tidsskriftet British Journal of Social Work.
– Et hovedproblem er at tolkene ikke fungerer godt nok, og til dels også opptrer uetisk. Det er stor mangel på sertifiserte tolker, sier Skivenes til bt.no.
Hele 75 prosent av de intervjuede i England, og 70 prosent i Norge, svarte at de har hatt problemer med språk og tolking. I tillegg mangler begge landene retningslinjer for hvordan barnevernet skal forholde seg til tolker, og det gis ingen opplæring i bruk av tolk.
– Hvis disse beskrivelsene er dekkende for situasjonen, betyr det at minoritetsfamilier blir behandlet annerledes. Om det fører til at barnevernet griper inn for ofte eller for sjelden, vet vi ikke, sier Skivenes.
Ifølge bt.no samsvarer resultatene med en undersøkelse Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) gjorde blant over tusen ansatte i barnevernet i fjor. Den viste blant annet følgende:
· Én av fire opplever at det benyttes tolk for sjelden i forhold til behovet.
· Én av tre har opplevd at tolken gir «tilleggsinformasjon» eller forklarer hendelser ved å vise til kulturelle forskjeller.
· Nær én av fem har opplevd at tolken blander seg inn i en sak.
· 14 prosent har opplevd at tolken inntar en trøstefunksjon.
Skivenes forteller at det eksisterer eksempler der ikke-sertifiserte tolker har gått langt over streken, for eksempel ved at tolken legger til egne kommentarer eller bare oversetter bruddstykker av det som blir sagt. Videre er det et problem at mange ikke vil røpe sensitive opplysninger til en tolk, av redsel for at informasjonen skal bli spredd til andre. Da ønsker man heller at en venn eller slektning oversetter, som igjen er problematisk fordi tolken skal være uavhengig.
Forskerne er derimot overrasket over at de ikke fant forskjeller av betydning mellom Norge og England, i og med at England har hatt innvandring i mye lengre tid enn Norge. Den viktigste forskjellen er at de engelske barnevernsarbeiderne uttrykker større frustrasjon ved å jobbe med minoritetsfamilier. En av dem beskriver det som «a bloody nightmare». For oss som har fulgt utviklingen i England, er ikke denne forskjellen spesielt bemerkelsesverdig. Problemene i multikulti-England tårner seg opp, og da er det ikke så underlig at dette også gjenspeiler seg i barnevernet.
Skivens mener løsningen på språkproblemene er å rekruttere flere profesjonelle tolker, og å sørge for bedre opplæring i bruk av tolker i barnevernet.
– Det trengs en mer systematisk tilnærming til problemet. Man må innse at saker som involverer minoriteter tar lengre tid. Dessuten kreves det trening for å se fallgruvene ved å bruke tolk, sier Skivenes.
I tillegg til å gjøre bruk av profesjonelle tolker, som i alle tilfeller burde være et minstekrav, og bedre opplæring, både av tolker og bruk av tolker, mener HRS at et godt tiltak er å ta lydopptak av alle tolkede samtaler. På denne måten kan en også ved eventuelle behov etterprøve hva som er blitt sagt av hvem under en tolket samtale, noe som igjen kan virke avskrekkende på tolken til å gå ”sine egne veier”.