Rita Karlsen, HRS
– Hvis noen religion har hatt betydning for konstruksjonen av samfunnet, så er det nettopp kristendommen, sier Trygve E. Wyller, professor i teologi og dekan ved teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo til Klassekampen.no.
I et møte i regi av Oslo Journalistlag, med tema medias rolle i dekningen av religiøse konflikter ble Wyller spurt om norske journalister vet for lite om islam. Han svarte med at kunnskapen burde starte med kristendommen og våre egne kulturelle røtter. Dette fordi i interessen om hvordan islam vil påvirke samfunnet, glemmes religionens påvirkning på politikken. Dette er ikke noe nytt, heller ikke i det tilsynelatende sekulære Norge, hevder Wyller.
– Kristendommen har alltid vært blandet sammen med politikk, og er det fortsatt, mye mer enn vi er klar over, sier Wyller.
Derfor er kjennskapen til våre egne religiøse røtter helt nødvendig for å få til en god debatt i møtet med nye religioner som islam, sier Wyller.
– Vi har behov for den kompetansen nå når islam dukker opp. Det er uvurderlig betydningsfullt, sier Wyller. Her har også kristne et stort ansvar, mener han.
Ifølge Wylller er et av de tydeligste eksemplene på kristendommens betydelige innflytelse på det norske samfunnet, utviklingen av velferdsstaten. Han mener det ikke er tilfeldig at den skandinaviske velferdsmodellen oppsto i land som har vært gjennom reformasjonen (den religiøse reformbevegelsen som oppsto på 1500-tallet og som var grunnlaget for de protestantiske kirkene). Blant annet medførte reformasjonen at sosialomsorgen ikke lenger skulle ligge under de geistlige, men overlates til borgerne og kongen, det vil si en makt utenom kirka. Ifølge Wyller ble dette utgangspunktet for dagens velferdsstat.
– Med reformasjonen kom ønsket om at man skulle ha en stat som tok seg av velferden, ikke kirka. Mens de katolske samfunnene er bygget på en annen type modell, hvor man ikke ser en like stor stat.
Arbeiderbevegelsens rolle i utviklingen av velferdsstaten har vært sentral, men ble mulig fordi grunnlaget allerede lå der. Paradoksalt nok er det også på grunn av den protestantiske kristendommen at Norge i dag er et sekulært samfunn, påpeker Wyller. Dette innbærer at velferdsstaten ikke var en kamp mot kristendommen, men tuftet på kristendommens reformasjon som både forsvarte det åpne sekulære rommet i samfunnet og dets verdier:
– Den sterke staten i Norge er ikke et resultat av kampen mot religionen, men av at religionen selv ønsket det. Derfor er det at vi har en sekulær stat i Norge ingen overraskelse innen teologien. Halve bokhylla mi her på kontoret handler om det. For ikke å si hele, sier han.
– Det hører til den reformatoriske kristendommens vesen at staten skal være drevet av borgerne og ikke prestene. For å forstå dette, må man kjenne til at denne kristendommen er en religion som forsvarer dette åpne, sekulære rommet i samfunnet. Religionen skal bidra aktivt til å forme samfunnet, men uten å ta makten.
– Det er umåtelige verdier knyttet til at det innenfor kristendommen eksisterer et åpent og fritt rom som ingen har makt over. Og ikke minst at det er religionen selv som åpner opp for dette sekulære rommet. Jeg ser ikke det samme i hovedstrømningen i islam, som heller ønsker en religiøs stat, sier Wyller til Klassekampen.
For Wyller handler det derfor ikke om at religion ”bare” er en personlig tro, det handler også om religions betydning i samfunnet, som han mener det er god grunn til å vurdere. Derfor er det naturlig for han å ta med i vurderingen hvilket syn religionen har på demokratiet og menneskers ubegrensede verdi. Sammenhengen mellom tro, menneskeretter, demokrati og toleranse er grunnleggende for den progressive delen av kristendommen, sier Wyller, som mener nettopp disse kreftenes innflytelse innen kristendommen i Norge har hatt en avgjørende betydning for samfunnsutviklingen.
– Dette er en viktig kamp i religionen, ikke mot den. Og hvis vi vil endre det norske samfunnet, er det her kampen står. Derfor er det så viktig å kjenne til denne historien, religionens betydning for samfunnet vårt.
For Wyller innebærer dette at mangel på kunnskap om kristendommens betydning for utviklingen av det norske samfunnet, kan få alvorlige konsekvenser. For eksempel kan det føre til at man hisser seg for mye eller for lite opp over islam. Derfor burde man være opptatt av hvilket samfunn islam vil bygge. Men Wyller frykter ikke islam, samtidig som han påpeker at han er sterkt kritisk til de tendensene innenfor islam som underkjenner verdien av alminnelige sekulære verdier.
Dette er mange og gode tanker, samtidig som jeg savner det teologiske perspektivet i Wyllers tankegang. At kristendommen, islam eller andre religioner har betydning for samfunnsutviklingen, eller mangel på sådan, er det vel knapt noen som bestrider. Derimot er jeg mer enn skeptisk til legitimeringen av sammenblandingen mellom politikk og religion, da ikke ut fra et utviklingsperspektiv og hvem som har lagt grunnlag og medført til ulike utviklingstrekk, men sammenblandingen av politikk og religion ut fra teologiske begrunnelser; som for eksempel motstanden mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen for å ikke ”ødelegge Guds skaperverk” eller mangelen på avstand fra dødsstraff for homofile ut fra koranvers. Jeg er ikke spesielt mottakelig for argumenter som tillegges religioner, og synes nettopp denne aksepten som, ikke minst journalister, bringer for dagen i saker som gjelder alt fra fritak fra svømmeundervisning, egne kleskodekser, halalmat, muslimske speidergrupper, muslimsk politi, ja, alt det som gjelder særordninger i et samfunn med utgangspunkt i islam, vitner om at man ikke klarer å skille hva som er politiske og religiøse argumenter. Jeg har ingen tro på god integrering og fellesskap ved å legge til rette for segregering og særbehandling. Og nettopp derfor er det, som Wyller påpeker, så viktig å interessere seg for hvilket samfunn islam vil bygge – uten å bli kalt islamofob. Samtidig må en kunne stå for at politikk og religion ikke blandes sammen, da relatert til religiøse argumenter for samfunnsutviklingen. Den enkleste, og kanskje beste, løsningen i så måte er å avvise religiøse argumenter for politiske tiltak.