Rita Karlsen, HRS
Jeg vet ikke hvor mange kritiske kommentarer jeg har gitt til Dagbladets Trude Ringheim, men det begynner å bli en del. Sånn stort sett hver gang hun skriver noe om innvandring og integrering, vil jeg tro. Men i dag kan jeg bare omfavne henne – enten har hun plutselig skjønt noe vesentlig, eller så har hun fått noe hardt i hodet, anyway: det har gjort henne godt.
Da HRS for noen år siden spesialbestilte ekteskapsstatistikk fra SSB for å finne ut hvem innvandrere og etterkommere i Norge egentlig inngår ekteskap med, måtte vi tåle hard kritikk: For hva i all verden hadde ekteskap med integrering å gjøre? Det ble ristet på hodet av vår påstand om at det betydelige antallet henteekteskap (et uttrykk som også ble kritisert) hemmet integreringen og dessuten var en praksis som la opp til at herboende kunne bli utnyttet som levende visum. Alle gifter seg med ”sine egne”, ble vi fortalt. ”Like barn leker best” ble det sagt på utpust, mens de samme på innpust hevdet at vi diskriminerte. At det derimot var oss som mente at de som er vokst opp i dette landet antakelig er mer lik ”oss” enn fetteren eller kusina på den pakistanske landsbygda, ja det beviste vel bare vår arroganse.
Arroganse var også det vi ble møtt med av ekspertene i SSB. Vi kunne bare roe ned, vår analyse ble trukket for langt – for ”med tiden ville de bli som oss”. Men hvis man ikke legger til rette for at ”de” blir som ”oss”, samtidig med den stadige reproduksjonen av førstegenerasjon, ja da kan det være at ventetiden blir lengre enn lang.
Men, som lyn fra klar himmel, har Ringheim kommet til at ”Kjærlighet er integrering i praksis”. Glemt er tydeligvis fascinasjonen for ”deres” kultur, den som gir de evigvarende ekteskapene gjennom arrangementet skjøttet av foreldre og familie, og denne forvridde ”oss/dem” tankegangen gjennom de like barna som leker best. Ringheim har tydeligvis stukket nesen inn i virkeligheten og oppdaget at ”det ikke går seg til”, tvert om skjer det som HRS har påpekt: økt segregering. Noe som ikke minst er synlig hvis man tar på seg kjønnsbrillene. Feminisme er i praksis blitt utfordret, og her har nettopp Dagbladet mang en gang gjort seg til talsperson for de mest kjønnsfasistiske systemene fordi de lar seg tilsløre av det såkalte ”multikulturelle mangfoldet”. Nå har derimot Ringheim gjort en ”oppdagelse”, hvilket er bedre sent enn aldri, hun skriver:
KJØNNSSEGREGERINGEN øker i den multikulturelle osloskolen. Det bekymrer mange lærere. Minoritetsjenter får ikke ha gym sammen med gutter, nektes leirskole og fritidsaktiviteter. De frarøves moro, sosial læring og integrering. De får aldri øve seg med gutter som kompiser eller småkjærester. Likestillingsminister Anniken Huitfeldt har helt rett: Jenter som er oppdratt til ikke å se menn rett i øya, kommer til kort i jobbintervjuer og arbeidsliv. Å omgås uanstrengt med det annet kjønn, er en selvsagt kompetanse for moderne nordmenn, særlig middelklassen.MINORITETSGUTTER læres opp til et hyklersk skiller mellom «dårlige jenter» som man kliner med og «gode jenter» som er kalde som is. De vokser opp med norske jenter, men skal gifte seg med ei kvinne fra foreldrenes hjemland. Det henger ikke på greip. Henteekteskapene blir ofte ulykkelige. Blant elevene langs Akershus-kaia må det i åra som kommer bli mange flere blandede par. Ikke bare par på flørt’ern – men på alvor. Økning i blandet kjærlighet er en naturlig utvikling som skjer i alle multikulturelle land. Kjærlighet er integrering i praksis.«FOR MEG var det naturlig å forelske meg i en hvit, norsk mann, ikke i en pakistansk mann», sier Lubna Jaffery Fjell (29) i et intervju med Klassekampen. Hun er statsviter, bergenser og datter av en pakistansk arbeidsinnvandrer. Nylig ble hun valgt inn i Ap’s landsstyre og omtales som et statistisk avvik i regjeringsapparatet. Også på kjærlighetsfronten er hun et avvik. Fortsatt gifter påfallende mange med minoritetsbakgrunn seg med en person med samme etniske bakgrunn. Jeg er fornærmet på vegne av norske gutter.
Den dagen når Ringheim også lar seg fornærme på vegne av norske jenter, ja, se da er vi kommet enda et stykke på vei. Og enda bedre blir det når det går opp for Ringheim at den som påtvinges en ektefelle fra typisk foreldrenes hjemland, også fortjener hennes ”norske” oppmerksomhet. Ja, til og med foreldrene kan fortjene slik oppmerksomhet, for det er slett ikke sikkert de er fri nok i et av verdens frieste land til å kunne nekte å hente ektefelle fra utlandet. En 24-årsgrense og tilknytningskrav for henteekteskap ville vært fantastiske virkemidler, men så hardt har nok ikke slaget i hodet vært for Ringheim. Kanskje neste gang? Er det liv, er det håp.