Dagsavisen har avlagt en somalisk familie på Holmlia i Oslo et besøk. Sønnen Ismael (15) gikk barneskolen på Rosenholm skole, som har 79 prosent innvandrerelever, og soknet egentlig til Holmlia ungdomsskole, som har 67 prosent innvandrerelever. Men familien valgte eller å la Ismael starte på Lambertseter, som har 35 prosent innvandrerelever. Ifølge faren trengte sønnen ”nye faglige utfordringer”, og de ble anbefalt av læreren på Rosenholm å velge en mindre innvandrertett skole. Ismael ”var enig i at det var på tide å komme seg videre.” Han sier til Dagsavisen at han tror det er bedre for ham å gå på Lambertseter enn på Holmlia, men vil nødig snakke nedsettende om Holmlia.
– Mine venner på Holmlia jobber, står på og er flinke på skolen. Det er ikke fordi Holmlia er for dårlig at jeg søkte meg bort. Jeg ville åpne øynene og lære å kjenne andre miljø.
– Ryktet til Holmlia er jo ikke noe videre. Det snakkes om for mange innvandrere og gjengproblemer og lignende. Det var riktig for Ismael å søke seg til et annet sted, fastslår faren, som forteller at familien søkte om flytting til en annen skole også for datteren, men fikk avslag.
Det er en nesten komisk hvordan Dagsavisen underkommuniserer problemet. For hva menes det med at Ismael trengte ”nye faglige utfordringer”? Hva mener Ismael med at det var på ”tide å komme seg videre”? Hva menes med at han ”ville åpne øynene og lærer å kjenne andre miljø”?
Nei, vi må ikke kalle en spade en spade. Det skal vel ikke all verden fantasi til for å skjønne at innvandrertette skoler sliter med betydelige utfordringer hva gjelder læring og læringsmiljø, to sentrale stikkord er språkproblemer og verdikonflikter. Og så må jeg ile til: ja, selvsagt finnes det mye berikende i det flerkulturelle, men alt til sitt bruk. For hva er berikende med det flerkulturelle når et fag skal læres, og halve klassen kanskje ikke forstår, eller bare delvis forstår, hva som blir formidlet? Hvor gode blir elevene, både etniske norske og innvandrere, i det norske språket når det kommuniseres på en rekke språk, og dertil utvikles egne språkkoder for å kommunisere? Særlig bedre blir det ikke av at norsk skole de siste tiårene har vektlagt gruppemodellen, der det nær sagt skal samarbeides for enhver pris. Resultatet er gjerne at de skoleflinkeste trekkes ned og skoletaperne lærer enda mindre idet de skjuler seg bak gruppearbeidets resultater. Men i sum blir det kanskje sånn passe ok, og skolens ledelse kan publisere akseptable resultater. Eller man kan gjøre som jeg stadig blir fortalt er en praksis, tilpasse målbåndet til de som blir målt – ergo er ikke en 4 på karakterbrevet nødvendigvis det samme for en elev med innvandrerbakgrunn som en etnisk norsk. Til den største forargelse for både de norske elevene og de elevene med innvandrerbakgrunn som er ambisiøse.
Innvandrere som har ambisjoner for sine barn har i årevis sagt at det ikke nytter å gettofisere seg, om det så er skolemiljø eller bomiljø. Noen velger å flytte til mindre innvandrertette strøk og får således på kjøpet en mindre innvandrertett skole, mens andre gjør bruk av det frie skolevalg i Oslo. Tendensen har vi sett lenge, i første omgang rømte etnisk norske innvandrertette bomiljøer eller skoler, nå rømmer innvandrere med ”integreringsplaner” etter.
Dagsavisen forteller også om familien Baisteh Talbanpira, som fikk avslag da de søkte om å få føre over datteren Asal fra Holmlia skole til Karlsrud (26 prosent innvandrerelever) etter at Asal hadde blitt mobbet over lang tid.
– Jeg var annerledes enn mange av de andre elevene. Det ble vanskelig, sier Asal.
Foreldrene kommer fra Iran. Det har skapt konflikter om religion.
– For eksempel er det mange elever som tviler på om jeg er muslim, siden jeg ikke følger de samme reglene som andre. De spurte: «hvorfor faster du ikke?», sier Asal.
Familien tror den kulturelle miksen gjør det vanskelig å drive skole. Det faglige nivået synker når ressursene brukes andre steder.
– Vi ville at Asal skulle få oppleve et annet miljø. Det er ikke fordi det bor så mange utlendinger her, men på grunn av at så mange kulturer møtes. Det kan være bra, men her blir det litt for mye av det.
Familien vurderte å flytte, men har nå slått seg til ro. De trives på Holmlia.
– Men det finnes mange her som ikke ønsker å delta i samfunnet. Det gjør det vanskelig å drive skole, tror Ardshir Talbanpira.
– Kan man se for seg en løsning der barn fra innvandrertette bydeler busses til andre områder og vice versa?
– Kanskje det. Noe må gjøres.
Her gjør Dagsavisen seg igjen skyldig i halvkvernede viser: Ble Asal ble mobbet for hun ikke var muslim nok? Er det slik vi skal tolke at Asal ”var annerledes enn mange av de andre elevene”? At de tvilte på at hun er muslim, fordi hun ikke følger ”de samme reglene som andre” – var dette bare knyttet til at Asal ikke faster (hvis jeg tolker Dagsavisen reportasje riktig)? Hvis det er slik at Asal og hennes familie opplever et islampress på skolen, hvorfor spør ikke Dagsavisen om dette konkret – og rapporterer deretter? I så fall vil det være i tråd med det som rapporteres fra Vahl skole, der også etniske norske jenter ”forføres” av ansatte for å gå med hijab – og flytter, ”selvsagt” uten at det har noe med ”dette” å gjøre. Når faren til Asal forteller at det kan bli for mange kulturer på samme sted, kan vi jo stikke fingeren i jorda og spørre oss selv: Kan denne kulturmiksen på et strengt avgrenset område, som en skole i særdeleshet er, nøre opp under konflikter, ja, kan det rett og slett bli ”for mye av det gode”? Hvilke problemer skaper det når noen ikke vil ta del i det norske samfunnet – og ikke minst; hva gjør vi med det? Vel, Ardshir Talbanpira kan legitimt stille slike spørsmål, hvitinger kan det neppe uten å få merkelappene klistret ved seg. Og uansett: Dagsavisen gjør ikke det minste forsøk på å følge det opp.
I Oslo har 51 av 125 grunnskoler et flertall minoritetsspråklige elever, melder Dagsavisen videre, for tall er tydeligvis langt lettere å skrive om enn det som er sakens kjerne. I tillegg kan Dagsavisen jo berettiget klage på Utdanningsetaten i Oslo, ”som har tall for det aller meste, mangler oversikt over hvor mange som bruker ordningen med fritt skolevalg.” Nå betviler jeg at de har ”tall for det meste”, i alle fall hvis det kommer til innvandrerrealterte spørsmål. Da synes heller regelen å være at de mangler tall. Dagsavisens ringerunde til rektorer i Oslo avdekker at antallet som flytter varierer kraftig.
På Hersleb skole (med 94 prosent minoritetsspråklige elever) i Oslo indre øst har 30 av 138 elever som skal begynne i 8. trinn søkt seg til andre skoler.
På Holmlia skole har åtte av rundt 130 elever søkt om å få bytte skole i år, for Gran skole (med 93 prosent minoritetsspråklige elever) har sju elever søkt seg fra skolen, mens 39 har søkt seg til den.
Mortensrud skole (med 97 prosent minoritetsspråklige elever) har ikke konkrete tall tilgjengelig, men rektor anslår at 40–50 elever flytter fra og til skolen årlig, men at antallet elever holder seg stabilt.
Ingen av rektorene kan gi tall om hvor mange av de som flytter til og fra skolene som har minoritetsspråklig bakgrunn.
– Det finnes nok dem som synes det er for mange minoritetsspråklige elever på skolen. At det også finnes foreldre med utenlandsk bakgrunn blant disse tror jeg er riktig, sier rektor Per Korsvik på Hersleb.
Tror er riktig? Rektor Korsvik kjenner nok skolen sin bedre enn som så, men han har jo et rykte å ta vare på:
Korsvik understreker at frafallet fra skolen var større for noen år siden, og at Hersleb er en skole med et godt læringsmiljø. Men han er smått bekymret over at så mange flytter til andre skoler.
– Når folk konsekvent velger bort den eneste ungdomsskolen i en bydel, vil de svekke tilbudet på den skolen på sikt.
Heller enn alt tåkepratet burde man lytte til Ardshir Talbanpira: Noe må gjøres.