Hege Storhaug, HRS
2. januar anmeldte HRS en 43 år gammel far for medvirkning til kjønnslemlestelse av en datter på ti år. Vi anmeldte han også for utført tvangsgifte av en datter på 19 år høsten 2008, grov vold og drapstrusler mot begge døtrene, samt å nekte hustru og døtrene å integrere seg. Faren ble pågrepet av politiet i Hønefoss samme dag og varetektsfengslet.
Det er nå tatt ut tiltale i saken, det vil si at faren er tiltalt for vold og frihetsberøvelse av datteren på rundt 10 år etter straffelovens paragraf 219, men altså ikke for kjønnslemlestelse.
Da HRS anmeldte saken hadde vi blant annet informasjon fra sentrale kilder rundt jenta om at hun etter sommerferien 2008 hadde problemer med å urinere og var bevegelseshemmet. Kilder sa videre at jenta selv fortalte at hun hadde blitt ”omskjært” i Somalia denne sommeren. Videre ble vi fortalt at da sentrale ved skolen konfronterte faren med mistanken, skal han ha truet jenta på livet til aldri å nevne forholdet mer. Vi hadde med andre ord en berettiget grunn til å gå til anmeldelse – også fordi jenta etter vår informasjon led under grov vold, frihetsberøvelse og omsorgssvikt.
Politijurist Per Thomas Omholt, sier til NRK.no at politiet har gjort en ”grundig etterforskning og har innhentet både dokumentasjon og avhørt sentrale personer rundt jenta”. Vi er ikke helt trygge på at dette stemmer.
Jeg ringte selv Omholt senest mandag 8. juni, og spurte hvorfor saken om kjønnslemlestelse var henlagt. Hvis jeg forstod Omholt rett, var hovedgrunnen jentas egen forklaring i dommeravhør. Dommeravhøret har ikke HRS innsyn i, men vi har innsyn i en god del rundt jentas tilstand etter fysisk og psykisk vold i hjemmet. Av hensyn til jenta, kan vi selvsagt ikke gå i detalj, annet enn å si at hun har betydelige problemer med å tid- og stedfeste ulike forhold. Nettopp derfor blir vi urolige hvis jentas forklaring virkelig er hovedårsaken til at det ikke ble tiltale i saken.
Jeg spurte også Omholt konkret om politiet hadde avhørt en navngitt person som vi hadde informasjon om skulle ha fulgt jenta til Somalia sommeren 2008. Det hadde ikke politiet gjort, sa Omholt, uten at han kunne forklare hvilket grunnlag denne beslutningen var tatt på.
Dermed steg selvsagt uroen for at saken kunne fått et annet utfall.
Vi skal overhodet ikke sett oss selv opp på en pidestall og rette noen pekefinger til politiet. Våre informanter kan dessuten ha gitt oss feil informasjon. Det tar vi høyde for. Fingeren skal derimot med all tyngde rettes mot flertallsregjeringen. Hvorfor? Fordi hvis den hadde gjort jobben sin – i humanismens og fornuftens navn – så hadde saken vært udiskutabel. Jenta, som etter HRS sin anmeldelse er blitt konstatert kjønnslemlestet, innvandret til Norge i 2006. Hadde hun vært gutt, så hadde helsemyndighetene sjekket underlivet etter guttens innreise til Norge. For guttenes testikler er så umåtelig viktige, mens ei jente som kan ha fått skamfert underlivet sitt, med de helseplager dette ofte medfører, snus ryggen til. Kanskje du som leser rister vantro på hodet nå, men dette sies i Sosial- og helsedirektoratets gjeldende veileder for helsestasjonen- og skolehelsetjenesten: Det anbefales rutinemessig undersøkelser ”av testes på nytilflyttede gutter fra ikke-vestlige land frem til puberteten”. Det står ingen tilsvarende anbefaling vedrørende jenter fra ikke-vestlige land, selv ikke om de kommer fra et land som Somalia der rundt 98 prosent lemlestes.
Denne diskrimineringen er så oppsiktsvekkende at det er helt uforståelig for oss at ikke eksempelvis den fjerde statsmakten, media, konfronterer ”feministregjeringen” kraftig med sviket av disse sårbare jentene.
Hadde vi hatt helseundersøkelse av ikke-vestlige innvandrerjenter fra land der kjønnslemlestelse praktiseres (og fra alle andre land også, for den saks skyld), ja, da hadde politiet også lett kunne konstatere om den 10 år gamle jenta fra Hønefoss var lemlestet før eller etter ankomst Norge. Nå står de i villfarelse om hvordan det kan bevises, eventuelt motbevises, at jente er lemlestet etter bosetting i Norge, til tross for først fortalte at hun nylig var blitt lemlestet, med ditto helseplager, for så å si noe annet. Politiet synes ikke å ha noen tro på at de klarer å bevise verken det ene eller det andre, og derfor henlegger de altså noen siktelse knyttet til kjønnslemlestelse.
Justisminister Knut Storberget (Ap) er svært opptatt av å få en fellende dom i sak om kjønnslemlestelse. Den samme Storberget vet hvor ekstremt vanskelig det kan være for politiet å dokumentere at jenter som ikke er født i Norge faktisk ble kjønnslemlestet etter bosetting her (vi erfarer eksempelvis at barn tas ut av landet på andres pass, og at de også trues til taushet om hva som er gjort mot dem).
Hvis Storberget tar et rasjonalitetens grep nå, sammen med helseminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) og barneministeren Anniken Huitfeldt (Ap), kan drømmen og domfellelse for kjønnslemlestelse være innen rekkevidde.
HRS kan imidlertid med stor glede melde følgende: Jenta dette handler om har fått et nytt liv i en norsk fosterfamilie. Hun har blomstret opp og stortrives: Hun har fått frihet i hverdagen, frihet fra det hun selv kaller ”alle klærne” (hijab og side skjørt og kåper). Fra å ha vært nektet å leke med andre barn i nabolaget, er hun nå en aktiv jente med mange nye venner, og hun får masse omsorg og kjærlighet – akkurat slik et barn skal ha det.
Slik sett var all jobben med denne saken likevel verdt innsatsen.