Rita Karlsen, HRS
HRS har i flere omganger jobbet spesielt med kjønnslemlestelsesproblematikk, der vi spesielt vil nevne det omfattende arbeidet vi la ned i boken ”Feminin integrering” (2003) der vi viet kjønnslemlestelse et kapittel under navnet ”En baby kan ikke sladre”, deretter fokuset på gambiere i Norge som resulterte i rapporten ”Norskfødte jenter kjønnslemlestelses” (2005) og nå ved et pågående prosjekt der vi har et spesielt fokus på somaliere i Norge. Vår rapport fra sistnevnte prosjekt avsluttes i dag, men da prosjektet har resultert i en rekke anmeldelser, som enten er under etterforskning eller som ligger i kø hos Oslo-politiet, har vi vært nødt til å beskjære rapporten kraftig for å ikke ødelegge for pågående eller fremtidig etterforskning.
Mitt poeng med denne innledningen er derimot at hver gang HRS’ retter fokuset spesielt på kjønnslemlestelse fremkommer det en rekke mistanker om utført eller forestående lemlesting, og noen av disse har vi valgt å anmelde. HRS er derimot ikke den eneste organisasjonen som jobber mot kjønnslemlestelse, og jeg undrer meg stadig, spesielt i forhold til de innvandrerorganisasjoner som jobber med samme problematikk i eget miljø, hvorfor slike saker aldri fremkommer fra dem. Men vi vet jo standardsvaret:
Det påstås fra ulikt hold, ikke minst fra de berørte innvandrergrupper som har opprinnelse fra land der kjønnslemlestelse er vanlig praksis, at det ikke, eller i alle fall i forsvinnende liten grad, pågår noen kjønnslemlestelse av norske jenter. Og hvis nå dette likevel skulle skje ”en sjelden gang”, så kan du være sikker på at menn i rollen som imamer og/eller fedre ikke har den fjernelse anelse, ja de har faktisk ingen ide, om at slikt pågår. Deretter er det slik at disse stakkars, forvirrede sjeler som likevel kom til å få skåret vekk deler av sin datters kjønnsorgan, de visste ikke at dette var ulovlig i Norge eller klarte ikke å kontrollere barnets egenrådige bestemor under besøk i opprinnelseslandet. Dette er det største sludder, og nå bør denne gruppen snart bevise ”sin uskyld”.
Vår påstand er denne: mange norske jenter lemlestes hvert år. Vårt krav er: motbevis det.
La oss ta tyrene ved hornene: Mange av de innvandrergrupper som er i Norge fra land der kjønnslemlestelse er vanlig praksis, fortsetter med praksisen her. Det er nok slik at noen av disse faktisk ønsker å slutte å lemleste sine jenter, men de utsettes for et organisert press for å opprettholde praksisen. Forklaringen er like enkel som den ligger langt tilbake for vår forståelse: jenter som ikke er omskåret er å betrakte som horer; de er ikke ærbare, de er ikke gode ekteskapskandidater og de er ikke seksuelt kontrollerbare. Lemlesting er deres kyskhetsbelte. Derfor er mange av de samme motstander av loven mot kjønnslemlestelse (innført i 1996). For dem er det utenkelig at foreldre skal straffes for et ”helt nødvendig inngrep”. Og selv om man er motstander av lemlesting, så er det like utenkelig at foreldre skal straffes for det – for man skjønner at disse foreldrene ”ikke har noe valg”, og man håper kanskje at det skal bli ”bedre med tiden”. For hvis man bare bor her lenge nok, vil man kanskje ta opp i seg noen av de verdier som er sentrale i Norge. Dette tilsier imidlertid at tiden blir vår fiende idet flere og flere fra disse landene kommer til Norge, som igjen bidrar til økt press. Derfor; vi kan se langt etter noen anmeldelser fra miljøene selv, og det til tross for at de samme kan motta statlige midler for å stoppe lemlesting. De argumenterer heller for at de vil ”prate om det” (dialog og informasjon).
Ja, la oss prate om det: I 2005 anmeldte HRS et gambisk ektepar i Norge for mulig lemlesting av fire av deres døtre. Foreldre bor i Oslo, er trygdet, separert og gift igjen, og får stadig flere barn. Men de fire døtrene som etter vår informasjon er lemlestet, er dumpet i Gambia hos fars andre kone. HRS har besøkt dem. Det var ikke noe lystig erfaring. Først i 2008 ble det gambiske foreldreparet siktet, da relatert til at en av deres herboende døtre ble konstatert lemlestet. Far varetektfengsles (mor er for syk grunnet ny graviditet), men foreldrene blånekter å hente de fire jentene i Gambia tilbake til Norge. I skrivende stund er situasjonen like fastlåst; foreldrene er fratatt sitt norske pass slik at de ikke kan stikke av, men de fire norske statsborgerne i Gambia er det ingen som har sett snurten av på norsk jord. Men siktelsen av dette norskgambiske ekteparet fikk en gambisknorsk kvinnegruppe i Norge til å ta initiativ for å få slutt på kjønnslemlestelse, meldte Aftenposten i går (ikke på nett). Initiativet besto av en konferanse i Oslo, der et opprop mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap ble undertegnet av gambiske og senegalesiske imamer i Norge. (Bare et hint; hvem er det som blander islam i dette?). Kvinnengruppen mener også at noe av det viktigste som skjer nå, er at norske imamer må kobles sammen med islamske, muslimske ledere i Gambia. Kvinnegruppen støttes av statssekretær Aida Faye Hydara i det gambiske kvinnedepartementet som deltok på konferansen:
– Medlemmer i det islamske råd i Gambia må nå komme til Norge for å møte imamene bak oppropet. Dette kan løses fordi intet i Koranen sier at noen skal omskjæres, sier Hydara til Aftenposten, og fortsetter:
– Men det vil fortsette å skje så lenge det støttes av flertallet av de islamske religiøse lederne i vårt land.
– En dialog mellom norske og gambiske imamer kombinert med et intensivert grasrotarbeid kan i sum bety en endring og at vi får en lov mot kjønnslemlestelse.
En sterkere vitnesbyrd enn dette av koblingen mellom islam og kjønnslemlestelse, skal en vel lete lenge etter. Men vel så viktig; hvem er det som skal betale for dette muslimske samarbeidet mot kjønnslemlestelse? Er ikke tidligere erfaring av denne typen heller at dette utnyttes som nok en inntekstkilde, heller som et reelt arbeid for å få stoppet kjønnslemlestelse? Og hvorfor skal en lov mot kjønnslemlestelse i Gambia få noen mer effekt enn loven mot kjønnslemlestelse i Norge? Dertil; hvis man er interessert i å få tatt i bruk loven mot kjønnslemlestelse så begriper ikke jeg hvorfor denne kvinnegruppen ikke benytter den unike saken mot norskgambiske ekteparet med å gå i bresjen for å få de fire norskgambiske jentene tilbake til Norge?
Dertil: På overnevnte konferanse var også den siktede norskgambiske faren, melder Aftenposten.no.
Han ønsket ikke å si mye om straffesaken utover at han benekter kjennskap til at noen av barna hans er kjønnslemlestet.
–Jeg vet det påstås at dette er skjedd med ett av mine barn i Norge, men jeg vet intet om dette. Jeg var ikke i Gambia da det påstås at dette skal ha skjedd, sier han.
–Det er ikke aktuelt med omskjæring av noen av mine barn i fremtiden, sier han.
Han forteller at stadig flere i det gambiske miljøet i Oslo nå tar avstand fra kjønnslemlestelse, og at han deler dette synet.
Bla, bla, fristes jeg til å si. Jeg var tilstede da denne faren ble varetekstsfengslet sommeren 2008, og beskyldningene haglet fra mannen – med blikket på meg – om hvordan norskingene hadde opptrådt under falsk flagg i Gambia, da han tydeligvis trodde jeg var en annen, for jeg har aldri vært i Gambia. Etter min tolkning var der ingen anger eller ”forståelse” å spore hos mannen for det han er tiltalt for. Men nå skal altså showet med å ”ikke vite” starte – og dessuten, han er jo imot kjønnslemlestelse. Jeg har bare en ting å si til han og til de øvrige deltakerne på denne konferansen: få de fire norske statsborgerne tilbake til Norge, la oss få konstatert om de er lemlestet eller ikke, og så kan vi jo ”prate mer”.
Men langt viktigere enn alt pratet, er at politiet gis mulighet til å få etterforsket sakene. I overnevnte sak står politiet maktesløse overfor foreldrene fordi de nekter å samarbeide om å hente jentene hjem til Norge. Noen hjelp fra det norskgambiske miljøet er det tydeligvis ikke å hente. Spørsmålet er således hvordan norske myndigheter kan bistå – hvilke virkemidler kan politiet tilføres? Ikke minst er spørsmålet viktig knyttet til alle de øvrige anmeldelsene som HRS har brakt inn for politiet, jf. dagens oppslag i Aftenposten (lenke over), og som vi frykter kan bli liggende i en skuff over lang tid – mens jenter lider ulidelig overlast.
Tiltakslisten er lang, men neppe komplett:
1. Gi politiet ressurser nok til å etterforske sakene.
2. Opprett en egen enhet i Oslo-politet som arbeider spesifikt med denne problematikken, og som kan være et nasjonalt kompetanseorgan for andre politienheter.
3. Alle nyankomne jenter underlegges en helsesjekk som innbefatter klinisk observasjon av underlivet.
4. Helse- og skoleundersøkelser innfører klinisk observasjon som del av kontrollen. Manglende oppmøte sanksjoneres.
5. Alle som innvandrer til Norge, også på familiegjenforening, avlegger fingeravtrykk (identitetsproblematikk).
6. Dumping av barn i utlandet sanksjoneres mot herboende, for eksempel inndragelse av pass, at alle trygder, stønader el.l. stoppes.
7. Lange opphold i utlandet for barna må ha kontrollpunkter; for eksempel at barna avlegger særskilte skoleprøver i Norge, at man møter til helsekontroller, forhåndsgodkjenning av skoler, etc. Brudd fører til sanksjoner.
8. Barnevernet må ikke forskjellsbehandle barn på grunn av opphav. Enhver avdekking av kjønnslemlestelse på norskfødte barn, inkludert barn der foreldrene bor i Norge men velger selve fødselen i utlandet, skal politianmeldes.
PS: Avslutningsvis vil jeg bare legge til at endring av foreldelsesfristen i disse sakene, er en seier for jentene som utsettes for dette overgrepet. Men det er dessverre ikke nok. Nå får regjeringen bevise hvor mye de prioriterer denne problematikken. Og husk at sommerferien står for døren, så jentene kan ikke vente til etter valget…