Rita Karlsen, HRS
I disse tider der debatten går høyt om muslimhets, islamofobi og all annen negativitet det norske folk utsetter en minoritet på ca 2 prosent i Norge, bør det være betimelig å spørre: Hvor mye larm kan en så liten gruppe egentlig stelle i stand? Denne gangen er det barnevernet i Stokke som roter rundt i smørja av religion og menneskerettigheter.
Barnevernet i Stokke møter stadig flere saker knyttet til tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og trusler om æresdrap, men de opplever at de lite eller ingenting kan gjøre. Jenta, som typisk trenger hjelp, kontrolleres og dirigeres av familien, for eksempel storebrødre, og det ender med at hun flytter hjem igjen. Så forsvinner gjerne familien. I sum er dette enkelt: jenta sviktes av barnevernet, og familien gjennomfører sin plan – for har de noe å frykte? Barnevernet ser jo ikke ut til å anmelde forholdene – de ønsker seg heller muslimske medarbeidere, og merk dere: muslimske menn (!), og muslimske fosterfamilier. Hvor i all verden har barnevernet det fra at en slik løsning vil være en løsning for den hjelpetrengende? Ørnes har nemlig ”ikke tro på at tradisjonelle, norske barnevernstiltak” fungerer. Dette må kunne karakteriseres som et heller tafatt barnevern som ikke skjønner at alle skal følge norsk lov, og at alle har rett til å slippe et tvangsekteskap, en kjønnslemlestelse og til å slippe trusler, sågar drapstrusler, muslim eller ikke:
Nylig forsøkte barnevernet i Stokke å hjelpe en ung jente som skulle bli tvangsgiftet. Familien forsøkte å sende henne til sitt opprinnelige hjemland der en langt eldre mann ventet på henne. Jenta strittet imot og ble truet med æresdrap av familien sin. Stokke-jenta bodde en stund på hemmelig adresse, men valgts så å flytte hjem igjen.
Kjønnslemlestelse
Flere ganger har barnevernet opplevd at familier de jobber med reiser vekk uten forvarsel.– Plutselig blir barnet tatt ut av skolen, og familien reiser uten at vi vet hvor de er, forteller Ørnes. Hun frykter at flere jenter blir sendt til foreldrenes hjemland for omskjæring eller tvangsekteskap i sommerferien.I regjeringens arbeid mot kjønnslemlestelse er styrket innsats ved ferier et av satsingsområdene. Ørnes ser likhetstrekk der barnevernet er innblandet i saker hos minoritetsfamilier.– Jenter ber om hjelp, men har ofte storebrødre som ikke ønsker oss inn i bildet i det hele tatt. Da er det vanskelig å jobbe med familien som en helhet, sier Ørnes.Hun har erfaring med at det ofte ikke løser problemet å løfte jenta ut av disse familiene.
Lite vellykket
Ørnes har ikke tro på at tradisjonelle, norske barnevernstiltak med fosterfamilie eller institusjon hjelper denne gruppen familier.– Lik null, beskriver hun barnevernets sjanser for å hindre kjønnslemlestelse og tvangsekteskap i dag.– Vi har ikke hatt et eneste vellykket resultat i disse sakene. De ender med at barnet flytter hjem og vi trekker oss ut fordi det blir for uoversiktlig og farlig med trusler både mot oss og den som ikke er enig med storfamilien, forteller Ørnes. Hun peker på at familiene her av og til blir styrt av et overhode i utlandet.– Vi kjenner at dette blir for vanskelig for oss og at vi må tenke nytt. Barnevernet i Norge må gå nye veier, mener Ørnes.
Trenger muslimer
Når barnevernet arbeider med muslimske familier, er det ofte vanskelig for menn i familien å forholde seg til en norsk kvinne fra barnevernet.– En muslimsk mann på barnevernskontoret ville vært helt glimrende, mener Ørnes.Hun peker på at to muslimske familier, godt tilpasset det norske samfunnet, ville vært gull verdt som beredskapshjem i Vestfold. I dag finnes det kun en eller to totalt i Vestfold og Buskerud.– Det tror jeg vi mangler i Norge, sier hun.Ørnes etterlyser også en kompetansegruppe i hvert fylke der barnevernet i kommunene kan henvende seg for veiledning i enkeltsaker som gjelder muslimske familier.
Ønsket om en kompetansegruppe som man kan henvende seg til, har jeg stor forståelse for. Denne kompetansegruppen bør også gjenspeile at denne problematikken ofte omhandler grov kriminalitet, og derfor bør kompetansegruppen etableres i politiet. Om hvem som deltar i en slik gruppe er avhengig av deres kompetanse, ikke av deres religion. Det viktige er at de kjenner – og følger – norsk lov på dette og tilstøtende områder. Først da vil de hjelpetrengende kunne stole på at de får hjelp, og ikke et barnevern som skygger banen fordi de selv møter trusler – dertil uten å politianmelde forholdene? Det er rett og slett udugelighet fra barnevernets side, i tillegg til at de bryter norsk lover.