Rita Karlsen, HRS
Innvandrings- og integreringspolitikken er uten sammenligning ett av de mest betente tema i den politiske debatten. Ulike aktører, om enn så støtter eller er motstandere dagens politikk på feltet, synes å bruke tall etter eget forgodtbefinnende. I dag ble jeg gjort oppmerksom på et tall fra en av dem som media ynder å bruke som kommentator og analyseekspert i politiske saker, nemlig politisk redaktør Marie Simonsen i Dagbladet. Så vidt jeg forstår er hennes kommentar fra tirsdag 18.august 2009.
I denne kommentaren hevder Simonsen at ”Det er faktisk bare drøye 2.000 mennesker i året som får opphold i Norge”. Hvor dette tallet 2.000 kommer fra, vites ikke, men det ansporet min nysgjerrighet til å finne ut av hvor mange som har fått opphold i Norge dette halvåret, altså i perioden januar – juni 2009.
Tallene fra Utlendingsdirektoratet (UDI) avdekker at i løpet av de seks første månedene ble innvilget 9.069 familieinnvandringer. Dette gir at det hver måned familieinnvandrer i overkant av 1.500 personer til Norge. Hvis vi tar de ti største, ligger familieinnvandring fra Polen på topp med 1.695, deretter følger Thailand med 578, Tyskland med 505, Somalia med 430, Litauen med 372, Irak med 335, Russland med 330, Pakistan med 240, Tyrkia med 215, India med 207 og Afghanistan med 200.
Men dette var bare familieinnvandringene. Så kommer dem som får opphold på andre grunner. Når det kommer til asylsøkere, sier tallene fra UDI for de første syv månedene av 2009 (inkludert juli) at det var registrert 9.900 asylsøknader, og av disse opplyste 1.417 at de er enslige mindreårige. Den største gruppen er fra Afghanistan med 2.378, deretter følger Eritrea med 1.426, Somalia med 1.127 og Irak med 822. UDI oppgir videre at i første halvår av 2009 har 47 % fått avslag, hvilket tilsier at 5.643 av de 9.900 har fått opphold. Jeg registrerer med dette at avslagsprosenten har gått ned så langt for 2009 i forhold til i fjor, jf. debatten om alle grunnløse asylsøkerne, da det i 2008 ble gitt 59 % avslag. Samtidig har vi problematikken med at de som ikke får opphold, faktisk fortsetter å være i Norge. Det er således interessant å registrere hvem som bor på mottak. Ifølge UDIs statistikk var andelen beboere i mottak per 30.juni 2009 på 16.770 asylsøkere. Asylsøkerne fra Afghanistan var den største gruppen, med 2.856, deretter Irak med 2.600, Somalia med 1.886, Eritrea med 1.948 og Russland med 1.337.
Så kommer arbeidstillatelser, som alle unntatt nordiske borgere trenger for å jobbe i Norge. Per 30.juni var det gitt 37.413 nye arbeidstillatelser, som i snitt tilsier at det kommer i overkant av 6.000 personer per måned for arbeid i Norge. Til sammenligning var det per juni 2008 gitt 11.732 arbeidstillatelser. Flest nye arbeidsinnvandrere per juni var det fra Polen med 16.103, Litauen med 5.335 og Romania med 1.862. Når det gjelder samtlige gyldige arbeidstillatelser i samme periode, altså per juni 2009 var det 101.039, der Polen er den største gruppen med 41.332. Nå vil sikkert Simonsen og hennes like avvise at man kan ta med arbeidsinnvandrere når vi snakker om opphold i Norge, men erfaringene viser at mange av dem som arbeidsinnvandrer til Norge, velger å bosette seg her permanent. Hvis vi antar at 10 % av arbeidsinnvandrere, som etter all sannsynlighet er et lavt tall, tilsier det at 3-4.000 mennesker årlig vil bosette seg i Norge via arbeidsinnvandring.
La oss så anta at trenden for det første halvåret 2009 holder seg ut resten av året. Det tilsier ca. 18.000 på familieinnvandring, ca. 12.000 på asyl og ca. 3.000 via arbeidsinnvandring. Sum = 33.000 personer. Det må kunne sies å ligge svært langt unna Marie Simonsens sin virkelighetsoppfatning om 2.000 personer.