Hege Storhaug, HRS
Shakil Rehman er en modig og nærmest enslig svale blant andregenerasjons muslimske pakistanske menn i den offentlige debatten. Når jeg tenker meg om, er han faktisk helt alene, ettersom hans ”partner”, IT-gründeren og norskpakistaneren Shazad Rana, er en såkalt førstegenerasjonsinnvandrer (kom som barn til Norge). I et innlegg nylig i Aftenposten.no tar Rehman et kontant oppgjør med både medias unnfallenhet overfor muslimers rett til religionskritikk samt andregenerasjons talspersoners klamme religiøsitet:
”Førstegenerasjons imamer i Norge har vært fraværende i samfunnsdebatten. Annengenerasjons imamer kveler alle forsøk på debatt.
Islamdebatt. De konservative religiøse har kjempet til seg medienes oppmerksomhet uten å bli stilt til veggs. Dyktige journalister som hyllet individuell frihet, likestilling og modige konfrontasjoner er blitt stadig sjeldnere.
Jeg trodde at det generelt høye kunnskapsnivået i Norge skulle komme muslimene til gode og at religionskritikk skulle være en selvfølge, men den gang ei. Religionskritikk har hatt trange kår i Pakistan og resultatet ser vi i Swatdalen i dag. Krigen i Swatdalen er en fortsettelse av blodbadet i Den Røde moskeen i Islamabad hvor fundamentalistiske muslimer tilsidesatte Pakistans rettsvesen. Nå har intellektuelle endelig våknet i Pakistan og det foregår en intens debatt om religionens omfang.”
Med Rehmans korte blikk på Pakistan, vekkes gode sommerminner til live. Jeg hadde i sommer besøk av Rooshanie Ejaz (24) og hennes ektemann Hassan Kilde Badjwan (28), bosatt i Lahore. Rooshanie har jeg kjent siden hun var åtte år, en klok, åpen og søkende ung kvinne, som ble opprørt over å møte gatebildet i Oslo sentrum øst etter ni år siden hennes siste besøk: Rooshanie mente at det er mer hijab i Oslo sentrum øst enn generelt i Lahore. Det som opprørte henne aller mest i denne sammenhengen var at småbarn ble tildekket, noe som ikke er tilstede i det pakistanske gatebildet. Rooshanie ”kan sin Koran”, det vil si at hun har sin islam i sitt hjerte, og hun vet hvem hun er; en pakistaner fra Punjab. Hennes trygge identitet gir henne frihet. I Norge forholder hun seg til den norske kleskodeksen, i Pakistan forholder hun seg til den pakistanske (som varierer i henhold til miljø og sosiale settinger). Slik er ikke det generelle bildet blant norskpakistansk ungdom. Som Shakil Rehman påpeker det, får de unge her så godt som ingen drahjelp til individuell frigjøring av de klassiske talspersonene i egne rekker. Tvert om fremmer de repressiv religion, som Venstres Abid Raja, som mener hijab er obligatorisk og at muslimske jenter og gutter kun kan gifte seg innen egne religiøse rekker – for å nevne et par punkt:
”Førstegenerasjons imamer i Norge har vært ganske fraværende i debatter på grunn av manglende norskkunnskaper. De gangene de har uttalt seg har de ofte kommet med sterkt nedsettende uttalelser om kvinner eller med absurde påstander rundt 11. september. Utviklingen med mer artikulerte annengenerasjons imamer og unge muslimske talsmenn er ikke mindre bekymringsverdig. Disse forkynner og beskytter islam ved å komme med koranvers på rams, og kveler alle forsøk på saklig debatt om religionen som årsak til manglende sosial tilpasning og integrering.
Usman Rana og Abid Raja har vært i mediene i mange år med effektive hersketeknikker som beskyldninger om rasisme og stigmatisering. Deres yndlingsvers er: ’Det er ikke tvang i religionen’, og ’det å drepe et menneske er som å drepe hele menneskeheten’. Disse personene prøver desperat å skjule at religionene har mye blod og tvang på sin kappe.”
Koranvers på rams, sier Rehman. Ja, helt presist, dette er nettopp den tåkeleggende taktikken både Usman Rana-ene og Raja-ene bruker for å narre og forføre folket, som jeg skriver i boken Rundlurt (og de får jammen meg medvind i seilene fra mediehold som ikke synes å ha elementær islamkunnskap). For den årvåkne leseren husker nok da Theo van Gogh ble drept 4.november i 2004 og Raja i beste debattid uken etter i NRK, dro denne løgnen opp av tryllehatten sin: Koranen forbyr drap, hevdet Raja, og leste høyt fra sin medbrakte Koran (her sakset fra Rundlurt):
”Venstre-politiker, Abid Q. Raja, siterte et mye misbrukt Koranvers i beste sendetid på fjernsyn under debattene som fulgte i kjølvannet av drapet. For å prøve å overbevise seere og motdebattanter om at islam forbyr drap, leste Raja direkte fra en medbrakt Koran: ’Den som dreper et menneske, skal anses som hadde han drept hele menneskeheten.’ Men er det dette som står i Koranen? Nei, Raja hoppet bukk over en avgjørende innskutt bisetning. Slik lyder verset: ’Den som dreper et menneske – uten at det gjelder blodhevn eller straff for forbrytelse – skal anses som hadde han drept hele menneskeheten’ (min utheving, Koranen 5:35.).”
Ingen i studio kommenterte dette bedraget. Den ærlige og opplyste samfunnsdebattant vet at van Goghs drapsmann, Muhammed Bouyeri, mente seg forpliktet til å henrette ”den blasfemiske” van Gogh, hvilket han altså kan finne belegg for i både Koranen og i islamstifteren Muhammeds ord og gjerninger. Den debatten vil imidlertid andregenerasjons talspersoner ikke ta, antakelig fordi de opplever det ubehagelig å innrømme at islam bærer med seg en del utfordringer, for å si det slik.
Shakil Rehman er altså av en annen støpning. Han har innlemmet opplysningstidens krav om kritisk fornuft i både sitt hjerte og hode. Til forargelse for mørkemennene. Som han skriver videre:
”I en kronikk i VG tidligere i år presenterte Attiq Ahmad Suhail seg som en ung muslimsk talsmann med imampotensial. Han karakteriserte undertegnede som en assimilert person som rosemaler Norge og dermed skulle være ekskludert fra å kritisere.
I samme kronikk kommer også han med lovord om Norge, men fra et islamsk perspektiv. Han mener at nordmenn egentlig praktiserer ’den sanne islam’ med sitt demokrati og sine lover og regler.”
Rehman kunne lagt til: Vis oss hvor den ”sanne islam” praktiseres i land i den muslimske verden? Han går imidlertid modig videre og sier rett ut dette:
”Det norske demokratiet, likestillingen og religionsfriheten er så langt unna islam som overhodet mulig. Mohammed praktiserte ikke demokrati eller sekularisme, men ga andre stammer kun to alternativer: Sverd eller underkastelse. I Mekka tillot ikke Mohammed andre religioner enn islam. Frafall i religionen er en dødssynd.
Kvinnene i Norge er uavhengige og frie, med et privatliv og kontroll over egen seksualitet, hvilket er uforenlig med Koranens lære.
En ung imam som har kommet frem i den norske offentligheten er Zulqarnain Sakandar Madni. Han kan sees i Brennpunkt-programmet ’Imamen’ på NRKs nettsider. Madni som har 600-tallets muslimske samfunn som sin ideal, er farlig for muslimsk ungdom ved at han blander politikk og religion.
Han fremmer hat mot jøder og Vesten i måten han fremstiller Irak og Palestina-konflikten på. Han sier videre at jentene skal gå med hijab fra de er meget små slik at de blir vant til det når de kommer i 13-årsalderen og dermed ikke vil protestere. Hvis de protesterer så er de ikke muslimer.
Dette er et godt eksempel på hjernevasking og sosial utstøtelse
Madni var en av flere imamer i panelet Raja hadde invitert til sitt ’dialogmøte’ for å forebygge tvangsekteskap. Når Raja i tillegg inviterer åpne jødehatere og talibanere på de samme dialogmøtene fremstår han selv, imam Madni, Basim Ghozlan og de andre fra Islamsk Råd som mer moderate enn det de er.”
Nettopp. Raja og hans like er med på å fremme de mørkeste ideologiske kreftene blant muslimer – og de slipper unna med det. Hvorfor? Fordi de får umåtelig god drahjelp fra journalister og forskere, viss viktigste ærend synes å være å tilsløre faktiske forhold bevisst eller ubevisst (i ”godhetens” navn), påstår jeg i boken Rundlurt.
Når en såkalt sosialliberaler vil løse integreringsproblemer med å sende imamer inn i klasserommene til uformede og uskyldige sjeler, burde alarmklokkene ringe i media og på Sponheims kontor: Kan en imam ”forkynne” integrering inn i et liberalt samfunn? Selvsagt ikke, skriver Rehamn.
”Abid Raja foreslår statsansatte imamer som skal reise rundt på skoler og forkynne ’riktig’ islam. Islam fremstilles som en løsning på integreringsproblemer. Norske muslimer trenger ikke imamer som Madni for å fortelle dem hva som er rett og galt. Det den yngre generasjonen norske muslimer trenger er å reflektere mer kritisk over sine foreldrenes tradisjoner og i større grad ta selvstendige moralske valg.”