Walid al-Kubaisi fastet under ramadan som barn i Bagdad. Det har han imidlertid sluttet med. I Fri Tanke forklarer han hvorfor denne ”paralyserte” måneden bør avvikles. Gjengitt her med forfatterens tillaltelse:
Helt fra tidlig barndom var Ramadan en måned som fylte meg med gode minner. Jeg var ung da jeg fastet første gang og kunne ønskes velkommen i de voksnes rekker. Om ramadan er nettene fine, folk sover ikke. De morer seg og lovsynger Gud hver natt. Folk drar til moskeen og tilbringer timevis der med bønn og lovsang og spiser søte kaker. TV-kanalene sparer de beste programmer til Ramadan.
Nå er det igjen Ramadan for verdens muslimer. Årets fastemåned Ramadan ble innledet sist lørdag. De fleste muslimer faster i denne perioden. Mange religiøse tvinger sine familier og barn til å faste, mens mange muslimske innvandrere faster for å markere en identitetstilhørighet til islam. Det vil si at valget er preget av psykologiske og følelsesmessige grunner. Fornuften er fraværende i valget. Eller de er overbevist om at det å faste gir gode resultater.
Etter lang grubling sluttet jeg selv i voksen alder å faste med mindre jeg ble tvunget til å vise hensyn: var jeg gjest hos venner i Ramadan, fastet jeg sammen med dem siden de ikke laget mat. Men etter hvert sluttet jeg å besøke folk i Ramadan.
Islam etterfulgte den jødiske og kristne tradisjon. Koranen sier: ”Dere som tror, det er foreskrevet dere å faste, slik det var foreskrevet dem som levde før dere, så dere må bli gudfryktige” (Koranen, Kua, 184).
Det vil si at det er foreskrevet å faste fordi profeten hadde trang til å knytte islam til jødedommen og kristendommen, og for å bli anerkjent av jøder og kristne som Guds profet som mottok åpenbaringer. Islam står derfor for de samme bud tidligere religioner har.
Men muslimer har i århundrer legitimert fastetradisjonen med at midlertidig avholdenhet fra mat og drikke vil vekke de rikes samvittighet. De vil gi mat til de fattige for når de faster føler de også de fattiges sult. I tillegg sa profeten: ”Fast! Da får dere god helse!”
Ut fra den historiske sammenheng i profetens tid, var det mange fattige i den arabiske ørken der matressursene var små. Det var rike og fattige klasser. Profeten prøvde å få de rike til å føle sulten de fattige lider av. Derfor oppfordrer fasten de rike til å hjelpe de fattige.
Denne løsningen fungerte kanskje i profetens tid. Likevel peker denne løsningen på et hull i islams sosiale system. I den siviliserte verden, som Norge for eksempel, deltar staten i å løse problemet: Sosialsystemet gir alle rett til mat og tak over hodet, om man ikke kan forsørge seg eller familien. Islam klarte ikke å løse problemet på denne måten, men innførte isteden et større problem der en hel nasjon blir straffet en måneds sult hvert år for å løse de fattiges problem.
Dette humanistiske systemet i Vesten er ikke guddommelig, men dannet av humane mennesker som ikke faster i Ramadan. Fasten vekker ikke menneskets samvittighet, men informasjon og humane motiver kan gjøre det. Det er ikke fasten, men det humanistiske menneskesynet som motiverer folk til hjelp.
De fleste muslimer reklamerer for Ramadan med fanen: ”Sunnhetens måned” og de mener at fasten er sunn. De er overbevist om at fordøyelsessystemet jobber et helt år, men i Ramadan hviler det. Man spiser ikke, og dette gir magen en ferie. De er helt overbeviste om dette argument.
Men dette er kun et bedrag, fordi når man faster, spiser man ikke om dagen, men om natten – fra solnedgang til morgengry. I praksis spiser man i Ramadan mye mer enn ellers: Ramadans gjestebud er kjent for en rikelig mengde av mat med mer enn en rett. I tillegg spiser man kaker og søtsaker. Man sitter våken om natten eller står opp grytidlig for et siste måltid før solen skinner, slik at man ikke sulter om dagen.
TV-kanalene har mange råd til folk i Ramadan, og leger forklarer på TV at fordøyelsesproblemer er et vanlig fenomen i Ramadan fordi folk spiser mer enn vanlig. Statistikken i muslimske land viser at import av matvarer, sukker, mel og olje øker i Ramadan. Søte kaker som drypper sirup og olje, er en del av Ramadans ingredienser mens andre type kaker, er vanlige i andre land.
Istedenfor at man sover og hviler om natten, tilbringer man tiden med å spise og be hver natt i en hel måned. Moskeene er åpne om natten, og høytalene resiterer bønn og lovsanger. Dette gjør at folk blir sultne om dagen, og trøtte samtidig. De fleste tilbringer tiden etter jobben med å sove, da slipper de å føle at de er sultne, og alle oppgaver om dagen, som å passe på barn, tilbringe tid med familien, blir borte. De gjennomfører ikke arbeidet på jobben på en skikkelig måte. De blir sinte på hverandre, men kan unnskylde seg med at de faster.
Mange kritiske stemmer i islams verden betegner Ramadan som en paralysert måned der livet stagnerer.
De som er syke og ikke faster, samt de som ikke er muslimer, som de kristne, har et problem i muslimske samfunn. Det fins land som straffer folk som spiser offentlig eller røyker offentlig under ramadan.
Fordi de ikke spiser på hele dagen, får de dårlig ånde på grunn av svovel og bakterier som dukker opp i munnen når den blir tørr. Ifølge tradisjonen lukter dårlige ånde fra munnen som paradisets parfyme for englene. Men menneskene på jobb og skole, er ikke engler, og de fortjener at man viser hensyn.
Å faste er en utdatert tradisjon uten god hensikt, og den nye muslimske generasjon burde tenke kritisk før de følger tradisjonen blindt.