Rita Karlsen, HRS
Innvandring og islam sauses stadig sammen, om det har betydning eller ikke. I dagens innlegg i Morgenbladet av forfatteren Vigdis Hjorth er for så vidt sammenblandingen reell, da hun snakker om verdier som likestilling og homofiles rettigheter. Men jeg må si jeg sjelden har sett en slik mangel på solidaritet. Hun åpner som følgende:
Jeg er ikke redd for islamisering. Jeg er overbevist om det vestlige likestillingsprosjektets overlegenhet. At enkelte kvinner går tildekket og avmektige innvandrermenn kaller norske kvinner horer, provoserer, men truer ikke min levemåte. Innvandrerungdom kan føle seg skviset mellom norsk kultur og den foreldrene forfekter, men kampen angår ikke meg direkte og vår kultur vil uansett vinne på de viktigste felt.
Med denne holdningen er det ikke underlig at Hjort ikke er redd. Det angår jo henne ikke. Om kvinner kler seg muslimsk for at de ikke skal være seksuelt fristende for menn, er et valg de selv må ta, men det betyr ikke at ikke det norske samfunnet kan tilkjennegi de verdier vi ønsker å verne om. Er det for eksempel greit for Hjort at noen kvinner tvinges til å tildekke seg? Er det greit at småjenter ned i 4-årsalderen tildekkes for å ikke være seksuelt opphissende? Er det greit at noen innvandrermenn – og gutter i grunnskolen – tilkjennegir at ikke-muslimsk bekledning og væremåte er det samme som hore? Nei, det truer kanskje ikke Hjorts levemåte, men snakk med for eksempel ungdomsskoleelever – så kan det være at du får høre at mange tvinges til ”en annen” levemåte. Snakk med jenter som ikke orker å gå kledd i sommerkjole, de trakasseres for mye, eller snakk med gutter som har lært at det ikke er særlig lurt å spørre noe særlig om islam hvis dem samtidig ikke er beredt til å få seg en på kjeften.
Hjort har en urokkelig tro på at ”vår kultur” vil vinne på ”de viktigste felt”. Tja, det får fremtiden vise, men allerede nå ser vi mange endringer i samfunnet som slett ikke er forenelig med ”vår kultur”, jf, for eksempel at norske domstoler stadig oftere møter argumenter fra sharia i saker som dreier seg om skilsmisse og barnefordeling – og tilpasser seg disse. For øvrig tror jeg Hjort allerede her har snurret seg inn i garnet – for tror Hjort virkelig at det er noe som heter ”vår kultur” lengre?
Men for Hjort er tydeligvis noen kamper vunnet en gang for alle:
Noen frigjøringskamper er irreversible. Da de første kolonialiserte land frigjorde seg, var det bare spørsmål om tid før andre fulgte etter. De svarte kjempet seg til borgerrettigheter i USA og Sør-Afrika, ville det være mulig å ta dem fra dem igjen? Vestens kvinner har slåss seg til juridisk likebehandling og økonomisk selvstendighet, det er utenkelig at de vil toge tilbake til kjøkkenet for ulønnet å ta seg av familie. Homofili kan ikke igjen kriminaliseres i Norge.
Den kultur som overlever store gruppers frigjøringskamp og søker likestilling vil vinne i konkurranse med den som diskriminerer i stor skala. Om den vestlige kultur går nedenom, er det på grunn av grådighet, rovdrift på natur, overdrevent forbruk og neglisjering av den globale økonomiske urettferdighet – ikke på grunn av de demokratiske seire undertrykkede har kjempet frem.
At noen innvandrerkvinner holdes innendørs er trist, men ikke truende for kvinner flest. At fengsler fylles opp av menn med innvandrerbakgrunn representerer en kostnad og viser at integreringen har feilet, men er ingen trussel mot det norske samfunn. Det finnes ikke mindre innflytelsesrike grupper enn innelukkede kvinner og fengslede menn.
Ja, jeg forstår at det flerkulturelle Norge ikke angår Hjort – og at det heller ikke i fremtiden vil gjøre det, hvis hun ikke på en eller annen måte tvinges til det. Og de barn og kvinner med innvandrerbakgrunn som trodde at norske frihetsverdier gjaldt alle i dette landet, glem det, dere er i Hjorts verden ikke innflytelsesrike nok.
Les hele Hjort innlegg: Jeg er ikke redd