Rita Karlsen, HRS
Jeg forundres over det i hver eneste valgkamp: Alle partiene sier at de ønsker å få frem sitt politiske budskap, samtidig som de gjør alt de kan for å forvirre de andres politiske budskap. Jeg tror jeg skjønner for eksempel hva Erna Solberg (H) mener, helt til Kristin Halvorsen (SV) hevder at det er Erna sier er bare sprøyt og så langt fra langt fra sannheten som det er mulig å komme. Skjønner ikke politikerne at dette velgerforakt i n’te potens? Greit nok at forvirring overfor andre kan være et strategisk trekk for å prøve å sette seg selv i best mulig lys, men å bruke slike teknikker samtidig som man maner velgerne til politisk engasjement og valgdeltakelse, er en heller dårlig kombinasjon.
I går kjente jeg igjen denne irritasjonen – sammen med nye irritasjonsmomenter. Blokkdannelsen i norsk politikk synes kanskje både politikerne og media er et ”nytt” interessant fenomen, slik som vi så et organisatorisk eksempel på i går. Fordelt på to bord satt blokkene: på den ene siden statsministeren Jens Stoltenberg (Ap), i mørk dress, hvit skjorte og rødt slips, flankert av rødkledde Kristin Halvorsen (SV) og grønnkledde Liv Signe Navarsete (Sp), altså metaforen på den rød-grønne regjeringen, og på den andre siden satt det som i ord og bilde skal være kaos-blokken: Erna Solberg (H) og Siv Jensen (FrP) i ”midten” med henholdsvis Dagfinn Høyråten (KrF) og Lars Sponheim (V) – samtlige kledd i en eller annen jordfarge, og herrene uten slips. Hva om jeg ikke vil ha disse blokkene? Tør man eksempelvis stemme på Ap hvis man får SV på kjøpet? Eller stemme på H hvis man får FrP på kjøpet? Likevel sitter den rødgrønne trekantregjeringen med et salig smil om munnen og lener seg mot hverandre: Vi går til valg som den regjeringen vi har vært. Hjelp, tenker velgerne, hva gjør vi nå? Mens valgfriheten oppleves å bli tatt fra oss, vi står igjen med pest eller kolera, sier de rødgrønne at de har bevist at de kan styre Norge, alt går så mye bedre, mye er ugjort, men bare gi oss fire nye år, for deretter å peke på den andre blokken: De er bare kaos, de er ikke enige om noen ting.
Jo, velgerne oppfatter at det er kaos. Men kaoset ikke å være forbeholdt den ene eller andre blokken. Hvis den rødgrønne blokken ikke får flertall, går da Jens av som statsminister eller vil han fortsette i en mindretallsregjering? Niks, det vil han ikke svare på. Noen plan B finnes rett og slett ikke – sies det. Tror vi på det? Nei. Og om oljeboring i Lofoten og Vesterålen, som for øvrig er mitt hjemsted: SV sier nei, Sp vil ikke iverksette noen oljeboring i neste periode, men Ap prater om at ”de skal gjøre slik de har gjort i 40 år – avvente resultatene fra undersøkelsene, og deretter ta beslutningen”. Hvilket betyr et tja? Og hva mener Ap at andre regjerende vil gjøre, eller hva ønsker Ap at velgerne skal tro at andre regjerende vil gjøre, iverksette oljeboring på tvers av rutiner, praksiser og erfaringer ervervet gjennom 40 år? I den andre blokken sier H og FrP ja til oljeboringen, mens KrF og V sier nei. Hva er så mer eller mindre kaos med dette?
Så kom skattespørsmålet. FrP antydet at de vil gi skattelettelser opp mot 30 milliarder, H antydet halvparten, KrF og V sier lite om skattelettelser, mens de rødgrønne håner skattelettelsesideen på utpust og skryter på innpust av en SV-finansminister som har kuttet formueskatten de siste fire årene.
Ingen tvil om at det er kaos om hvem som skal styre, uansett hvem man stemmer på, og hva som blir styringens innhold.
Vel så kaotisk er det å følge debatter der programlederne ikke klarer å opptre profesjonelt. Deres forkjærlighet for de rødgrønne skinner gjennom, på samme måte som deres forakt for FrP nærmest legges åpen i dagen. Det er like uunngåelig som irriterende å oppfatte, uavhengig av om man støtter eller ikke støtter noen av disse. Man sjeneres av ulikebehandlingen, og blir mer opptatt av form enn av innhold. Men typisk er dette noe velgerne opplever – aldri de såkalte politiske kommentatorene.
For etter debattene kommer de politiske analysene av utvalgte journalister. Det blir ”same same, but different”. Det er stort sett uvesentlig om man heter Arne Strand (Dagsavisen), Harald Stanghelle (Aftenposten), Kyrre Nakkim (NRK) eller Marie Simonsen (Dagbladet). Analysene går stort sett over samme lest og med de samme sympatier og antipatier som medier ellers domineres av.
Dette blir sikker enda klarere om onsdagen (NRK 1 kl 21:45) – da står innvandring og integrering på agendaen, som seg ”hør og bør” (?) fra en moské på Oslos østkant. Det gir vel et lite hint, og sikkert mer kaos.