Rita Karlsen, HRS
Kanskje noen av dere husker at HRS for noen år siden foreslo at når en ekteskapskontrakt legges som grunnlag for innvandring til Norge, så skulle denne kontrakten korrespondere med norsk lov? Det innebar at ekteskapskontrakter som er innvandringsgrunnlag skulle gjenspeile, eventuelt ved en tilleggkontrakt, at kvinner tildeles skilsmisserettigheter som korresponderer med norsk lov. Men hurrameghei for et bråk noen klarte å lage over en slik ide om likebehandling, ikke minst førsteamanuensis Berit Torbjørnsrud ved UiO, som hevdet at religiøs praksis, for eksempel for katolikker, muslimer, sikher og andre grupper, ikke kunne inngå ekteskap hvis det skulle basere seg på retten til å skilles. Det er forstemmende at ikke Torbjørnsrud innser de problemer som spesielt muslimske kvinner kan ha i et land som Norge, nettopp fordi mannen kan nekte dem muslimsk skilsmisse. For HRS innser at man ikke kan endre den religiøse ekteskapskontrakten ved å gjøre krav på ett eller annet innhold, eller endring av noe eksisterende, det er nettopp derfor vi peker på at ekteskapskontrakten benyttes til noe mer enn å stadfeste et ekteskap. At det slik sett ikke handlet om ekteskapsinngåelse, men om en kontrakt som gir innvandringsgrunnlag, har aldri den samme Torbjørnsrud forstått.
Derimot kan det bli interessant å høre hvordan Torbjørnsrud vil forholde seg til jurist Rukhsana Ashraf, som har forsket på norskpakistanske enker og arv, nettopp fordi det er nok et område hvor lover er på kollisjonskurs. På kilden.no kan man lese:
Da «Aisha»s mann døde, hadde han allerede fordelt det meste av midlene sine mellom barna deres. Men hva med huset i Pakistan? Aishas svigerfamilie, mannens søsken, hevder at de har rett på huset i tråd med pakistansk tradisjon og kultur. Aisha mener at norsk lov må gjelde siden mannen var bosatt i Norge, og at det dermed er hun og barna som skal arve alle mannens verdier. Uenigheten har vokst til en langvarig og foreløpig uløselig konflikt.– Ulike lovsystemer som står mot hverandre kan skape store og vanskelige konflikter på det privatrettslige området, sier jurist Rukhsana Ashraf. I sin masteroppgave, som inngår i paraplyprosjektet Minoritetskvinners diskrimineringsvern i en kulturelt kompleks, sosialt ulik og transnasjonal kontekst, har hun tatt for seg norskpakistanske kvinners rett til å sitte i uskiftet bo når de blir enker. Uskifte – det vil si at boet ikke gjøres opp og arven fordeles før den lengstlevende ektefellen går bort – som loven gir adgang til i Norge, er ikke vanlig i Pakistan. Der fordeles arven gjerne umiddelbart, og både islamsk lov, pakistansk lov og lokal tradisjon gir arverett til flere enn bare enken og eventuelle barn, slik Aishas sak illustrerer.
Men mens norsk lov gir adgang til privat skifte (arvingene fordeler arven seg imellom etter eget ønske) har man i Pakistan det som kalles normativ pluralisme; både islamsk lov, pakistansk verdslig lov og lokal tradisjon og sedvane er i bruk, der disse dertil ikke alltid er sammenfallende. Dette fikk Ashraf til å studere nærmere hvordan enkene kom ut i disse sakene. Hun har lest saksdokumenter, intervjuet imamer, advokater og andre norskpakistanere om temaet.
I alle sakene Ashraf undersøkte hadde avdøde til dels store verdier i Pakistan, og det er ikke bare i Aishas tilfelle dette skaper konflikter. Ifølge pakistansk internasjonal privatrett skal fast eiendom fordeles etter loven i landet der eiendommen befinner seg. – Det er bare et tidsspørsmål før saker av denne typen vil dukke opp i norske domstoler. Det er veldig vanlig at norskpakistanere har eiendom i Pakistan, og disse konfliktene vil bli flere etter hvert som den første generasjonen som kom til Norge nå blir eldre og dør, sier Ashraf.( … ) – Ofte vil partene i en konflikt argumentere med det normsystemet som passer dem best, kommenterer Ashraf.
Ashraf forteller om andre problematiske saker:
26 år gamle «Fozia» er en av dem som har kommet spesielt dårlig ut av en slik konflikt. Mannen hennes døde ikke lenge etter at de ble gift, og Fozia var gravid med deres andre barn da hun ble enke. Ektemannens søsken hevder at Fozia ikke har rett til arv etter ektemannen, fordi ektemannen døde før sin far. Fozias barn har heller ikke fått noen arv etter faren sin. Mye av problemet er at ektemannen ikke hadde noen egne eiendeler, verken fast eiendom eller andre ting. Noen måneder etter mannens død, døde svigerfaren. Det er store midler i svigerfarens dødsbo, og konflikten mellom Fozia og svigersøsknene, som sitter på rådigheten over verdiene, ble forverret da svigerfaren døde.I en annen sak Ashraf har kjennskap til, ligger en eldre enke i konflikt med stebarna sine. Hun krever en firedel av verdiene etter ektemannen, slik norsk lov gir henne krav på. Stebarna viser til pakistansk lov og hevder hun kun har rett til en åttendedel.
Men Ashraf mener ikke at dette innebærer at norsk lov generelt fungerer mer fordelaktig for kvinner enn islamsk eller pakistansk.
– De av mine informanter som sitter i uskiftet bo er fornøyde med det. Men uskifte er ikke alltid i enkens interesse, spesielt ikke når boet er lite og det er mye gjeld.
Der norsk lov har lik arverett for kvinner og menn, gir islamsk lov kvinner rett til å arve halvparten av det som menn arver. Begrunnelsen er ifølge Ashraf menns forsørgelsesplikt og kvinners rett til å bli forsørget. Der han er forpliktet til å dele sine penger med henne, har hun rett til å beholde alt hun eier for seg selv. I tillegg sees brudegaven, mahr, som en kompensasjon for at kvinnen ikke har samme arverett som sin mann.– Men stadig oftere er mahr en rent symbolsk sum. Mange yngre norskpakistanske kvinner tjener dessuten penger selv, som de putter inn i familiepotten. Dermed blir argumentene for ulik arverett mindre gyldige, mener Ashraf. Hun kjenner ikke til hvorvidt norskpakistanske kvinner som følge av islamsk lov arver mindre enn norsk lov gir dem krav på.– Så lenge de fleste går for privat skifte, er det umulig å vite. Dette ville det vært interessant å forske mer på, sier juristen, som mener hele feltet trenger mer forskning.– Generelt finnes det lite kunnskap om normativ pluralisme som følge av migrasjon her i landet. Men kolliderende lovsystemer kommer garantert til å skape store utfordringer i tida som kommer, spår Rukhsana Ashraf.
Vel, i Norge har ikke menn noen forsørgelsesplikt overfor kvinner, på samme måte som kvinner ikke har noen rett til å bli forsørget. Vi har heller ingen mahr, samtidig som begge parter har rett til å beholde det de tok inn i ekteskapet. Men vi registrerer – igjen – at jurister tar til orde for å føre muslimske argumenter i norsk rett. Kanskje disse utfordringene burde tas ned før de skaper noen presedens vi i ettertid skjønner ikke var til det beste i antidiskrimineringens navn?