Rita Karlsen, HRS
Statistisk sentralbyrå (SSB) sin sammenblanding av rollene som statistikkleverandør og som forsker, fortsetter uforstyrret videre. Den myten som sterkest har befestet er at når noen fra SSB uttaler seg, så er det sant. Kanskje denne urokkelige troen på SSB handler om at de sitter ”så nært” tallene?
Men at man sitter nært tallene, er ikke ensbetydende med at man ikke foretar noen valg, også av tall. SSB har i årevis hevdet at innvandrere over tid blir mer lik oss på ”alle områder”, være seg på arbeidsmarkedet, utdanning eller ekteskap. Det finnes alltid en ”god forklaring” på eventuelle forskjeller, der spesielt tidsaspektet er sentral. Når for eksempel HRS avdekket at enkelte innvandrergrupper, om de så tilhørte første- eller andregenerasjon, fortsatte å gifte seg med ”en av sine egne”, gjerne hentet i opprinnelseslandet, svarte SSB med at det var så få som hadde giftet seg i andregenerasjon (en ung gruppe), men at de giftet seg eldre enn sine foreldre, og at mønsteret derfor kommer til å endre seg – på sikt. Dette er med andre ord en hypotese fra SSBs side, mens HRS la frem tall på de som hadde giftet seg, samtidig med at vi stilte spørsmål ved om mønsteret kommer til å endre seg, siden det ikke har gjort det i land som Storbritannia, Tyskland, Frankrike og lignende. SSB tror det, og fremtiden vil gi oss svaret.
En annen ”nyhet” som SSB har presentert oss i sommer, er at jenter med innvandrerbakgrunn, gjør det godt i forhold til utdannelse. 79 prosent av andregenerasjon innvandrerjenter fullfører videregående skole, mens flere, spesielt relatert til indisk, vietnamesisk og pakistansk opphav, startet på høyere utdanning. Nyhetsverdien i dette kan man derimot undre seg over. At innvandrerjenter både fullfører videregående og begynner på høyere utdanning er velkjent og ikke problemet. Problemet kjent fra andre land er at dyktige jenter med innvandrerbakgrunn fra spesielle grupper ikke fullfører høyere utdanning, eller fullfører men går ikke ut på arbeidsmarkedet. Man kan jo gruble over hvorfor.
Men på et felt ser SSB stadig ”alarmerende trekk”: det handler om innvandrere som ”sitter fast i fattigdomsfella”. NRK.no skriver:
Men statistikerne har funnet alarmerende trekk som bryter med det generelle bildet.
I enkelte mindre områder med særlig høy innvandrerandel, blir disse i større grad sittende fast i fattigdomsfella.
– I enkelte deler av Oslo, som Bjørnerud og Holmlia syd, ser vi at både første og andre generasjons innvandrere har lav sysselsetting og i liten grad deltar i arbeidslivet. Det må være et varsel til myndighetene. Man får en slags opphoping av dårlige levekår som går over flere generasjoner, sier han.
( … )Et annet hovedfunn er at forskjellen mellom minoritetsgrupper er stor og særlig synlig når det gjelder evnen til å klare seg uten offentlig støtte.
Av de ti største gruppene er innvandrere fra Sri Lanka, Vietnam, Filippinene og India omtrent like selvhjulpne som snittet av befolkningen. Iranerne kommer i en mellomposisjon, med de med pakistansk, tyrkisk og marokkansk bakgrunn noe lavere. Helt på bunnen er innvandrere fra Somalia og Irak.
Ja, da kan vi jo etterspørre hvor SSBs tidsvariabel ble av? Både pakistanere, tyrkere og marokkanere har som gruppe lang botid i Norge. Men her var vel forklaringen at de har jobbet så mye da de kom til Norge at de har slitt seg helt ut? Eller kanskje det finnes en annen forklaringsvariabel, en variabel som HRS har minnet SSB om mange ganger, uten at de har vist noen interesse for å utvide sitt perspektiv: Det handler om disse gruppenes formue i hjemlandet. Kanskje mange av disse er ”fattige” i Norge fordi de er rike i opprinnelseslandet? Rett og slett en ”prioritering” SSB ikke vil ha inn i sin virkelighetsoppfatning?
Men nei, det var jo dette vi ikke skal snakke om. Les for øvrig også vår omtale av ”Lover på kollisjonskrus”, der det nettopp fremkommer at mange norskpakistanere har til dels store formuer i Pakistan.