Rita Karlsen, HRS
Stortingsrepresentanten fra Sør-Trøndelag og leder av Stortingets næringskomité, Ola Borten Moe (Sp), har bena godt plantet på norsk jord, og er stolt av sine norske røtter. Han har tydeligvis ingen behov for å forklare folkeforflytninger med at vi er født med føtter og ikke røtter. Han sier rett ut: – Dette er Norge. Det finnes ikke noe annet utgangspunkt enn vårt. Vår religionsfrihet og ytringsfrihet blir truet hver dag.
Det er til Adresseavisen.no at Borten Moe uredd tar et oppgjør med den kulturrelativistiske tilnærmingen i innvandrings- og integreringspolitikken som ligger som en klam hånd over Norge. I det ”flerkulturelle Norges” navn, eller ”Nye Norge” som noen benevner det, er det i realiteten bare det ”flerkulturelle” og ”Nye” som er gjeldende. Alt som har med ”Norge” å gjøre tolkes inn i en negativ nasjonalistisk eller fremmedfiendtlig kontekst. Den går ikke Borten Moe med på.
Borten Moe forklarer den mislykkede integreringen med mangel på norsk selvtillit, misforstått snillisme og kulturrelativisme – og som i sin tur igjen har ført til FrP’s vekst. Borten Moe har derfor hentet inspirasjon fra sin kjente bestefar, Per Borten, og tatt i bruk hans tanker fra sin siste nyttårtale: Tenk norsk!
– For å lykkes i å ønske andre velkommen, må vi være trygge på vår egen kultur, historikk og våre verdier. Problemet er at vi har altfor lite selvtillit på det norske. Dette har ført til en til dels mislykket integreringspolitikk. Først i dag står tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og vold på dagsorden, dette har samfunnet sett gjennom fingrene med i 30 år. Her må skolen spille en viktig rolle, og her har vi mye å lære av USA. Der er forskjellene enda større, men likevel lykkes de bedre i integreringen – de har evnet å skape en felles identitet og et felles utgangspunkt til å utvikle samfunnet. Der henger muslimene opp det amerikanske flagget i moskeene – de føler seg som amerikanere, sier Borten Moe.
Nå er det kanskje ikke helt sant at ikke problematikk som tvangsekteskap, kjønnslemleste og vold ikke har vært på dagsorden over tid, men det handler helt klart om hvem som sier hva. I gjennomsnitt synes det å fungere som følgende: ”Noen” fremsynte varsler om problemer knyttet til importerte praksiser eller verdier, der denne ”noen” i første omgang blir sterkt imøtegått av ”dem det gjelder”. Hvis problemene likevel får politisk oppmerksomhet, følger dem som politisk ikke ser seg tjent med denne ”noen” sine varslinger, og vedkommende høvles ned i offentligheten. Så gjelder det å frata denne ”noen” troverdighet, slik at det ikke følger noen penger til å stoppe det varslede problemet. Men hvis slike penger kommer, da plopper det opp all verdens frivillige, NGO-er, forskere og eksperter, ikke minst ”dem det gjelder”, der alle sitter på svarene – og selvsagt løsningene. Men så skjer det lite.
Slik sett har Borten Moe et sentralt poeng; problemer av slik art er et samfunnsmessig ansvar, og må innlemmes i de profesjonelle arenaer som eksisterer, som for eksempel skolen.
Borten Moe mener at et sentralt virkemiddel er å styrke dannelsen. Nå betviler jeg, dessverre, at ”dannelse” er et begrep som gir noen mening til alle unge (eller de som er litt eldre enn ung). ”Dannelsesprosjektet” druknet i det pedagogiske eksperimentet på 1970-80-tallet, som kan betegnes med ”alle som en”: klasserommene og klassestyrer forsvant, veggene ble revet, her var det ”åpne skoler”, lærerne var frittflytende ressurser, elevene likeså, kunnskap var å forstå som alt som ikke måtte pugges eller terpes, individet var et kollektiv, oppgaver skulle løses i fellesskap. Kollokvier var løsningen, gruppeoppgaver midlet, men man manglet målet. I min tid som student på 4.avdeling embetsstudiet i pedagogikk ved Universitetet i Oslo analyserte jeg den da nye mønsterplanen for grunnskolen, som jeg titulerte som ”Østenfor sol, vestenfor måne”. Den var et eventyr – og forble et eventyr – men et eventyr som for mange elever i realiteten ble et mareritt. Ikke ulikt slik som dagens innvandrings- og integreringspolitikk fungerer.
Derfor er re-innføringen av dannelsesprosjektet et glimrende forslag. Borten Moe mener at en styrking av historiefaget kan spille en viktig rolle, da en gjennom dette faget kan formidle sentrale momenter som har preget norsk historie – og lære om de verdier som skal skape et norsk fellesskap.
( … ) – derfor blir skolens rolle i historieformidlingen om grunnsteinene som binder oss sammen så uhyre viktig. Grunnloven er i ferd med å bli en vel bevart hemmelighet, og det er bekymringsfullt. Det er her våre grunnleggende verdier som ytringsfrihet, religionsfrihet og maktfordelingsprinsippet er nedfelt – kunnskapen om dette må styrkes.
– Er ikke disse verdiene en selvfølge i Norge i dag?– Å tro at dette er en selvfølge er den største feilen vi kan begå. Det er akkurat den type holdninger som førte til at det ble laget konsentrasjonsleirer i Europa for ti år siden. Vår religionsfrihet og ytringsfrihet blir truet hver dag.– Av innvandrere i Norge?– Ja, de også. Se bare på hva som skjedde i kjølevannet av Muhammed-tegningene. Selvfølgelig skulle de bildene trykkes – det var ingenting å be om unnskyldning for. Akkurat da snudde Norges holdning til blasfemiparagrafen seg – den ble plutselig viktigere enn ytringsfriheten. Mange tenker at ”vi har da ytringsfrihet og religionsfrihet”, men hva betyr det? Dette er ingen naturgitt tilstand, disse verdiene er alltid truet.
Ifølge Borten Moe trues disse verdiene både gjennom problematikk som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, vold, men også av innvandrere som ser seg mer tjent med å gå på trygd enn å jobbe. Borten Moe mener vi må klart formidle en sentral verdi i Norge: ”Du har ansvar for ditt eget liv og det er ikke statens oppgave å forsørge deg – det får du jaggu klare sjøl.” Dette handler ikke om at Norge ikke er en velferdsstat, heller tvert om, men det handler om at grunnlaget for videreføringen av en velferdsstat ligger i ”Gjør din plikt og krev din rett”.
Borten Moe tror at integreringen vil lykkes bedre med ”å tenke norsk” fordi det ikke finnes noe alternativ: Dette er Norge. Det er vårt utgangspunkt. Det innebærer ikke å avvise det flerkulturelle, men å kreve at det ligger noe i bunnen. (I Danmark omtales dette presist som samfunnet ”felles lim”). Men journalisten synes ikke helt å tro på vellykketheten av å sette fokus på ”det norske Norge”…
– Når så mange kulturer er samlet, kan ikke et så sterkt fokus på det norske skape ytterligere avstand og konflikt?– Nei. Mer norsk historie i skolen betyr ikke at vi skal gi ungene en parademarsj i norske vikinger og nasjonalisme. Vi skal samles om et felles utgangspunkt for å bygge gode samfunn i framtida. Dette må alle respektere. Mulla Krekar – og flere med han – kjemper mot dette hver eneste dag.
– Er det andre ting enn tvangsekteskap og kjønnslemlestelse som må frem i lyset?– I hijab-debatten var det noen innvandrermiljøer som viste sin holdning til oss. De sa det var deres fordømte rett å bruke hijab med politiuniformen og at det var uanstendig å ikke gjøre det. Da sier de indirekte at de som ikke bruker det, er uanstendig. Det er det ikke greit å mene.– Du sier at vi ikke har selvtillit på det norske. Flere vil mene at vi sliter med det motsatte – sterk selvhevdelse?– Det er fordi man er livredd for å bli stemplet som brune nasjonalister og satt i bås med NS og Hitler-jugend. Det er nettopp derfor vi må ta denne debatten, så får vi sortere begrepsbruken etter hvert.– Du er ikke redd for å få brunstempel?
– Nei, jeg føler meg ikke spesielt brun! Og jeg synes ikke mitt budskap målbærer det. Et typisk utslag av denne frykten er det årlige journalistspørsmålet til stortingskandidatene hver 17.mai: ”Kan ikke barnetoget på Karl Johan være et uttrykk for nasjonal sjåvinisme og virke støtende på andre?” Unger som spiser is og roper hurra?! Hva er det sammenlignet med Putin i Russland som ruller frem atomrakettene sine, samtidig som han sier at hvis dere ikke gjør som vi sier, så utsletter vi dere?
Det er bare én ting Borton Moe synes å ha oversett; med slik tale er det noen andre som ruller frem sine ”atomraketter” og starter utsletting hvis man ikke gjør som dem indirekte sier; nemlig den meningsbærende journalisteliten.
Da gjenstår det vel bare å ønske Borten Moe lykke til – enten blir du most eller så blir du tidd i hjel. Samtidig utviser Borten Moe et pågangsmot og en selvtillit av de virkelig sjeldne, så det blir vel ikke altfor lenge til han slår til igjen. Håper jeg.