Rita Karlsen, HRS
Først; nei jeg har ikke lest dagens Dagbladet. Heller ikke gårsdagens eller dagen før der. Etter Dagbladet vanvittige propaganda mot oss i sommer, har respekten for avisen falt som et korthus. Ikke minst fordi nettopp to av Dagbladet journalister fikk anledning til å lytte på lydopptakene vi har av Amal Aden. Lydopptak som ugjendrivelig har fanget fortiden, og som ga Dagbladet betydelig hodebry; selvsagt fikk de med seg at Aden har løyet om sine påstander om oss, men hvordan kunne de unngå å formidle det? Vel, andre skal nok også få lytte til galskapen. Akkurat i disse tider er båndene til utskrift hos advokat Elden. For hvis noen fortsatt skulle være i tvil, hvilket de fleste vil være hvis de stoler på aviser som Dagbladet eller Klassekampen (der Aden startet ”ballet”), så kan jeg gjenta det her: Ingen av Adens påstander medfører noen sannhet.
”Noen” synes å forstå mer av dette spillet enn andre. Men selv om noen forstår, er det ikke så mange som sier det høyt. Det er mer enn forståelig; omkostningene er høye. Derfor er det ikke bare gledelig, men det står stor respekt av at religionshistoriker og skribent Hanne Nabintu Herland uredd går rett inn i konflikten i dagens Dagbladet. Hun vet det kan koste dyrt, men har ikke tenkt å henfalle til frykten.
Vi har fått tilsendt innlegget fra Nabintu Herland, og publiserer det her med hennes tillatelse. Dette er den versjonen som Dagbladet fikk tilsendt, men som avviker noe fra den som ble godkjent og publisert i dagens Dagbladet (som, ikke overraskende, ikke er å finne på Dagbladets nettsider – i motsetning til Michelets slakt av Storhaug som fortsatt ligger høyt opp).
Bind fast, Nabintu Herland er befriende løs:
Progressiv ondskap
Av: Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og skribent
Hege Storhaug er ingen rasist. Hun er en aktivist som har våget det nesten ingen andre tør i Norge: kritisere enkelte ikke-vestlige innflytteres usiviliserte skikker og umoralske adferd, samt den multikulturalistiske snillismens uutgrunnelige naivitet.
Den slags gjør man ikke ustraffet. At Storhaugs siste bok er dårlig mottatt er i og for seg en redelig sak. Det som derimot ikke er redelig er hvorledes Marte Michelet 10. september forsøker å tilintetgjøre Storhaugs betydelige bidrag til den høyst nødvendige moderniseringen av innvandringspolitikken. Den progressive utopi har som kjent spilt fallitt og trenger vitamininnsprøytning for å unngå sementeringen av en ny ikke-vestlig stønadsavhengig underklasse. Dette har Arbeiderpartiet innsett og bidrar med innstramming.
Michelet bedriver derimot en sladderjournalistikk, av det slaget som ynder å bevisst fordreie virkeligheten (Storhaug sier ikke at all innvandring ødelegger Norge slik Michelet påstår,) videreformidler ondskapsfulle rykter (alt rakner for Storhaug), spre sladder (Storhaugs tid er forbi. Hun kommer til å bli sittende fast i et hjørne,) og henge ut personer uten at en eneste rettssak har avgjort skyldspørsmålet (Human Rights Service er drevet til tvilsomme metoder og sympati for FrP gjør at ingen andre partier vil samarbeide med dem.)
For alle vet at Amal Adens politianmeldelse mot Storhaug og HRS ble henlagt av mangel på bevis. Dersom kravet om multikulturalistisk toleranse reduseres til å bli en kynisk hersketeknikk for å tvinge motstandere i kne, er maktmisbruket et faktum. Når argumenters saklighet og relevans forsvinner, står bare usaklige personangrep igjen.
Kommentator Jonah Goldberg viser i bestselgeren Liberal Facism hvilke koblinger det er mellom overgrep og dagens kulturliberalisme. Han snakker om venstresidens fascistiske villighet til å gå umoralsk langt for å fjerne de hvis politikk man ikke liker. Michelets behandling av Storhaug og HRS minner mistenkelig om dette. USAs kjente tenker Noam Chomsky peker på hvilket alvorlig samfunnsansvar som ligger i å gjennomskue maktmisbruk og bevisste forvrenginger av sannheten. Han frykter for en demokratisk elitemakt som ikke går av veien for å tilintetgjøre minoritetsytrere med rå psykologisk vold. Dette kan gi seg utslag i personangrep som kan virke saklig, men som egentlig er bevisst feilinformasjon med den hensikt å vinne et ideologisk spill. Når journalistikk blir vendetta, tilsidesettes objektivitetskravet om rasjonelt gyldige argumenter. Man rotter seg sammen for å knuse andre. Dersom den moralske varslerrollen svikter og kritisk tenkning forvitrer, er det frihetsinnskrenkende konsensustyranniet et faktum. Få sier imot av frykt for å bli mobbet og isolert.
Den jødiske filosofen Hannah Arendt arbeidet et helt liv for å forstå hvorledes menneskers ondskap kan settes i system slik at de angir og terroriserer hverandre. Hun analyserte nasjonalsosialismens fremvekst i 1930 tallets demokratiske Tyskland og fant at det ikke var spesielt onde mennesker som fullførte bestialske handlinger. Det var derimot alminnelige menn og kvinner som fulgte ordre. Man reflekterte ikke tilstrekkelig moralsk over hva man deltok del i. Frykten for å komme på kant med det politisk korrekte var større enn rettferdighetssansen. Arendt mente at det ikke var hat som motiverte til grusomheter, men likegyldighet. Portåpneren var en kombinasjon av mangel på empati og frykt for represalier.
At saker i offentligheten utnyttes politisk er intet nytt. Ali Farah-episoden i 2007 fikk en uventet avslutning, da det viste seg at ambulansesjåfør Erik Schjencken ble frifunnet for anklagene. Det skjedde først etter at han måtte leve med rasismestempelet fra ministre, overordnede og en samlet offentlighet i over et år. Jeg sto den gangen alene om å hevde at selv om det ble gjort en feil, var ikke Schjencken av den grunn en rasist. I en hel uke gikk jeg spissrotgang fra TV studio til TV studio for å forsvare standpunktet. Min påstand var at av frykt for å bli stemplet som rasist, avstår mange fra legitim og høyst nødvendig kritikk mot ikke-vestlige. Ikke minst kom denne urettferdige holdningen senere til uttrykk gjennom hvorledes Ali Farahs kronikk i Ny Tid flaut ble tiet i hjel. I tråd med norsk multikulturalismes uutholdelige raseorienterte forskjellsbehandling av mennesker i Norge, skulle den narkorusede Ali Farah beskyttes og forstås, men ikke den etnisk norske ambulansesjåføren. Det er klare paralleller mellom den massive forhåndsdømmingen i Storhaug-saken og rasistanklagene fra et samlet mediekorps i dagene etter Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken. Ikke en eneste domfellelse eller rapport er lagt på bordet, likevel tillates en hatsk injurierende vendetta mot Hege Storhaug og Human Rights Services i mediene. Det er automatisk er synd på somaliske Amal Aden som skal beskyttes og ukritisk hylles som sannhetsvitne, men Hege Storhaug tas med alle midler.
Enten man er enig med Storhaug eller ikke, så trengs hennes årvåkne kritiske røst i Norge. For det er store mørketall i innvandringsregnskapet som mange vegrer seg for å snakke om av frykt for å bli stemplet som en intolerant rasist. Å unngå generaliseringer er derimot minst like viktig fordi det er uheldig at lovlydige enkeltpersoner, slik som mange muslimer, blir urettmessig anklaget for trygdeutnyttende adferd. Hardt arbeidende ikke-vestlige innflyttere som ikke utnytter stønadssamfunnet, følger norsk lov, betaler sin skatt og således bidrar konstruktivt til fellesskapet, er svært velkommen i Norge.
Dagbladet har mye å bidra med som spennende debattavis. Et lite tips: langt flere ville kjøpt avisen dersom man tok et oppgjør med den sladderjournalistikken som Michelets artikkel gjennomsyres av. Dagbladet fortjener mer enn å være en formørket påminnelse av Arendts dystre beskrivelse av menneskets ondskap.