Hege Storhaug, HRS
Først et ironisk, og kanskje talende (?) faktum: Partiet Rødt presenterte et 10-punktsforslag i valgkampinnspurten som skulle fornye Norge hvis de kom i regjeringskontorene. Punkt 5 på listen var å fjerne statstøtten til HRS, mens punkt 6 var at Norge skal ut av Afghanistan. Litt av et styrkeforhold, for å si det slik. Rødt er som kjent ute etter valget. Det samme er Venstre og Lars Sponheim og Abid Q Raja, som også gikk ut i media i valgkampen og ville fjerne statsstøtten til HRS.
Så til sak: I den foregående Stortingsperioden, var Norge nærmere en ny innvandringspolitikk gjennom henting av nye ektefeller enn noensinne før. Det var rett og slett på hengende håret at SV måtte gi opp motstanden mot den såkalte femårsregelen, som ville betydd at unge må ha fem år på skolebenken og/eller i arbeidslivet etter avsluttet grunnskole for å kunne hente ny ektefelle fra visumpliktige land. Dette ville igjen ha betydd at Norge hadde fått en 22-årsregel for henting av nye ektefeller, samt et tilknytningskrav. Derav ville særlig unge med ikke-vestlig bakgrunn blitt avlastet tunge byrder og press, deres menneskerettigheter hadde blitt styrket betydelig, og Norge ville lagt forholdene langt bedre til rette for å skape en arbeidsdyktig og kompetent fremtidig befolkning. SV stakk imidlertid kjepper i hjulene for forslaget.
En femårsregel, som skal inkludere alle bosatt i Norge, vil også minske strømmen av nye førstegenerasjonsinnvandrere, og slik gi innvandrere her et etterlengtet pusterom til å integrere seg reelt verdimessig. En slik regel vil vi fortsette å jobbe for.
Kjønnslemlestelse går i riktig retning – i den forstand at i disse dager sluses et nytt tiltak inn i noen bydeler i Oslo, samt i Lier og Drammen. Det handler om frivillig tilbud om helseundersøkelser til utvalgte grupper, det vil si grupper der det i opprinnelseslandet er 30 prosent kjønnslemlestelse eller mer. Dette tiltaket er et forsiktig første skritt mot at helseundersøkelser gjeninnføres for alle jenter, som er HRS sitt mål. Det interessante med det nye tiltaket, er at det diskriminerer jenter på bakgrunn av etnisk opphav, altså hvis foreldrene dine er fra høyrisikolandet Somalia, får du tilbudet, mens er foreldrene dine fra Senegal (”kun” 20 prosent kjønnslemlestelse), får du ikke tilbudet. Hvordan skal vi forholde oss til denne åpenbare diskrimineringen? Og hvordan skal vi forholde oss til forskjellsbehandlingen av jenter og gutters underliv generelt?
Her vil vi vurdere hvilke neste skritt HRS skal ta i arbeidet for å beskytte jenter best mulig mot rituell lemlesting, og også for å normalisere samfunnets forhold til jenters kropp generelt.
Verdikampen regner HRS med vil tilta i styrke. Kanskje vi endog er så heldige at vi får et endelig oppgjør med multikulturalismens radbrekking av menneskerettigheter og oppsplitting av fellesskapet? Hvis eksempelvis det blir forbud mot burka og niqab i Frankrike, ser vi ikke bort fra at Danmark følger etter. Selv om det ikke er mange kvinner i Norge som dekker ansiktet, er én kvinne én for mye. Føre var prinsippet bør gjelde i verdipolitikken som i miljøpolitikken. Jo flere som dekker seg til, dess vanskeligere blir det dessuten å innføre et forbud. Det vil bli mer støy og ubehag fra rekkene av misforstått toleranse. Hvordan et Ap – med sin stolte kvinnehistorie – kan akseptere at verdens mest kjønnsfascistiske plagg vandrer gatelangs i Norge, er for meg komplett umulig å forstå. Et verdibasert oppgjør med denne ytterst nedrige kvinnediskrimineringen, fordrer også at Ap følger i sine historiske fotspor, og ”kopierer” tidligere strategi: barn, kvinner og arbeidere ble løftet inn i det frihets- og rettighetsbaserte demokratiet gjennom lovverket, som eksempelvis de Castbergske barnelovene som revolusjonerte rettigheter for barn født utenfor ekteskap og deres mødre. Vi trenger altså enn politisk ledelse som gjenskolerer seg hva gjelder hvilke virkemidler som er de mest naturlige og effektive: bruk av lovverket.
Altså er det grunn til å tro at eksempelvis forbud mot ansiktstildekning i det offentlige rommet blir et tema i denne Stortingsperioden.
HRS kommer selvsagt til å holde en annen hjertesak varm, nemlig utsending av barn med ikke-vestlig bakgrunn til årelange opphold i foreldrenes opprinnelsesland. Denne anti-integreringspraksisen som også kan få voldsomme menneskerettslige omkostninger for det enkelte barnet/den unge (kjønnslemlestelse, barneekteskap, tvangsekteskap, ødelagt skolegang, generell omsorgssvikt). Vi er blant annet ved godt håp om at vi er nærmere å få etablert et nasjonalt elevregister i denne Stortingsperioden, slik at vi i det minste får en oversikt over hvilke barn som er borte fra skolebenken i Norge. Vi er imidlertid ikke fornnøyd med kun å lykkes med dette målet.
Vi vil også fortløpende vurdere å utvide samarbeidet vårt internasjonalt på disse temaene, kanskje særlig kjønnslemlestelse. HRS skal blant annet denne høsten delta i en internasjonal kampanje på temaet.
Et annet viktigere og viktigere tema for Norges fremtid er velferdsstatens bærekraft. Som vi viste i forrige uke i notatet «Tell ikke meg» , er dagens innvandring i stort ikke bærekraftig. Neste generasjon vil bli avspist med færre velferdsgenerasjoner enn dagens 40-åringer pluss, hvis ikke innvandringsmønsteret vris i en annen retning; redusert familieinnvandring fra ikke-vestlige land er ett avgjørende moment fordi dette er den mest kostnadskrevende formen for innvandring. Velferdsstatens fremtid er dessuten et av de mest sentrale verdispørsmålene i tiden som kommer.
HRS sine støttespillere skal uansett vite, at vi skal brette opp ermene og fortsette den samme kursen, nemlig å jobbe for at menneskerettigheter og frihetsverdier skal inkludere alle i Norge og at et bredt folkelig fellesskap skal videreføres. Strategien fra vår side avhenger av regjeringskabalen til Jens Stoltenberg og hvilke oppgaver de velger å fokusere på.