De internasjonale menneskerettigheter er oppdelt i henholdsvis sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Men på tross av denne oppdelingen blir det ofte understreket at menneskerettighetene er udelelig, gjensidig forbundet og gjensidig avhengige.
I dag, 24.september, åpnes det for å underskrive tilleggsprotokollen til FNs Konvensjon om Økonomiske, Sosiale og Kulturelle Rettigheter (Konvensjonen). Denne protokollen vil gjøre det mulig å klage over krenkelser av Konvensjonen til FNs Komité for Økonomiske, Sosiale og Kulturelle Rettigheter (Komiteen). Jacob Mchangama, sjefsjurist i danske Cepos, spør, slik som også den danske utenriksministeren tidvis har grublet over, om et ikke-folkevalgt FN-organ skal kunne avgjøre hvorvidt danske borgeres menneskerett til sosial sikkerhet, helse eller rimelig levestandard er brutt?
Mchangama skriver i sin kronikk i jp.dk at Danmark offisielle menneskerettighetsstrategi blant annet fastslår at Danmark vil støtte uavhengige internasjonale kontroller av at menneskerettighetene overholdes. På en slik bakgrunn mener Mchangama at det burde vært åpenlyst at Danmark skrev under tilleggsprotokollen. Men regjeringens holdning har hittil vært skepsis, og Mchangama hevder da også at det er tungtveiende juridiske, politiske og demokratiske grunner til å avvise underskrivelse av protokollen. Han tar til orde for et oppgjør med ideen om menneskerettighetenes udelelighet, og retter fokuset mot de frihetsrettighetene som er avgjørende både for frihet og velstand.
Mchangama påpeker at allerede da FNs Verdenserklæring om Menneskerettighetene ble skrevet, var det klart at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene ikke var tiltenkt samme status som de sivile og politiske rettighetene, herunder ytringsfrihet og forbud mot tortur (frihetsrettighetene). En av Verdenserklæringens pionerer, Rene Cassin, skal da også allerede da ha uttalt at det var nødvendig å behandle rettighetstypene forskjellig: Frihetsrettighetene var absolutte, mens de økonomisk, sosiale og kulturelle rettighetene var avhengig av statens ressurser. Noen mente denne oppdelingen var kunstig, men andre pionerer, som John Humphrey og Eleanor Roosevelt, støttet en slik oppdeling, selv om begge også var varme tilhengere av de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene. Roosevelt skal ha ment at de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene var ”ujuridiske”, i den betydning at de ikke meningsfullt kunne håndheves som individuelle rettigheter i en domstol.
Derfor ble da også de fleste av Konvensjonens rettigheter nedfelt i et vagt og abstrakt språk med karakter av politiske målsettinger, som skal realiseres over tid, skriver Mchangama. Dette i motsetning til frihetsrettighetene, som ble formulert i et langt mer presist språk og som krever øyeblikkelig overholdelse uavhengig av statens utviklingsnivå. Men på tross av Konvensjonens ordlyd og historiske forutsetninger, har det likevel siden verdenskonferansen om Menneskerettigheter i 1993 vært en offisiell doktrine at alle menneskerettigheter er ”udelelig”. Ifølge Mchangama benyttes denne retorikken i utallige FN-resolusjoner.
Denne offisielle doktrinen synes nå brutt. Den vestlige enigheten om ”udeleligheten” skal ifølge Mchangama vært fraværende under forhandlingene om tilleggsprotokollen. Både USA, Danmark, Canada, Sveits, Storbritannia, Polen og Australia har vært særdeles kritiske overfor protokollen, da med de samme argumenter som ble fremsatt under forhandlingene til selve Konvensjonen. Danmark skal ha uttalt at størstedelen av Konvensjonens rettigheter ikke er umiddelbart juridisk bindende og medfører en risiko for at Komiteen vil fungere både som lovgiver og dømmende makt i spørsmål knyttet til økonomi- og sosialpolitikk.
Drivkraften bak fortolkningen av de økonomisk, sosiale og kulturelle rettighetene som er nedfelt i tilleggsprotokollen, skal ifølge Mchangama ligge i selve Komiteen. Hen mener den beste måten å forutse hvordan Komiteen fortolkning av Konvensjonen vil falle ut i konkrete klagesaker, er å se på Komiteens praksis så langt. For Komiteen har blant annet utarbeidet en rekke ”General Comments”, som er Komiteens fortolkning av Konvensjonen, samt en rekke konklusjoner og anbefalinger til de landrapporter som alle ratifiserte stater skal sende inn til Komiteen.
I en av disse General Comments fastslår Komiteen at hver av Konvensjonens rettigheter har en kjerne som skal oppfylles uansett statens utviklingsnivå. Det skal det ikke være noen basis eller ordlyd for i forarbeidene, og Mchangama hevder at det også er en umulig målsetting. Dette fordi man ikke kan prioritere alle sosiale rettigheter like høyt på samme tid, da de nødvendigvis konkurrerer om de samme begrensede midler. Hvis for eksempel personer med en livstruende sykdom har rett til kostbar behandling, må det nødvendig bli færre midler til andre sykdomsrammede, samt til undervisning, sosial hjelp og de andre rettigheter som Konvensjonen krever oppfylt av staten, skriver Mchangama.
I en annen av de General Comments har Komiteen uttalt at når en stat først har innført en Konvensjonsrettighet, vil en bevisst forringelse av denne som utgangspunkt krenke Konvensjonen. Videre skriver Mchangama at i sine konklusjoner og anbefalinger har Komiteen uttrykt ”bekymring” over nedskjæringer i offentlige ytelser i Finland og oppfordret den finske regjeringen til å »sikre at en reduksjon i budsjettallokeringene til velferdsprogrammer ikke resulterer i en krenkelse«. Komiteen har også uttrykt bekymring over velferdsreformer i en rekke andre velstående vestlige land som Tyskland, Nederland, Sveits, New Zealand og Canada. Canada kritiseres blant annet for å ha skåret ned på sosiale ytelser. Komiteen anførte i denne sammenheng blant annet at Canada bør overveie å gjeninnføre et nasjonalt kontantoverføringssystem med universelle ytelser. Dette vil innebære at ethvert land som underskriver protokollen inviterer Komiteen til å avgjøre Konvensjonsbrudd etter Komiteens egen tolkning. Hvis Danmark ratifiserer tilleggsprotokollen vil Komiteens fortolkning medføre at fremtidige reformer knyttet til offentlige ytelser, for eksempel å nedjustere kontanthjelpen, avskaffe etterlønn og lignende, kan bli definert som Konvensjonsbrudd.
Men ifølge Mchangama er ikke bare Komiteens fortolkning i strid med Konvensjonens ordlyd og forutsetninger, den er også i strid med premissene for et liberalt demokrati:
Der er det folkevalgte politikere – ikke et kvasi-juridisk organ – der afgør, hvorvidt en stat skal have en omfattende eller begrænset grad af økonomisk omfordeling og om sociale ydelser skal være høje eller lave. I modsat fald ophæves den politiske pluralisme, som kendetegner demokratiet. Ønsker man at gøre politiske målsætninger til menneskerettigheder gør man sådanne til trumfer, der står over konkurrerende hensyn og prioriteter. Et sådant trumfkort bør hverken tilhængere af en velfærdsstat eller nattevægterstat tildeles.
Derudover er det ikke meget, der tyder på, at det at gøre økonomiske og sociale goder til rettigheder medfører større velsand. Det gøres ofte gældende, at frihed intet er værd, hvis man er fattig og sulter. Derfor er retten til mad og en rimelig levefod lige så vigtig som retten til ytringsfrihed. Men intet vestligt land har – mig bekendt – en forfatning der sikrer retten til mad. Alligevel er det de færreste vesterlændinge, der sulter. Tværtimod har vi en overflod af mad, der oftest leveres af private aktører såsom supermarkeder og restauranter. Det er historisk set heller ikke via en menneskeret til en rimelig levefod, at rige lande har opnået velstand. De fleste har derimod beskyttet klassiske frihedsrettigheder samt privat ejendomsret og aftalefrihed. Heller ikke noget så vigtigt som sundhed gavnes nødvendigvis af en rettighedstilgang. En nylig undersøgelse af 170 lande i The Lancet viser, at der ikke er nogen sammenhæng mellem underskrivelse af menneskerettighedskonventioner med sundhedselementer og befolkningssundhed. Derimod er der en klar positiv sammenhæng mellem udviklede markedsøkonomier og befolkningssundhed. De østlande, der under den Kolde Krig havde ØSK-rettigheder i deres forfatninger, var da også langt mindre frie og velstående end de vestlige lande, der alene baserede sig på frihedsrettigheder. Disse erfaringer bekræfter fornuften bag den oprindelige opdeling af menneskerettighederne. En opdeling, der er afgørende at bibeholde, hvis menneskerettighederne skal vedblive med at udgøre rammen for det liberale demokrati snarere end en hæmsko derfor.