Hege Storhaug, HRS
I boken ”Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge”, er et kapittel viet forskere, politikere og medias håndtering av et av våre mest omdiskuterte tema innen integreringen, nemlig kjønnslemlestelse. Det er knapt et eneste tema innen dette feltet som berører meg personlig mer en kjønnslemlestelse. Det handler nemlig stort sett om fullstendig vergeløse småbarn, faktisk bare noen måneder gamle spedbarn, som utsettes for et overrumplende smertesjokk man vanskelig kan forestille seg opplevelsen av, og skadene er så godt som alltid er ugjendrivelige. Temaet er så til de grader alvorlig, at det fordrer at forskere, politikere og media behandler det med høyest mulig etterrettelighet.
Nettopp derfor ble jeg så dypt skuffet og også overrasket i fjor da Institutt for samfunnsforskning (ISF) la frem sine resultater i det statsfinansierte prosjektet ”Kjønnslemlestelse i Norge”. Som forskerne selv skrev i sin presentasjon av rapporten var formålet med prosjektet dette: ”Formålet med forskningsarbeidet er å undersøke utbredelse av kjønnslemlestelse av jenter som vokser opp i Norge i dag, og å gi forskningsbasert forslag til tiltak.” Det ligger således i sakens natur at man må få undersøkt aktuelle jenter fysisk for å kunne konstatere lemlestelse eller ei. Det ble som kjent ikke gjort. ISF kartla et visst omfang av offentlige institusjoner (barnevern, politi, helseinstitusjoner osv), for å finne ut hvor mange tilfeller av kjønnslemlestelse som var rapportert i 2006 og 2007. 15 tilfeller av utført lemlestelse ble resultatet, og ISF konkluderte slik: ”Våre konklusjoner i forhold til omfang er at ulike endringsfaktorer både internasjonalt og i eksil bidrar på ulike måter til at kvinnelig omskjæring foregår i begrenset utstrekning i Norge, og således i mindre omfang enn det som har vært antatt. (…) Vi mener at tiltak må ta utgangspunkt i at holdningsendringer er i gang, og at utbredelsen har gått ned.”
Alarmklokkene mine ringte umiddelbart da jeg leste dette. Hvordan kan utbredelsen ha gått ned, når ingen har visst noe som helst om utbredelsen? Altså; nedgang fra hva? I tillegg har ISF overhodet ikke kartlagt utbredelsen, men innhentet data fra det offentlige om påviste tilfeller – sannsynligheten taler derfor til at de knapt har registrert toppen av isfjellet. Jeg var ikke den eneste som reagerte. Som jeg skriver i Rundlurt, kommenterte en annen forsker på kjønnslemlestelse i NKVTS, Inger Lise Lien ”funnet” til ISF på en fortreffelig måte: ”Hvis man er på fisketur og får fem fisker, betyr ikke dette at det er fem fisker i havet.”
Betyr dette at ISF hadde et prosjekt i prosjektet? Nemlig å medvirke til å feie alvoret under teppet, og slik unngå at en eventuell svært ubehagelig sannhet kommer på bordet? Eller var det kanskje mer politisk motivert, da for å unngå at regjeringen kunne finne på å innføre helseundersøkelser også av jentebarns underliv? Da jeg gikk gjennom rapporten til ISF og registrerte argumentasjonen deres for ”nedgang i utbredelse”, ble jeg mer og mer overbevist i min sak. Her brukes en av Norges mest kulturrelativistiske forskere – Aud Talle – som en spydspiss til forklaringsvariablene. Dette er å lese i rapporten: Talle ”beskriver hvordan jomfruelighet og dydighet er viktige verdier for somaliere. Talle beskriver hvordan disse dydene nå signaliseres og bevares via anstendig oppførsel og mer tildekt klesdrakt; med en økende bruk av hijab, og at dette kan erstatte omskjæring”.
Som jeg påpeker i Rundlurt, kan dette vanskelig stemme. Hijab har bredt om seg både i et land som Somalia og i Europa særlig det siste tiåret. I Somalia gikk kvinner ofte vestlig kledd på slutten av 1980-tallet og inn på 1990-tallet. Jenter kjønnslemlestes i like stort omfang i dag som den gang hijaben var ukjent. Hvorfor skulle hijab fungere annerledes i Norge og dertil erstatte kjønnslemlestelse?
Det tragiske er at en slikt ulogisk argumentasjon ikke slås ned på, verken av journalister eller politikere. Tvert om ble rapporten i fjor omfavnet av daværende helseminister Sylvia Brustad. Svaret er antakelig så enkelt som dette: Brustad ønsker ikke at helseundersøkelser av jenters underliv gjeninnføres. Det samme argumenterer ISF med i rapporten – en argumentasjon jeg mener står til stryk. Men for Brustad var rapporten selvsagt en besnærende mulighet til å trumpe gjennom sin politikk. I dette råtne spillet sviktes således Norges mest sårbare barn.
Nå går debatten i Aftenposten, der jeg har påpekt hvordan ISF prøvde å forføre folket. Dessverre er ikke debatten gjort tilgjengelig på nettet. Noe av det mest interessante er dog at Hilde Lidén, en av forskerne bak ISF-rapport, svarte i svært forsiktige ordlag på min kritikk av deres konklusjoner. Svaret tolker jeg dit hen at Lidén og co godt vet at de trakk sine konklusjoner ”vel langt”.
I mitt tilsvar til Lidén i Aftenposten peker jeg ikke minst på Aud Talle som ”eksempelvis påstår at hijab som et renhetssymbol erstatter kjønnslemlestelse”. Dette fikk Aud Talle til å se rødt. På valgdagen 14. september svarte hun (heller ikke tilgjengelig hos Aftenposten.no). Hun skulle ha seg frabedt mine ”grove analytiske instrument” som mangler ”distinksjoner”. Jeg har mang en gang undret meg hvordan en forsker som Talle vil reagere den dagen det eventuelt kommer klare bevis på at kjønnslemlestelse langt fra verken er på retur eller er et begrenset fenomen. Hvis situasjonen derimot skulle bli motsatt, at det skulle komme for dagen at HRS og jeg har hatt en unødvendig frykt for at omfanget er betydelig, kan vi i det minste trekke et lettelsens sukk. Jeg står heller de skoene, enn motsatt. Men så lenge vi ikke får håndfats dokumentasjon legges på bordet, kommer ikke virkeligheten nærmere og helseundersøkelser som tiltak forblir i skuffen uten velfunderte argument. At tiden drøyer og drøyer hva gjelder fakta, se det er i seg selv uansett svært alvorlig.
Her er mitt tilsvar til Aud Talle i dagens Aftenposten:
Hijab og kjønnslemlestelse
Aud Talle sier at bruk av hijab og praksis med kjønnslemlestelse i en ”eksilsituasjon” må ”sees i en sammenheng” (14. september). Vi får imidlertid ikke vite hvilken sammenheng det er mellom et kriminelt og irreversibelt overgrep mot barn og hijaben. I rapporten ”Kjønnslemlestelse i Norge”, som jeg har gått grundig gjennom i boken Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge, refererer derimot Institutt for samfunnsforskning (ISF) til Talle når det argumenteres med nedgang i omfang av kjønnslemlestelse. Her sies det: Talle ”beskriver hvordan jomfruelighet og dydighet er viktige verdier for somaliere. Talle beskriver hvordan disse dydene nå signaliseres og bevares via anstendig oppførsel og mer tildekt klesdrakt; med en økende bruk av hijab, og at dette kan erstatte omskjæring”.
At jeg altså tolker dette til at Talle mener hijab kan erstatte kjønnslemlestelse, får Talle til å slå på stortrommen: Jeg bruker ”grove analytiske instrumenter”, og har ikke fått med meg Talles «distinksjoner».
Jeg ville vært takknemlig dersom Talle en gang for alle kan oppklare om ISF på noen måter har misbrukt hennes forskning, eller om jeg har misforstått noe vesentlig. Hvilken «sammenheng» mellom hijab og kjønnslemlestelse er det Talle sikter til?