Rita Karlsen, HRS
I dag har jeg merket meg to saker, som begge fikk meg til å tenke den på den andre. Den første kom på P2’s Morgenkåseri. Der tenker, eller harselerer, doktorgradsstipendiat Monica Wegling om temaet islamisering/snikislamisering. Ifølge Wegling er snikislamifisering at noe skjer i hemmelighet uten at man merker det. Snikislamisering vil således være at islamske verdier, lover og tradisjoner ”plutselig” var blitt en del av den norske kulturen – uten at noe hadde merket det. I et slikt snikislamifisert Norge ville håndball-landslaget kommet på sisteplass i VM fordi de hadde snublet i burkaene sine – som helt umerkelig var blitt innført som den offisielle landslagsdrakten. Videre ville vi sett at norsk rettsvesen heller enn å bøtlegge, ville saget av hender og føtter, også det uten at noen hadde lagt merke til når eller hvor endringen i norsk rettspraksis hendte. Sier Wegling, som ikke frykter at noe av dette vil skje.
Neste sak leser jeg i VG Nett. Der fortelles det at barna til et foreldrepar fra Kongo er blitt slått med sko og belte. Foreldrene er tiltalt for vold, men i norsk rett argumenteres det med at muslimske skikker bør frifinne dem fra voldstiltalen. Ifølge tiltalen skal de over 14 måneder ved flere anledninger ha slått sine mange barn, blant annet med et belte og sko. Barna var da i alderen 1 1/2 til 9 år. Barnevernet har overtatt omsorgen for de fleste barna som følge av voldsutøvelsen, mens foreldrene har beholdt et av barna under tilsyn av det offentlige.
Foreldrenes advokat, Svein Erling Jensen, mener derimot at barna burde fått være hos foreldrene, mens foreldrene fikk opplæring i norske skikker og lovverk. Dessuten mener han tiltalen er feil:
– Tiltalen er ikke korrekt. Barna har fått et dask når de ikke har hørt etter. Det er nedarvet kultur fra deres egne foreldre og besteforeldre, muslimske skikker og Sharialov som begrunner foreldrenes reaksjon. I det minste er det rettsvillfarelse som ferske borgere av Norge, sier forsvarer Svein Erling Jensen.
Også den andre forsvareren til foreldrene, Morten Rynning, mener at tiltalen er feil. Hans taktikk er å kritisere barnevernet, fordi de har visst om volden uten å gripe umiddelbart inn.
– Vi har vedtak som siterer «De har bodd så kort tid i Norge at de trenger tid på seg til å endre deres måte å sette grenser på». Da er en tiltale for hele perioden unødvendig, sier Rynning.
Bistandsadvokat Anne Rita Meberg applauder ikke forsvarernes argumentasjon.
– Man kan ha forståelse for at vold er kulturelt betinget, men kan ikke respektere at foreldre oppfører seg slik mot sine barn i Norge. Vi har et klart lovverk som ikke tillater systematisk vold mot barn i oppdragersk øyemed, sier Meberg.
Hun mener det er for enkelt å si at det offentlige har ansvaret for å lære opp nye norske statsborgere i lov, rett og skikker. Hele uken i den lokale tingretten er satt av, ikke minst som følge av at det er innkalt en rekke vitner som skal forklare seg om familien og deres kultur.
La oss gå tilbake til Weglings tankegang; at snikislamifisering ”plutselig” har befestet seg, uten at noen har merket det. Det kan være at Wegling har mer rett enn hun selv innser, men det er nok noen som merker seg litt mer enn andre. Gang på gang hører vi nemlig at islamske argumenter benyttes i norske rettssaler, noen mener det er til det gode, andre er motstandere. Jeg tilhører sistnevnte, ikke minst fordi jeg frykter at folkegrupper i Norge skal behandles etter ulike rettsregler. Nei, jeg tror ikke de/vi får kappet av hender og føtter, men jeg tror at rettssikkerheten kan forvaltes ulikt. Jeg tror også det kan få betydning for muslimske kvinners rettigheter, for eksempel ved barnefordeling, skilsmisse og arv. For barna med kongolesiske foreldre er nok oppdragelsen med slag og vold like vond som den ville vært for andre barn, uansett ”muslimske skikker”. Dessuten er det vel ikke særlig pent å hevde at muslimske skikker er å slå barna sine – og dertil at det fører til frifinnelse i norsk rett?
Og hva gjelder det norske håndball-landslaget: Etter all sannsynlighet er snubling i burkaen en utopi, men til gjengjeld kan vi svømme oss vekk-i-stan i burkinien.