Hege Storhaug, HRS
Et mannlig kjærestepar kysset hverandre på et gatekjøkken i Tøyengata i Oslo i sommer. Det endte med at de måtte rømme lokalet etter trusler, melder Aftenposten.no. For oss som har fulgt utviklingen i Oslo sentrum øst på nært hold, er dette ingen overraskelse. Det er en ”naturlig” utvikling i kjølvannet av den rekordhøye innvandringen og derav en bydel (Grønland) med et gatebilde dominert av hijab og muslimske menn.
Integreringen i et slikt strøk har gått så til de grader i revers, at mitt sommerbesøk fra Pakistan, Rooshanie (24), som ikke hadde besøkt Oslo på ni år, vandret vantro gatelangs i Grønlandsleiret. Hun opplevde at strøket var blitt mer hijabpreget enn byen hun bor i, Lahore i Pakistan. Hun kjente ikke igjen det Oslo som hun i yngre år satte så uendelig pris på – et Oslo preget av åpenhet og frihet. Tankene mine gikk da til Thomas Hylland Eriksens påstand i Dagbladet.no i april i år, etter utspillet til Steinar Lem, der han advarte mot at kvinner og homofiles rettigheter stod på spill grunnet islams innsig i vår kultur. Hylland Eriksen påstod dette: ”I løpet av femten år har antallet innvandrere blitt doblet nesten uten at noen har lagt merke til det. Dette tyder på at innvandringen til Norge har gått forbausende smertefritt.”
Det må være lov å undre seg over at slike flåsete utspill får passere uten at verken media eller akademia griper fatt i det.
Den samme Hylland Eriksen er nå på banen igjen i forbindelse med krenkingen av homofiles rettigheter. Oslo er ”i ferd med å bli en storby”, slår han fast, og legger til at en ”muslimsk bydel” som Grønland, ikke er en form for ”multikulturalitet” som han ”er glad i”.
– Det at enkelte sier at Grønland er en muslimsk bydel, er et uttrykk for en type multikulturalitet som jeg aldri har vært svært glad i – den som går ut på at ulike kulturer i et samfunn må få bestemme selv hva de gjør. Vi trenger i stedet et offentlig rom der vi har felles regler som alle er enige i. Og vi trenger sanksjoner som gjør det klart at diskriminering på bakgrunn av hudfarge, seksuell legning eller religion ikke aksepteres. Men i praksis er ikke dette så enkelt å få til. Derfor er det et åpent spørsmål hva som skjer med homofiles rettigheter i ”det nye Norge”.
Deretter begår han denne spagatøvelsen:
Hylland Eriksen peker på at den sekulære tanken om at folk med ulike overbevisninger kan leve sammen har gitt homofile en del rettigheter som også muslimer nyter godt av.
–Derfor burde de heller alliere seg med homofile, sier han.
Altså; muslimer bør alliere seg med homofile, fordi den sekulære tanken i samfunnet vårt har gitt både homofile og muslimer rettigheter. Sier Hylland Eriksen. Hvilke muslimer sikter han til? Muslimer er som kjent ikke en homogen masse. Hvordan skal de alliere seg? Hvor? Igjen er det et luftslott som tegnes. Hvis man stikker fingeren i asfalten på Grønland er min hypotese denne: Asfalten blir ”hardere og hardere” de kommende årene – grunnet ikke minst Hylland Eriksens forkjærlighet for det multikulturelle Utopia. Virkeligheten kan seile sin egen sjø. Med andre ord kan verken muslimske kvinner (og andre kvinner) eller homofile forvente drahjelp fra de såkalte toneangivende i akademia.