Rita Karlsen, HRS
Nettopp under tittelen ”Innvandrere er en utfordring for velferdssamfunnet” bringer Kristelig Dagblad.dk en reportasje om gårsdagens konferanse i Danmark. Her skal noen av verdens ledende forskere innen migrasjon ha vært tilstede. Ett av de sentrale spørsmålene som ble drøftet, var om Danmark og de øvrige skandinaviske land kan holde fast i den særlige velferdsmodellen, eller om den er truet av innvandringen?
Som HRS, påpeker økonomiprofessoren at det som gjør velferdsmodellen så sårbar, er at den er finansiert av skattene, og dermed er velferdsmodellens overlevelse avhengig av høy arbeidsdeltakelse – og at alle betaler en rimelig andel av sin inntekt i skatt. Deretter peker Andersen på det som HRS faktisk har regnet ut i koner og øre i rapporten, nemlig hvordan ulik sysselsettingsgrad påvirker statens inntekter via skatter. Utfordringen ligger nettopp i innvandrere som har store problemer med å komme i jobb, fordi de mangler nødvendige kvalifikasjoner.
– Innvandrere fra slike land risikerer altså i særlig grad å bli arbeidsløs og dermed en utfordring for det skattefinansierte velferdssamfunnet, sier Andersen, og fortsetter:
– Så den særlige måte som den skandinaviske velferdsmodell er skrudd sammen på, gir nødvendigvis noen problemer hvis en har innvandring av personer med lave kvalifikasjoner.
Deretter påpekte Andersen at nettopp de skandinaviske landene har en forholdsvis høy andel av innvandrere med lavere kvalifikasjoner enn befolkningen som helhet.
Utfordringen, slik HRS beskriver det i ”Tell ikke meg”, er direkte knyttet til at innvandrere som ikke jobber, heller ikke bidrar til fellesskapet gjennom skatteseddelen, eller de betaler mindre skatt, i tillegg til at mange er storforbrukere av trygder og stønader. Sum for Norge: Utgiftene blir større enn inntektene, og da er spørsmålet: Hvordan få dekket de økte utgiftene?
Ifølge Torben M. Andersen er der to mulige veier: Enten å endre selve velferdsmodellen, slik som det tildels har skjedd i Danmark, hvor det lenger ikke er automatikk at det er full sosial dekning til alle (man må ha vært i landet i over syv år, for og fullt ut ta del i disse rettighetene). Alternativt, mener Andersen, at man sikre en større utvelgelse av hvilke innvandrere som får adgang til de skandinaviske land.
Dette må kalles ”rene ord for pengene”. HRS peker på de samme utfordringene i ”Tell ikke meg”, men vi viser også til noe annet, som flere synes å tro er en ”løsning” for Norge: nemlig å øke skattene – hvilket vi påpeker neppe lar seg gjøre. Dette fordi når færre arbeider, arbeider mindre eller mange er i lavkvalifikasjonsyrker, så blir også skatteevnen i folket mindre. Neste ”løsning” som flere tror på er å betegne som å pisse i buksa for å holde seg varm; nemlig å bruke mer oljepenger. Det er en illusjon å tro at oljefondet (pensjonsfondet) holder tritt med utgiftene – det er ikke penger nok. Ikke minst fordi det blir så mange pensjonister i fremtiden, som også henger sammen med innvandringsprofilen (innvandre er per i dag en relativt ung gruppe i Norge, og mange vil bli eldre samtidig).
Den eneste løsningen, hvis intensjonen er å holde liv i velferdsmodellen, er å få folk i arbeid – og til å betale sin skatt – og holde flest mulig unna trygder og stønader. Så til det ”forferdelige” spørsmålet: hvordan lar dette seg forene med en høy innvandring av personer som ikke har tilstrekkelige kvalifikasjoner for det norske arbeidsmarkedet? Svaret er like enkelt som det kan synes brutalt; det lar seg ikke forene.
Derfor er også andre sesjon av konferansen interessant; nemlig om innvandring også kan være løsningen på ett av de store problemer i fremtiden: At det bli flere eldre og færre hender på arbeidsmarkedet til å finansiere velferdssystemet. Til dette svarer økonomiprofessor Andersen like ”brutalt” som HRS, bare med penere ord:
– Men det vil kun løse problemet riktig hvis det er innvandring av mennesker som kommer inn på arbeidsmarkedet, og legger til:– Personlig tror jeg at det kritiske spørsmålet er arbeidsmarkedet. Hvis det lykkes å skape integrering på arbeidsmarkedet, så ser jeg ingen problemer med velferdsmodellens overlevelse.
Hadde jeg vært tilstede på konferansen, ville jeg på dette tidspunkt kunne skutt inn følgende spørsmål: Mener økonomiprofessoren med dette at velferdsmodellens overlevelse er avhengig av at kun kvalifisert arbeidskraft innvandrer? For hvordan kan det ellers skapes integrering på arbeidsmarkedet? Skal det brukes enda mer penger enn det gjøres i dag, så må det (eventuelt i en overgangsperiode) omprioriteres. Vi kan jo både tenke at statens direkte utgifter over statsbudsjettet per i dag til innvandring og integrering, i underkant av 10 milliarder, brukes på en noe annen måte, og at trygder og stønader omdefineres til arbeidsintegrering. Førstnevnte vil i seg selv være rasjonelt, mens sistnevnte ligner utvilsomt på en ”endring av velferdsmodellen” – som tildels er gjort i Danmark. I tillegg, og det er det såreste punktet; innvandringen som koster Norge dyrt må begrenses. Som de også har gjort i Danmark.
Rita Kumar, lederen av Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM), sier seg enig med økonomiprofessor Andersen på at det kritiske punktet er arbeidsmarkedet, og hun sier noe interessant:
– Det er ikke verken realistisk eller ønskelig å bremse innvandringen helt. Vi har bruk for arbeidskraft utenfra – ikke minst for å sikre velferden, sa Kumar.
Dette er nye toner fra KIM. De ønsker altså ikke å ”bremse innvandringen helt”, men hva ønsker de så? Å bremse innvandringen ”en del”, eller å få en annen type innvandring? Det kan neppe være særlig nytt for KIMs leder at det ikke finnes et eneste seriøst politisk parti i dette landet, om det så heter FrP, som har tatt til ordet for å bremse innvandringen helt. Men stadig flere tar til ordet for en annen type innvandring til Norge. Ikke minst for å sikre velferden, om enn i en annen tankebane enn Kumars. For Kumar fortsetter med at hun vil at det skal brukes mer penger for å holde innvandrere på arbeidsmarkedet. Dette er typiske forslag fra dem som ikke har noe ansvar for pengesekken; skal det brukes mer penger må de hentes fra et sted – hva er KIMs forslag? Den kommer kanskje på KIMs hjemmeside?
For Kumar har rett i en ting: Sunn integreringspolitikk er også sunn velferdspolitikk. Da gjenstår det bare å putte innhold og realiteter i alle gode intensjoner.
Les HRS-rapporten: ”Tell ikke meg”