Rita Karlsen, HRS
I Danmark har Islamisk Trossamfund planer om å bygge det som omtales som en stormoské for shiamuslimer i Københavns Nordvestkvarter skapt debatt. Det er kommet frem at moskeen støttes økonomisk fra Iran. Dette har fått blant annet Karen Jesperesen til å reagere. I Berlingske.dk advarer Jespersen mot å godta slik sponsing, da vi nettopp vet fra andre europeiske land at slike moskeer blir benyttet til å spre islamistiske budskap som ikke er forenelig med landets verdier. Hun viser blant annet til en rapport fra den britiske tenketanken Policy Exhange, der det fremkom at finansieringen fra Saudi-Arabia og andre golfstater blir gitt med det formål å påvirke innholdet av aktivitetene. Samme tenketank har da også utført en undersøkelse, der de i det skjulte samlet inn materiale fra 100 moskeer. I 26 av disse ble det funnet materiale med ”meget radikalt innhold”, hvor det også fremkom at avsenderen var Saudi-Arabia. Disse moskeene var ikke ansett som spesielt islamistiske, snarere tvert om, men likevel ble slikt budskap gitt deres medlemmer. HRS gjorde samme erfaring da vi i 2006 besøkte to moskeer i Norge. Våre funn tilsa at mye av budskapet som ble formidlet i de to aktuelle moskeene var gjennomgående kjønnsdiskriminerende, brøt med FNs menneskerettighetskonvensjoner, samt at deler av budskapet var i direkte strid med norske lover og regler, jf. HRS-rapporten: ”To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status” (2006).
At islamsk virksomhet i Europa støttes økonomisk fra muslimske land, er for mange en velkjent praksis. I Kristelig Dagblad slår Jørgen Schøler Nielsen, professor i islam fra Københavns Universitet, fast at det er helt normalt at europeiske moskeer betales av muslimske land som Saudi-Arabia og Iran, gjerne organisert gjennom organisajsoner som er finansiert av disse landene.
Samtidig har det vært lite debatt rundt en slik praksis, kanskje også fordi det slett ikke trenger å være bare enkelt å finne ut av hvor pengene egentlig kommer fra og hva disse bidragsyternes egentlig står for. For eksempel er det kjent at en av konfliktene rundt stormoskeen Islamic Center i Malmø nettopp var knyttet til penger, mye penger, fra den saudiske stiftelsen al-Haramain, ikke bare til moskeen, men også personlig til dens leder Bejzat Becirov, albansk makedonier som kom til Sverige på 1960-tallet fra det daværende Jugoslavia. ”Problemet” for den eneveldige lederen av moskeen, var at med pengene fulgte kravet om at han måtte overlate all makt til den saudiske stiftelsen. Stiftelsen al-Haramain skulle ta over alt ansvar og alle kostnader. Lovnaden var imidlertid at både Becirov og Islamic Center ville være foruten fremtidige pengeproblemer, og det skulle også bygges skole, aldershjem, hotell og konferansesenter – alt for å spre den strenge wahabistiske læren. Det hører med til historien at på dette tidspunktet var stiftelsen al-Haramain og den leder, sheik Akil al-Akil, ikke bare utpekt som al-Qaida-sympatisører, men som en av deres sterkeste finansierer. De var således terrorstemplet av både USA og FN. Pengene fra den saudiske stiftelsen ble av noen ønsket velkommen, penger er jo penger, mens andre betakket seg på grunn av dens strenge islamistiske lære. Jeg kjenner ikke til finansieringen av denne moskeen i dag.
I Norge har debatten om muslimske lands sponsing av moskeer eller andre islamrelaterte aktiviteter stort sett vært fraværende. Da vi for et par år siden fikk høre at det ble debattert et islamsenter ved Universitetet i Oslo, ble det også stilt spørsmål ved finansieringen. Da uttalte professor Haakon Benestad, som også var universitetets prorektor, at islamsenteret måtte konkurrere om allerede trange budsjetter – og han avviste ikke tanken om at en ”sjeik spyttet i kassen”:
«Men vi har ikke råd til å ansette mange, selv om en sjeik skulle spytte i kassen,» sa Benestad, og påpekte videre at det ikke var gjort noen aktive fremstøt for å få sponsormidler fra muslimske land. Derimot fortsatte han: «Men om vi skulle få sponsormidler, må vi kunne stå helt fritt». Det ble i denne forbindelse nedsatt et utvalg for å utrede etableringen av et slikt senter, utvalgets innstilling kan leses på UiOs hjemmeside.
Men om holdningen til slik sponsing har vært ansett som relativt uproblematisk så langt, er det flere som er blitt mer skeptisk. Kristelig Dagblad refererer til at i 2004 tilbød den saudiarabiske viseminister Tawfeeq Al Seidry å betale for en moské på Amager i København, slik de hadde gjort i mange andre land. Avisen viser til at flere av de største moskeene i Frankrike, Spania, England, Nederland og Tyskland er betalt for saudiarabiske eller iranske penger. I 2004 kalte daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen (V) tilbudet for «en sjenerøs handling». Det ble aldri noe av moskeen, noe som kanskje flere i dag er glade for, for tonen har endret seg. Venstres integreringsordfører Karsten Lauritzen mener nå at praksisen er «et problem» fordi pengegiverne har ekstremistisk bakgrunn som vil ”smitte over” på brukerne av moskeene. Samme holdningsendring er også å finne igjen i andre europiske land.
I Frankrike har man opprettet et organ som overvåker de fond som bidrar med penger til religiøse bygninger og moskeer. I Danmark har regjeringen luftet et lignende forslag, og for kort tid siden foreslo den italienske innenriksminster Giuliano Amato, at også Italia bør etablere et slikt overvågningsorgan.»Der er noe ved det jeg ikke kan like. Jeg vil vite hvem som finansierer hva,» sa den italenske ministeren til BBC.
Kanskje en idé for Norge også?