Hege Storhaug, HRS
I dagens Aftenposten.no løftes tiltaket frem av avisens kommentator Inger Anne Olsen. Hun sier:
Forslaget utmerker seg ved å være enkelt å administrere, samt likt for alle, uansett kjønn, alder, etnisitet og religion. Samme erklæring enten man har falt for en vakker kvinne på Pattaya eller sagt ja til å gifte seg med en fetter i Punjab. Tanken er at den utenlandske delen av brudeparet bare skal kunne få familiegjenforening dersom den norske ektefellen skriver under en viljeserklæring om å gifte seg før utreise fra Norge. Dersom foreldre har til hensikt å gifte bort en sønn eller datter i løpet av ferien, vil de altså måtte avdekke hensiktene mens familien ennå er i Norge, i et miljø der presset ungdom kan finne støtte til sin motstand.
Først; ingen kan med vektig belegg kategorisk avvise at en og annen ung person kan bli reddet fra tvangsekteskap hvis dette tiltaket innføres. Når det er sagt; tvang og press utøves vel så enkelt i Norge som i Punjab overfor unge. Såkalt «æreskultur», som er basert på trusler og frykt, løgn og benektelse, konformitetspress og lojalitet til egen gruppe, stamme, klan og storfamilie, har befestet seg dypt i Norge. Således kan unge vel så gjerne bli presset til å signere en viljeserklæring før ”sommerferie” og tvangsekteskap står for døren, som de presses til å gifte seg. De kan også forlate landet intetanende om at fetteren står klar og at det er pyntet for fest. Giftermålet gjennomføres, bruden tvinges til ektesengen, og slik befestes tvangen om å holde ut i ekteskapet. Hun er ikke urørt lenger. Tilbake i Norge signeres viljeserklæringen av den resignerte, som vet at å bryte ut vil medføre en umenneskelig omkostning. Så står reisen til ektefellen for tur, og ekteskapet er i boks etter den nye regelen.
Denne klattingen som Norge holder på med i kampen mot tvangsekteskap legger tunge byrder på unge skuldre. Skal vi få bukt med tvangsekteskap – som er et symptom på æreskultur – må denne kulturen røskes opp med røttene og fraktes til den historiske søppeldynga. Et slikt prosjekt vil ta minst to til tre generasjoner å lykkes med. Minst. Og det første steget på riktig vei vil være en politisk pakke på bordet, som gir de unge full ryggdekning for å ta utdannelse og komme seg i jobb før de overhodet kan hente en ny ektefelle til Norge fra land utenfor EØS-området. Altså må vi få på bordet den danske politikken (24-årsgrensen, tilknytningskrav, krav om egen bolig, og økonomisk krav), som har redusert hentingen av nye ektefeller med nesten totredjedeler, og parallelt ført til en formidabel økning av ekteskapsinngåelser innen Danmark, samtidig som dobbelt så mange nydanske unge fortsetter på skolebenken etter videregående skole – og de fullfører.
Hvis Norge viderefører dagens politikk, som ikke minst fører til henting av lavutdannede og analfabeter, vil den nådeløse æreskulturen vokse seg sterkere og sterkere. Norge kollektiviseres. Vårt myke tillitsbaserte og åpne samfunn basert på individets ukrenkelighet vil forvitre.
Til slutt: Olsen mener den nye regelen (innført 1.september) om at de under 25 år som vil hente ny ektefelle fra visumpliktige land, skal gjennom politiintervju for å avdekke tvangsekteskap, er mindre god enn viljeserklæring. Vi er enige med Olsen når hun sier at et annullert ekteskap ”er en langt dårligere løsning enn et avverget ekteskap”. Men vi har altså ikke troen på at myke tiltak gjør susen. I solidaritet med den enkelte må myndigheten laste byrdene av de unges skuldre. Og, i solidaritet med det norske samfunnets fremtid, må alt settes inn for å stoppe innvandring gjennom kollektivistiske giftermål. Det er dette verdimessige knefallet – at vi har tillatt en innvandring som krenker individets menneskerettigheter – som antakelig i størst grad har umuliggjort en reell integrering. Først når vårt politiske lederskap står opp for verdiene våre, og innser hvilke frykt- og trusselkrefter som er sluppet løs i samfunnet vårt, er det håp for fremtiden.