Hege Storhaug, HRS
Min påstand er at kapitlet om kjønnslemlestelse er det mest veldokumenterte og grundige kapitlet i min nye bok Rundlurt. Jeg ble selv overrasket da jeg startet arbeidet med dette kapitlet og gikk gjennom dokumentasjon, forskning og utsagn, særlig fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) som i fjor publiserte rapporten ”Kjønnslemlestelse i Norge”. Rapporten var et oppdrag fra regjeringen og skulle fortelle oss om utbredelsen av kjønnslemlestelse og komme med forslag til videre tiltak. Først kan vi slå fast følgende: Ingen har noensinne visst hvor utbredt kjønnslemlestelse er i ulike aktuelle miljø. Derfor gikk det så galt for ISF da de slo fast at ”utbredelsen” har ”gått ned”. Ned fra hva? Videre bygget ISF argumentasjon rundt den påståtte nedgangen rundt særlig antropologen Aud Talles tankesett, et tankesett jeg vil påstå tilhører et ytterliggående kulturrelativistisk ståsted, noe også Hanne Skartveit i VG har påpekt. Ikke minst er det pinlig når ISF refererer til Talle som mener at hijab ”i eksil” kan erstatte kjønnslemlestelse. I Aftenposten har jeg etterspurt Talle om hun mener seg misbrukt eller misforstått av ISF. Talle svarer med taushet. Da kan vi konkludere med at enten forstår Talle at hennes påstand ikke holder vann, eller at hun vil beskytte ISFs lemfeldige forskning.
At media ikke griper fatt i ISF og Talles uholdbare påstander, vitner om mangel på interesse og/eller kunnskap. Uansett hva som ligger til grunn for at media freder disse forskerne, er det svært alvorlig, all den tid ”forskningen” brukes politisk til å unngå å ta i bruk nødvendig virkemiddel; helseundersøkelser også av jenters underliv. For nettopp i tiltaksdelen, argumenterer ISF mot behov for helseundersøkelser fordi omfanget av kjønnslemlestelse er ”mindre enn antatt”. Verre lureri har jeg knapt registrert fra akademia innen feltet integrering.
Denne høsten skal imidlertid frivillige helseundersøkelser sluses inn i noen bydeler i Oslo og i Lier og Drammen. Tilbudet går til grupper der det er 30 prosent eller mer kjønnslemlestelse i opprinnelseslandet. Det kan ikke være tvil om at dette tilbudet er diskriminerende i seg selv. Jenter fra land der eksempelvis 25 prosent kjønnslemlestes, får ikke tilbud, ei heller kurdere fra Irak, Iran, Syria eller Tyrkia, der kjønnslemlestelse også forekommer (særlig i Nord-Irak, hvor majoriteten av norske kurdere kommer fra). Man skulle tro at dette var en opplagt sak for Likestillings- og diskrimineringsombudet, men det er det ikke. Ombudet reagerer en gang ikke på at jenter og gutter åpenbart forskjellsbehandles i helseomsorgen, noe helsesøster Kari Gulla og barnelegen Arne K Myhre har påvist.
Det interessante i tiden som ligger foran oss, er hvor mange som vil benytte seg av det frivillige tilbudet. Vårt tips er at svært mange fravelger tilbudet. Da er spørsmålet: Hva gjør helseministeren og barne- og likestillingsministeren når jentene uteblir? Skal det bankes på den enkelte døren? Eller innføres obligatoriske helseundersøkelser av alle jenter? Regjeringen har satt seg i en vanskelig situasjon.