Velferdsstaten dør

Det skulle være så åpenbart at det ikke trenger nærmere kommentar. Etter at kjerneoppgavene fengsel, forsvar, politi, tollvesen, byråkrati og administrasjon er besatt, skal velferdsstaten allikevel da bemanne helsesektoren og hele undervisningssektoren. Hvordan skal det bli mulig? Når så dette er gjort, hvem skal da kjøre buss, taxi, tog og trikk? Hvem skal jobbe i banken, i butikken, på kaia, i verkstedene på fabrikkene og det vi måtte ha igjen av landbruket? Pluss alle de yrkene som ikke er nevnt? Og alle de sistnevnte yrkene befinner seg i den private delen av arbeidslivet, der driftsmidlene skal skapes.Hele greia handler om simpel matematikk. Hadde det dreid seg om en gjeter med sauer i villeste ulveland, ville ethvert rasjonelt ståsted innsett at en gjeter på en saueflokk av 150 dyr, ikke kan forvente at »alle skal med» når ulveflokken går til angrep fra alle kanter. I situasjonen nytter det ikke å ønske at det var flere gjetere, så gjeteren må redde så mange som mulig og satse på at de fleste klarer seg selv. De sterkeste klarer det kanskje, de svakeste greier seg neppe. I en ”sosialdemokratisk” tankegang måtte gjeteren først og fremst redde de svakeste, men da gjelder det også at det ikke var for mange av dem. Så er det selvsagt forskjell på sauer og folk, men det forandrer ikke brøken mellom mottakere og ytende. Hvordan skal man så rydde opp i en slik skjevbalanse? En helseøkonom gikk ut i Adresseavisen i forrige uke og sa at et navngitt parti manglet incitamenter for å begrense forbruket inne helsevesenet. At ordningene ville bli for dyre. Det er mulig utgiftene innen helsesektoren vil øke med det aktuelle partiet, men helseøkonomen bommet på det vesentligste incitamentet. Nemlig fremgangen det medisinsk-teknologiske fremskrittet innebærer for en offentlig sektor.Det medisinsk-teknologiske fremskrittet gjør at det meste kan bli gjort i dag, og ergo blir det gjort. Vi har respiratoren, hjerte-lungemaskinen, hjertestarteren osv, som på egenhånd holder liv i mange som normalt ville dødd og aldri nådd pensjonsalderen for noen tiår siden. Da øker utgiftene til pensjonen, for ikke å snakke om behandlingsutgiftene. Det er en endeløs etterspørsel etter disse tjenestene, og hele tiden får vi bedre sykepleie, medisin, fysioterapi, ergoterapi, sosionomer og leger. Utleggene vil ingen ende ta. Allikevel er det de humane aspektene som dominerer kritikken av all behandlingen. Noe som har bekymret flere sykepleiere og leger, er at det aldri blir sagt stopp, vi har fått en etisk utfordring; når skal noen få lov til å dø? Visjonen om å inkludere alle er i beste fall et luftslott. Vi har overhodet ingen muligheter til å bevare velferdsstaten. Den er ferdig om 20 år, tipper jeg. Ingen matematikk kan forsvare den tsunamien av endeløse behov og utemmet forbruk som vil følge av velferdsstatens videre eksistens i samme format. Den er allerede truet om vi ikke prioriterer. I tillegg kommer innvandringen. Med den vold, korrupsjon, ustabilitet og fravær av de mest grunnleggende menneskerettigheter som eksisterer i mange deler av verden, er det ikke vanskelig å se at med den tredje verdens befolkning, blir den tredje verdens virkelighet realiteten i Europa. Gjennom oppfinnsomhet, industrialisering, kritikk og selvkritikk, markedsøkonomi, lovverk, universiteter, individualitet og nasjonalstater har vi utviklet de såkalt ”rike land”, nå »befolkes vi inn” i den tredje verden. Stadig flere fremsetter krav, for eksempel knyttet til muslimsk tildekking av kvinner og bruk av sharialovverk, krav som ligger tett opp til ufrihet. Var det ikke den gradvise utviklingen av friheten som ga oss fremgang? Har ikke politikerne tillit til dette lenger? Det er ingen tvil om at kvaliteten synker på enkeltindividene i sum i det såkalte multikulturelle samfunn. Den ugjendrivelige sannhet er jo at mange muslimene ikke opptrer som enkeltindivider. De fremstår som en gruppe av mennesker. De fremmer gruppekrav – uten at vi kjenner til hvem som faktisk tilhører gruppen. Dertil kommer at mange innvandrere ikke er, eller vil bli, kvalifisert for oppgaver i det høyteknologiske Europa. Hva gjelder jobber som ikke krever høy utdannelse vil det møtes konkurranse fra den øvrige befolkningen, for det ligger ikke for alle å ta en høyere utdanning.