Innlegg i Dagbladet 4.oktober 2009 (ikke tilgjengelig på dagbladet.no).
Dagbladets tre ”feminine” M-er
Hege Storhaug, HRS
Ingen kampsak for feminister i Norge kan måle seg med kampen mot undertrykking av muslimske jenter og kvinner. Det burde vært det naturligste av alt at Dagbladet, som en historisk sentral arena for opprørsk kvinnekamp, hadde ledet an. Dertil er flere av avisens mest sentrale aktører, Marie, Marte og Martine, selv kvinner. De har imidlertid valgt å snu ryggen til Dagbladets stolte historie.
Ikke bare har de tre M-ene vist muslimske jenter og kvinner en kald skulder, de har også kjøpt lureri fra forsker- og politikerhold, som ytterligere stenger disse jentene og kvinnene inne bak gardinene. Hvor lenge har de tenkt å holde seg selv og dermed folket for narr? Hvor lenge skal de nekte å ta innover seg at i ”Det Nye Norge” bor det jenter og kvinner som undertrykkes i sterkere grad enn vi noensinne har opplevd i kjent norsk historie?
Mangel på kvinnemakt generelt i samfunnet vårt, lave lønninger i kvinnedominerte yrker, sexpress på bakrom, alt skal selvsagt tas alvorlig. Men kan disse problemene måles mot tema som kjønnslemlestelse, ekteskapstvang og slørtvang? Jeg er overbevist om at hvis de tre M-ene dykket inn i denne problematikken, så hadde vi sett et nytt Dagbladet, et Dagbladet med harmdirrende og lideskapelige penner i kamp mot urett, overgrep, slett forskning og politisk feighet. Det ville værte det Dagbladet som så mange frydet seg over en gang i tiden.
La meg gi et konkret eksempel på hvordan de tre M-ene svikter sitt journalistisk kritiske oppdrag, og dermed også Dagbladets kvinnetradisjon. I min nye bok Rundlurt. Om innvandring og islam, dokumenterer jeg grundig hvordan Institutt for samfunnsforskning (ISF), sammen med Sylvia Brustad, gjorde sitt ytterste for å få oss til å tro at ”utbredelsen” av kjønnslemlestelse ”har gått ned”. Enhver oppvakt borger ville spurt seg: Ned fra hva? Vi har jo aldri visst noe om omfanget! Videre konkluderte ISF – uten dokumentasjon – at tiltakene mot kjønnslemlestelse har fungert: ”Lovverket virker”. ”Opplysningsarbeid og mobilisering i miljøene virker.” ”Utdanning virker.” ”Teologisk kompetanse virker.” Konklusjonen ble: Vi trenger ikke å innføre helseundersøkelser i kampen mot kjønnslemlestelse, altså i tråd med Brustads vilje. I tillegg argumenterte ISF mot helseundersøkelser på et sviktende faglig grunnlag, og mot ekspertisen, det vil si mot barnelegenes anbefalinger. Denne fremgangsmåten ble slukt rått. (At ISF nå fossror i avisspaltene, blant annet her i Dagbladet 1.oktober, endrer ikke bildet: ISFs rapport var og er beviselig et dokument over brutalt lureri.)
Hvordan behandlet M-ene fjorårets antakelig største forskningsbløff? Både Marte og Marie var på banen, men det var ingen indignasjon. Ingen lidenskap. Pennene ble ikke vridd i en eneste kritisk retning: ”… alt tyder på at det går i riktig retning” (1/11-08), og i neste kommentar defineres helseundersøkelser som ”kollektiv straff” (30/5-09). Tenk om de hadde gjort selvstendige undersøkelser! Da ville de blant annet funnet ut at jenters underliv var inkludert i helseomsorgen, akkurat som guttenes underliv fremdeles er det, frem til 1993, da undersøkelser av jenter ble avviklet etter Bjugn-saken. Undersøkelsene ble definert som ”sexkontroll”, og en av Norges fremste feminister, Trond Viggo Torgersen, barnelege og også barneombud den gang, skrev skarpt og formanende til helsemyndighetene: ”Hvorfor gi jenter et dårligere helsetilbud enn gutter?” Ja, burde det ikke være en opplagt sak for feminister at forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn avvises? I vår tidsalder er det i tillegg dokumentert gjentatte ganger at jenter i Norge utsettes for rituell lemlestelse, som burde være nok et solid argument for å gjeninnføre helseundersøkelser.
Her må det føyes til at jeg mistenker de tre M-ene for å tilhøre venstresiden, som ledet an i kampen for seksuell frigjøring av kvinner. Blir det ikke da litt pinlig at vårt fremste ”kyskhetsparti”, KrF, vil at jenters underliv skal inkluderes i helseomsorgen igjen, mens de ”frigjorte” M-ene sier nei?
Nå skal jeg bevege med til det mest eksplosive temaet: islams systematiske kvinneundertrykking, tydeligst symbolisert gjennom å markere hennes lavstatus ved slør. Er det ikke feministers fordømte, om enn ubehagelige ansvar, å rasle med sablene mot religiøs formørkelse? Å protestere mot at jentebarn seksualiseres inn i hijab, giftes bort i ung alder til muslimske menn – enten de er lesbiske, bifile eller i sine fryktsomme sinn frafalne. At de holdes med tvang i ekteskapene, og får aldri teste vingespennet sitt. Nei, dette ties det om, og enda verre: hijaben forsvares med nebb og klør, som da Martine i debatt i Tabloid i heftige ordlag avviste tvang ved bruk av hijab; hijab er en frivillig ”identitetsmarkør” (3/11-07). Sviket var så brutalt at Sara Azmeh Rasmussen rettmessig kalte Martines holdninger for ”en sofistikert form for rasisme”. Muslimske kvinner har ikke samme ”behov og rettigheter” i Martinenes øyne, påpekte Rasmussen. Marte går imidlertid ett skritt lengre enn Martine. I Dagbladets spalter definerer hun oss som mener at burka utvisker kvinnens personlighet, ja, rett og slett likviderer hennes menneskelighet, som syke; vi lider av ”burkaforbi” og har ”paranoide vrangforestillinger” (5/10-07). Kan man bedre eksemplifisere brutal rasisme?
Det opplagte spørsmålet er: Hvorfor tier M-ene om islams systematisk undertrykkende kvinnesyn, som nå rammer titusener av jenter og kvinner – M-enes medborgere?
For det var jo en gang i tiden så uendelig lett for Dagbladets feminister å henrette undertrykkerne med prestekrager og ”klamme hender” verbalt, mens dagens ”prester” med fullskjegg ignoreres. Hvorfor denne forskjellebehandlingen? Bør ikke nettopp jenter og kvinner som bures inne av reinspikket kjønnsfascisme være de viktigste medsøstrene i dag; de som får M-ene til å kvesse pennene så skarpe at de skjærer gjennom hjertene våre, at de stripper den politiske overfladiske tonen, og likeledes avkler – uten skånsel – den lemfeldigheten disse kvinnene møtes med av akademia?
Tiden er overmoden: Nå må M-ene forklare hvorfor det skal være en annen standard på religionskritikk når guden kalles Allah.
Hva kan denne regelrette feminismetragedien på venstresiden handle om? Jeg mener professor Trond Berg Eriksen stakk hånden rett inn i vepsebolet i Morgenbladet 4. september: Det handler om frykten for å bli ”fordømt av alle rettenkende nordmenn og alle rettroende muslimer. Konsensusboblen i dette landet er som en proppet flaske fylt av rette meninger. Det norske godhetsregimet er så overbevist om sin egen ulastelighet at ethvert meningsavvik straks utlegges som tegn på moralsk svikt”.
Slik sviktes altså de mest sårbare. Og slik støvlegges Dagbladets ånd. Det er vitterlig trist.