Hege Storhaug, HRS
Blålysene blinker for velferdsstaten. Aps partisekretær Raymond Johansen levnet ingen tvil i forrige uke i Politisk kvarter i P2 om at Stoltenberg og co har erkjent at dersom forrige periodes innvandringspolitikk videreføres, går vi mot en full amerikanisering av velferdsstaten. Henting av nye ektefeller i ikke-vestlige land gir i mange tilfeller magre forutsetninger for å komme inn i et krevende norsk arbeidsmarked, og kan således skape mer utgifter enn inntekter for Norge. Jens Stoltenberg (Ap), som dertil har som mål at det skal skinne av eldreomsorgen under hans styre, og antakelig også som mål at det skal skinne av hans ettermæle, måtte antakelig vinke farvel til begge drømmene med en ny periode med innvandringsslusene på vidt gap. Det nasjonale regnestykket rommer rett og slett ikke en fortsatt høy innvandring gjennom familieetablering.
Med fireårsregelen vil kanskje den mest uheldige innvandringen begrenses sterkt, det vil si at dårlig integrerte personer i Norge (typisk godt voksne personer med bakgrunn i Somalia, Afghanistan eller Nord-Irak), som står helt utenfor arbeidsmarkedet og som oftest heller ikke kom til Norge med egnet kompetanse eller særlig skolegang, og som heller ikke har gått på skole her i Norge, vil ikke kunne hente nye ektefeller før de oppfyller regelen. Familieinnvandringen generelt fra Somalia og Irak de siste årene har ligget rekordhøyt. Disse to gruppene er generelt de lavest integrerte. At innvandringen fra disse landene nå kommer til å bli begrenset, vil antakelig gi miljøene her et pusterom til å bedre integreringen. Forhåpentligvis vil dette medføre at vi får flere etterlengtede hender i arbeid.
Å beskytte de unge mot tvangsekteskap, henger også sammen med velferdsstatens fremtid. Fireårsregelen legger forholdene til rette for at de yngste (16 – 21 år) med bakgrunn i land der arrangerte ekteskap er normen, får pusterom til å fullføre videregående skole og påbegynne høyere utdannelse/yrkesrettet utdannelse og i tillegg komme seg ut i arbeidslivet (for å innfri det absolutte forsørgerkravet), før de eventuelt inngår transkontinentale giftermål. Norge er helt avhengig av den unge generasjons arbeidsførhet de kommende tiårene. Den ikke-vestlige innvandrergruppen har vokst raskt det siste tiåret (om lag seks prosent i året), noe som ytterligere bekrefter hvor viktige også disse hendene er for Norges fremtid.
Å klare å stå imot press om å være ”visumslaver”, som Saera Khan (Ap) formulerte seg nylig, er selvsagt mindre vanskelig jo eldre man blir. Jeg skal derimot være den første til å vedgå at tvangsekteskap foregår også av unge menn og kvinner opp til trettiårene. Likevel, å ta ansvar for eget liv og stå opp imot kollektivistisk kultur er ekstremt vanskelig for de aller yngste. Slik sett tar myndighetene nå et etterlengtet ansvar for å lette byrden på skuldrene til den yngre garden. De letter også byrden for herboende foreldre som presses av familie i opprinnelseslandet om å gi ekteskapsvisum til en aktuell kandidat.
Den gruppen som derimot ikke får beskyttende hjelp av myndighetene, er den mest sårbare gruppen unge voksne i Norge; de unge importerte brudene (inkludert dem som hentes av norske menn fra typisk fattige land). Den tysktyrkiske sosiologen Necla Kelek, illustrerer blant annet problematikken slik: Om lag 10 – 15 000 unge bruder importeres til Tyskland årlig fra kurdiske områder i Tyrkia. Typisk sluses disse unge kvinnene inn i storfamilier i de tyrkiske gettoene i storbyer som Berlin. Der holdes de i isolasjon og uvitenhet om det tyske samfunnet, ei heller lærer de å snakke tysk. Så til den virkelige katastrofen i et integrerings-, og dermed et velferdsperspektiv: Disse unge kvinnene er pålagt hovedansvaret for å oppdra barna, og hvordan skal disse ytterst marginaliserte kvinnene klare å gi barna den nødvendige utrustningen de bør ha den dagen de begynner på skolen? Her ligger ett sentralt svar på hvorfor tyrkerne i Tyskland er på bunn sosialt: Tyrkia har fått en forlenget arm inn i Tyskland, ikke minst tallet være den kontinuerlige reproduseringen av førstegenerasjon gjennom henteekteskap.
Den danske 24-årsregelen for henting av ny ektefelle fra land utenfor EU, gjelder også parten som skal vandre inn. Norge burde hatt en tilsvarende regel. Vi burde også knyttet statsborgerskapet til obligatorisk og bestått test i norsk og samfunnskunnskap. I tillegg burde sosiale ytelser knyttes tettere mot statsborgerskapet. Slik ville de importerte brudene (og barna deres som fødes i Norge), fått en etterlengtet hjelpende statlig hånd inn i det norske samfunnslivet. Også et avgjørende moment for fremtidens velferdsstat.
Med andre ord; det er nok av tema å ta fatt i når Stoltenberg-regjeringen nå skal justere kursen på den norske skuta.