Hege Storhaug, HRS
Vi ønsket oss et departement som både favner innvandringen (henteekteskap, asyl og flyktninger), samt integreringsarbeidet. Dette for å få en best mulig helhet i politikken, og ikke som i dag, der de ulike temaene som innvandringen er spredt utover flere departement. Drømmen gikk altså ikke i oppfyllelse. Selve innvandring legges nå til justissektoren. Slik vi foreløpig forstår dette, får justisminister Knut Storberget (Ap) ansvar for både familieinnvandring, henteekteskap, asylinnvandringen og flyktninger gjennom FN-kvoten. I tillegg til den krevende justissektoren Storberget har forvaltet i forrige stortingsperiode, vil dette bli særdeles ”utfordrende”, for å bruke en diplomatisk vending. Storberget skal altså stå i stormene som media kommer til å skape når fireårsregelen skal settes i verk, og når kriminelle asylsøkere skal interneres og mindreårige asylsøkere skal sendes til barnehjem i opprinnelseslandet. Vi kan mer enn ane at Storberget vil trenge en uhyre dyktig statsråd på innvandringsfeltet for å makte oppgaven.
At SV skal lede an i integreringsarbeidet i Barne- og likestillingsdepartementet, burde vekke jubel og en voldsom entusiasme i partiet: Barn og kvinners likestilling har alltid vært sentrale tema ideologisk for SV. Nå kan Audun Lysbakken (SV) også være med å løfte Norges nye barn og kvinner inn i det store norske fellesskapet, og slik bli et forbilde for resten av Europa. For det er ingen tvil fra vår side om hvor avgjørende integreringen av kvinner og barn er for at vi skal lykkes med innvandringsprosjektet. Spørsmålet er: Vil statsråd Lysbakken klare å være både fargeblinde og å legge religion til side når ermene skal brettes opp nå? Eller vil det vakles verdimessig på bakgrunn av barn og kvinners etniske og religiøse opphav? Skulle Lysbakken klare å kjøre en kompromissløs likeverdspolitikk, ville det være en revolusjon i europeisk forstand. For så langt har sosialister Europa over sviktet særlig muslimske jenter og kvinner, jamfør min kronikk i Dagbladet om de tre kvinnelige M-ene i redaksjonene der, som har snudd ryggen til vår viktigste kvinnekamp i dag. De vil aller helst ikke ta i problemstillingene, og når de gjør det, er det blant annet for å forsvare hijab, altså en ”sofistikert form for rasisme” som Sara Azmeh Rasmussen formulerte seg i debatt i Tabloid i 2007. Muslimske jenter og kvinner har ikke samme behov og følelser som ”oss andre”. Vi får håpe at ryggraden til Lysbakken er av en annen støpning.
Oppgavene på integreringsfeltet er mange: hvordan vil Lysbakken forholde seg til dumping av barn, til økende bruk av hijab i grunnskolen, til import av unge og marginaliserte bruder, til flerkoneri, til religiøs og sosial undertrykkelse generelt av jenter og kvinner – for å nevne noe. HRS skal gjøre sitt for at disse temaene ikke ender i dialogindustriens fravær av konkrete tiltak, men at temaene forvaltes så alvorlige som de er: ved bruk av lovverket har barn, kvinner og arbeidere blitt løftet inn i verdighet og det store likeverdige fellesskapet. Denne historiske læredommen bør Lysbakken og resten av regjeringen ta med seg i den kommende fireårsperioden. Da vil det virkelig skinne av Stoltenbergs tredje regjering.