Rita Karlsen, HRS
HRS har siden Danmark i 2002 innførte 24-årsregelen (at begge parter i et ekteskap må være fylt 24 år for at ekteskapet utløser opphold i Danmark for ektefelle utenfor EU) og tilknytningskravet (ekteparets samlede tilknytning til Danmark må være lik eller større enn til et annet land for at ekteparet kan kreve familiegjenforening i Danmark), argumentert for at de samme reglene innføres i Norge. Det er viktig at begge reglene innføres samtidig, ellers vil et alderskrav kunne bety at den herboende holdes tilbake i (typisk foreldrenes) hjemlandet inntil alderskravet er innfridd. Det forebygges med tilknytningskravet, i tillegg til at et slikt krav kan forhindre at unge med innvandrerbakgrunn sendes på lange opphold i utlandet – det som danskene kaller ”gjenoppdragelse”.
Men vi har samtidig antatt at disse reglene, som alle andre regler, ville utløse uønskede bieffekter, eventuelt smutthull for å unngå reglene. En bieffekt som tidlig viste seg, var de som så løsningen i Sverige. Flere av dem som har nektet å forholde seg til 24-årsregelen og tilknytningskravet, flyttet til Sverige, om ikke reelt, så i all fall proforma. Danske myndigheter har forholdt seg nokså rolig til dette, til tross for at kritikken har gått på at den danske regjeringen skaper ”ekteskapsflyktninger”. Det kan være at regjeringen oppfatter det som bedre å skape denne type ”flyktninger ”, enn at deres politikk bidrar til menneskehandel ved at nydansker er levende visum.
I dag offentliggjorde Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI) en undersøkelse som avdekker at 24-årsregelen klart har hatt effekt på ekteskapsalder. Undersøkelsens utvalg har vært unge i alderen 15-30 år fra ti utvalgte opprinnelsesland, herunder Tyrkia, Pakistan og Somalia. Før regelendringen var 30 prosent av de 21-årige kvinnene med ikke-vestlig bakgrunn gift, mens tallet nå er 10 prosent.Når ekteskapene inngås senere, har det samtidig fått andelen familiegjenforeninger gjennom ekteskap til å gå ned, viser SFI. Nedgangen er spesielt merkbar i gruppen 20 – 23-åringer.
En annen av regjeringens ønsker med 24-årsregelen var at den skulle stimulere til at flere av de ikke-vestlige innvandrerne inngikk ekteskap med en eller ei som allerede bodde i Danmark. Dette for å forhindre en stadig reproduksjon av førstegenerasjonsinnvandrere. Men ifølge SFI innfrir ikke 24-årsregelen på dette punktet, i alle fall ikke hva gjelder alle innvandrergruppene. SFI finner at det kun er for gruppen av tyrkiske innvandrere, som for øvrig er den største i Danmark, at der er en økning i andelen som gifter seg med en/ei som allerede bor i Danmark, og da har stort sett vedkommende også tyrkisk opphav. SFI-undersøkelsen bekrefter også at flere velger å flytte fra Danmark for å unngå reglene. Sverige er fortsatt et yndet mål. Siden 2002 har det vært en tidobling i antallet med innvandrerbakgrunn som har flyttet til Sverige. Det er særlig de med pakistansk opprinnelse som representerer denne gruppen.
”De unge, som flytter til Sverige, lever ofte sammen med en person, der er blevet familiesammenført fra oprindelseslandet, hvilket indikerer, at de unge flytter til Sverige for at undgå de danske familiesammenføringsregler,” lyder det i undersøkelsens oppsummering ifølge berlingske.dk.
Derimot mener SFI at de også har registrert en annen bieffekt av reglene, nemlig at de som utfordres av reglene ”velger seg” en form for pendler-ekteskap, som SFI betegner det. I disse ekteskapene lever parene adskilt i kortere eller lengre perioder og er typisk sammen så lenge turistvisumet tillater.
”I disse ægteskaber lever parret adskilt i kortere eller længere perioder og er typisk kun sammen i den tid, et turistvisum tillader. Pendlerægteskaber er ofte turbulente, ikke mindst for de børn, der lever i dem.”
SFI kan derimot ikke fastslå hvor mange personer som lever i slike pendler-ekteskap.
Jeg lar meg ikke umiddelbart overbevise om at dette kan tolkes som om det er 24-årsregelen som har ”skapt” pendler-ekteskapene. Derimot kan jeg være med på at 24-årsregelen kan føre til flere såkalte pendler-ekteskap, nettopp fordi de samme nekter å godta reglene for å få opphold i Danmark. De omgår med andre ord reglene, og det selv om det er barna som utvilsomt blir de mest skadelidende, da disse ikke får oppfylt retten til å ha (hele) sin oppvekst med mor og far. Hvem sitt ansvar er så det? Hvis en danskpakistansk mann på 22 år gifter seg med en pakistansk kvinne på 18 år, vil det ta minimum seks år før ekteskapet innløser opphold i Danmark for den pakistanske ektefellen (begge parter 24 år), gitt at tilknytningskravet er oppfylt. Praktiseres ekteskapet via turistvisum, og paret får ett eller flere barn i denne perioden, er det altså ekteparet selv som setter seg og sine barn i denne situasjonen. Det er ingen som nekter familien å ”utøve sitt familieliv”, som er en rett nedfelt i ulike konvensjoner, og som i dette tilfellet vil oppfylles ved at mannen flytter til Pakistan. Samtidig vil en slik flytting innebære at tilknytningskravet blir sterkere til Pakistan. Men, når borgere i et land ikke godtar landets lover, og etablerer en praksis der særlig barn blir skadelidende, hvem er det da som skal ansvarliggjøres? Tar ikke partene i et pendler-ekteskap ansvar, ber de samme om politisk styring. En mulig løsning er en innstramning av tilknytningskravet, da ved at det utvides til også å gjelde eventuelle barn. Det vil ikke da lenger bare være ekteparets samlede tilknytning til ett land som skal avgjøres, men også parets eventuelle barn.
En annen grunn til at det ikke er 24-årsregelen som skaper pendler-ekteskap, er at slike ekteskap allerede finnes til ulike formål; for eksempel for å unngå forbudet med bigami. De som nekter å forholde seg reglene om at det ikke er lov å ha flere koner, kan unngå disse reglene nettopp ved å praktisere pendler-ekteskap. Disse konene og deres barn, kan se langt etter å få opphold i Europa gjennom ekteskapet, og det er liten tvil om at også disse barna er skadelidende under praksisen. Men, også her, har Danmark et bedre regelverk enn Norge. For i Norge har disse barna rett til å bli norsk statsborger, gitt at far har norsk statsborgerskap. Med andre ord kan en norsk bigamist hente alle sine barn til Norge, både de han har med kone nummer to, tre og fire. Dette er vel neppe noe som kan betegnes som verken barnas beste, retten til familieliv, i tillegg til at det undergraver mødres rettigheter overfor egne barn. Så kan en jo spørre seg; er løsningen å godta flerkoneri? På samme måte kan en spørre; er misbruk av 24-årsregelen et godt argument for å fjerne den?