Rita Karlsen, HRS
Unge kvinner bosatt i Vesten som blir drept i foreldrenes opprinnelsesland, typisk i land der rettsvesenet mer enn halter og der kvinners status er lavt rangert, er neppe et problem som forsvinner av seg selv. Mordet blir sjelden oppklart, og det til tross for at en drapsmann kan bli dømt. Dommen trenger nødvendigvis heller ikke appellere til Vestens rettferdighetssans. Og noe av det ubehagelige; i disse samfunnene, som gjerne er svært kollektivistiske, er det åpenbart for de fleste at et drap ikke er en drapsmanns isolerte idé. Det er en beslutning fattet av familiens patriarker, med storfamiliens mer eller mindre forståelse, men uansett en kollektiv handling som preges av felles, taktfaste skritt i ethvert stadium av hendelsen. Enhver har sin predefinerte rolle, og det forventes at alle gjennomfører sin del som planlagt. En ”utskeielse” har igjen sin straff, etter samme mønster. Den ”kollektive beslutningen” er nådeløs, og du har kun krav på beskyttelse om du følger de order som er gitt, etterlever de normer som er kollektivt akseptert og i respekt innfinner deg med din gitte plass i hierarkiet.
I spagaten mellom slike kulturer og Vesten er dette et risikabelt spill, særlig for unge kvinner. Kvinner som vokser opp i Vesten har erfart likestilling, selv om de samme ikke nødvendigvis har hatt mulighet til å praktisere den, i alle fall ikke i samme grad som sine medsøstere med mødre som ville fått Muhammed til å snurre i graven. Dette er unge kvinner som vet at de er bærere av familiens ære, der selve kjernen til denne æren er mellom de unge kvinners ben. Men om jomfruelighetens dyder utgjør kjernen, så er den igjen omgitt av alle de normer og forventinger knyttet til kvinnerollen i det kollektivistiske system, som i langt de fleste tilfeller er fjernt fra det de ser rundt seg. Unge kvinner som prøver å ta del i både Vestens og opprinnelseslandets kvinnerolle, har langt på vei en umulig oppgave, i særdeleshet hvis de har en familie som mentalt befinner seg i opprinnelseslandet. Mange familier i Vesten bøter da også på problematikken ved å holde (særlig) sine døtre eller hustruer i opprinnelseslandet, som i flere tilfeller gir dobbel gevinst: familiens ære er lettere å kontrollere og det kan være en økonomisk gevinst i det kostnadene i disse landene er langt lavere.
Og skulle nå problemet ha blitt for stort, ja, da er det bare å kvitte seg med det. I et land som Pakistan rapporteres det om 1 000 æresdrap av kvinner i året, men få er i tvil om at dette bare utgjør toppen av isfjellet. Nå er også Tahria blitt en del av denne statistikken.
I Danmark meldes det nå om at politiet har gitt opp Tahira-saken, ikke ulikt det som skjedde med norske Rahila (20). Sommeren 2005 ble Rahila Iqbal (20) fra Holmlia drept i foreldrenes hjemlandsby i Pakistan. Det het at hun døde i en bilulykke, og det til tross for at det forelå sterke mistanker om både neddoping og seksuelt misbruk like før hennes død. Ektemannen, også han norskpakistaner, hevdet det var æresdrap. Rahila og han hadde giftet seg mot familienes vilje, da hun var sunnimuslim og han ahmadiyyamuslim. Rahila lot seg likevel overtale til å dra med familien sin til Pakistan da hun ble fortalt om en syk besteforelder. Hun dro lørdag, onsdag var hun død, og torsdag var hun begravd. Solide mistanker rettet seg mot Rahilas far, men saken ble aldri løst. Med daværende advokat Abid Rajas hjelp går Rahilas foreldre som frie mennesker i Oslos gater, i tillegg varslet Raja millionkraverstatning til den norske stat – for at Norge hadde bidratt til straffeforfølgelse av faren i Pakistan. (Samleside om saken).
Danskpakistanske Tahira Tabassum (31) er født og oppvokst i Danmark. Av sin lærer i grunnskolen fikk hun skussmål som ei pliktoppfyllende, men tilbakeholden jente. Hun hadde ingen bestevenninne, men holdt seg sammen med de andre jentene i klassen – aldri guttene. I fritiden var hun mest hjemme, og hun deltok aldri på klassefester eller bursdager. Da klassen skulle på leirskole, gjorde læreren et forsøk på å få henne med. Han dro hjem og snakket med hennes foreldre. Det han husker best fra samtalen, er farens ord: ”Hvis vi tillot henne å bli med, vil familien bli stående i et dårlig lys.” Lærerens tolkning var at Tahira ble strengt oppdratt, og at familien og familiesamholdet var det viktigste.
Tahira hadde mye fravær fra skolen, som hang sammen med lengre opphold i Pakistan. Familiens forklaring på dette var at klimaet i Pakistan var så mye bedre for Tahira, med henvisning til hennes psoriasis. Læreren trodde ikke helt på denne forklaringen, han var ikke i tvil om at dette også handlet om det han kaller ”kulturoppdragende formål”.
Hele 3-klasse var Tahira borte, da gikk hun angivelig på en islamskole i København. Da hun skulle begynne i 8-klasse, sendte foreldrene henne igjen til Pakistan. Siden så lærerene henne ikke mer. Ryktene blant de andre jentene i klassen var at hun var sendt til Pakistan for å bli giftet bort. Læreren visste ikke hva han skulle tro, men uansett var han bekymret; hvordan skulle en jente som hadde hatt store deler av sitt unge liv i Danmark klare seg i en liten landsby i Pakistan? Hvor ender hun i livet? Han innrømmer også at tvangsekteskap var en del av beymringen.
Med Tahira ute av syne, forsvant hun også ut av sinn. Læreren tenkt ikke mer på henne, før han leste om hennes død. Da begynte funderingen; kunne han ha gjort noe mer den gang? Hans konklusjon er nei, og det selv om det samme hadde skjedd i dag. Han viser til at det er snakk om svært lukkede miljø, i tillegg til at Tahira selv var svært vanskelig å komme innpå. Tahiras liv synes å ha vært en spagat mellom Danmark og Pakistan. Hennes psoriasis var et minus på ekteskapsmarkedet, og derfor ble hun da også tilbydd en ektemann av lavere kaste enn hennes egen familie. Hun og ektemannen flyttet inn i Arildsgård i Husum, som omtales som et eldre, pent boligkvarter.To små døtre kom etter hvert, og de ble ansett som en tilsynelatende velfungerende familie som ikke gjorde så mye ut av seg.
I 2005 foreslår ektemannen at Tahira og de to døtrene flytter til svigerfamilien i Pakistan, i landsbyen Kharian i den pakistanske Punjab-provins (som er hovedbyen i det som omtales som little-Norway). 19.juni 2008 blir Tahira drept med to skudd på kloss hold i sitt eget soverom i svigerfamiliens hus, med sine døtre som vitner.Hennes svoger, ektemannens lillebror, tilsto øyeblikkelig drapet. Han ble fengslet i Pakistan, mens hennes ektemann ble mistenkt for å ha beordret drapet. Han oppholdt seg derimot i Danmark, hvor han kjører drosje, da drapet ble begått. Ektemannen ble holdt i varetekt i tre dager av dansk politi, som så måtte slippe han, da pakistansk politi i liten grad utviste noe samarbeidsvilje.
Var det æresdrap? Ja, sier svogeren, som utførte drapet. Æresdrap kan utløse dødsstraff i Pakistan, men i praksis er æresdrap allment akseptert på landsbygda.
Svogeren hevder Tahira hadde ”skitne verdier”, og hun ble beskyldt for å være utro mot sin ektemann. Senere er det også blitt spekulert i at drapet var et uhell, begått av en harsjpåvirket svoger, eller at det var økonomisk motivert idet Tahiras familie er økonomisk bedre stilt enn ektemannens familie.
Men hvorfor stakk ikke Tahira av fra denne svigerfamilien, som dertil behandlet henne som en tjener?
Zeinub (7) og Noor Fatima (5), født i Danmark av sin danskfødte mor, i statistikken beregnet som ”danske”, kommer kanskje en dag til Danmark. Men når den dagen opprinner, vet ingen. Deres danskboende far nekter nemlig å hente dem til Danmark. Han kan heller ikke dra til Pakistan, fordi den pakistanske domstolen har pekt på han som den som har beordret drapet på sin hustru, som broren er dømt til dødsstraff for. Men dansk politi har gitt opp å forfølge saken videre. Statsadvokat Birgitte Vestberg sier til Berlingske.dk at de ikke har noe valg. For det har aldri kommet noe materiale som kan begrunne en utlevering til Pakistan av ektemannen, og det har heller aldri kommet noe som kunne medført at Danmark kunne forfølge ektemannen på et selvstendig grunnlag.
Hvordan kan en forholde seg når slike drap skjer? Hvordan forholder vi oss eventuelle barn? Svarene på spørsmålene er like ubesvarte som de er viet minimal oppmerksomhet. Sistnevnte er skammen.