Rita Karlsen, HRS
I valgkampen var det penger til det meste fra de fleste partier. Når valget nå er over, skal vinneren realitetsorientere oss. Det finnes ikke penger til alt, dessuten er det noen utgifter som stikker av med for store deler av felleskassen. Likevel må vinneren, den rødgrønne regjeringen, forsøke å innfri sine valgløfter, i alle fall de fleste av dem. I statsbudsjettet for 2010 er det åpenbart at penger fra fastlandsøkonomien (petroleumspengene holdt utenfor) har dystre fremtidsutsikter. Norges ”gull”, oljepengene, eller pensjonsfondet som det er døpt om til for å ansvarliggjøre oss, er ingen utømmelig kilde, uansett form. Også derfor handlingsregelen, bare en liten andel av disse pengene kan benyttes i året, som den rødgrønne regjeringen nå bruker langt mer av enn hva de samme sa var ansvarlig i valgkampen. Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) etter-valget-forklaring er at i dårlige tider, med henvisning til finanskrisen, må vi bruke mer penger, og motsatt. Men dette er bare en del av sannheten. Realiteten er at Norge er på vei til å etablere sin egen ”finanskrise”; vi får stadig større utgifter som ikke følges av inntekter.
Finansminister Kristin Halvorsen (SV) uttalte nylig at det er arbeiderne som er Norges gull, ikke oljen ”slik som mange synes å tro”, ikke ulikt det som HRS understreker gang på gang i notatet ”Tell ikke meg: Innvandringens kostnader og velferdsstaten” (2009). Finansministeren ser tallenes tale: utgiftene til sykepenger, dagpenger, rehabiliteringspenger og uførestønad øker og øker. Det samme gjør ugiftene til alderspensjon. Men mens det er mulig å sette inn tiltak i forhold til sykepenger, dagpenger, rehabiliteringspenger og uførestønad, er det umulig å gjøre noe med at folk blir eldre. Samtidig spiser altså regjeringen mer av pensjonsfondet enn hva de selv mener er ansvarlig.
Svaret på floken er like enkel som den er vanskelig: utgiftene må ned og inntektene må helst opp. Det betyr at folk må fra trygd til (skattbart) arbeid.
Hva er en troverdig politikk som ivaretar dette?
Jon Hustad forsøker i dag i Dag og Tid å gi regjeringen legitimitet til bebude innstramninger, ikke minst hva gjelder innvandringspolitikken. Han er en av de få journalister som tar en slik innfallsvinkel, da mainstream media stort sett lar den uansvarlige godhetsindustrien slippe til med sine skjebneteorier. Hustad har derimot rettet blikket mot Portugal. Han starter med noen menneskerettighetsbetraktninger fra USA:
Men fyrst eit sitat frå den årlege rapporten til utanriksdepartementet i USA om korleis menneskerettane vert handheva i ulike land. Dette skriv dei om innvandringspraksisen til Portugal i 2007, og The State Department er som vi ser, grunnleggjande sett positive til det portugisarane held på med:
«Flyktningsystemet i landet var aktivt og ope. I tillegg til flyktningar og asylsøkjarar gav også landet mellombels vern til einskildindivid som ikkje var kvalifiserte flyktningar under 1951-konvensjonen og den tilhøyrande 1967-protokollen.»
Så kor mange gav Portugal opphald til på humanitært grunnlag, og kor mange fekk asyl i 2007? «I 2007 gav landet 25 opphald på humanitær grunnlag og asyl til to.» I år som tidlegare år reknar Portugal med å få ein stad mellom femti og hundre asyl-søkjarar, og det jamvel om landet berre ligg nokre kilometer frå Afrika og har ei av dei meste opne grensene i den vestlege verda.
Hustad fortsetter med et norsk eksempel, der han griper fatt i identitetsjuks, ikke minst med multiple identiteter. Myndighetene kjenner til problemet: innvandrere til Norge etablerer seg med flere identiteter, en og samme person kan altså ha fått opphold både på familiegjenforening og som asylsøker. Eksempel: Fru X med to barn blir familiegjenforent med sin ektemann i Norge. Ektemannen kan være X’s bror, men det er det ingen som vet. Det tas ingen DNA eller andre prøver i familiegjenforeningssaker. Når fru X og de to barna har fått opphold i Norge, sender fru X sine barn til politistasjonen med en historie om at de er mindreårige enslige asylsøkere – og de samme barna har en dramatisk reisehistorie å fortelle (slike du leser i media). Barna har også med seg en lapp med et telefonnummer på. Dette telefonnummeret er til noen slektninger de visstnok skal ha i Norge. Tolken, som gjerne kan være fru X sin slektning, bidrar til at historien passer sammen. Barna blir så ”gjenforent” med fru X, som dertil får penger fra den norske stat for å ivareta disse enslige asylsøkende barna. Fru X har nå to barn som til sammen har fire identiteter og fire norske pass. Deretter selger fru X to av passene til hjemlandet, der to barn som ligner pass-barna kommer til Norge på disse passene. De sluses rett inn til fru X, som tar med seg barna til politistasjonen og forteller at hun og hennes to barn er asylsøkere, og de tre har en dramatisk reisehistorie å fortelle. Når de får opphold, sitter altså fru X med to identiteter og to norske pass, mens de to barna har utløst seks identiteter og seks norske pass. Fru X1 skiller seg så fra sin ektemann (bror), og utløser så ekstra trygder og stønader for seg og sine barn. Fru X2 derimot gifter seg med en i hjemlandet, som hun søker familiegjenforening til Norge med. Sum: Passene flyr, bokstavelig talt, frem og tilbake til hjemlandet, og i Norge sitter myndighetene og mangler én ting: kontroll.
Men, som Hustad spør, hvorfor drar ikke slike som fru X til Portugal? Svaret er innlysende; det handler om tilgang til velferdsgoder:
Kvifor drog ikkje Bakke (somalieren som ble drept i det såkalte ”Tøyen-drapet” og som hadde flere identiteter, min anm.) til Portugal, eit varmt og venleg land? Kvifor drog han i staden til Noreg? Eg har sjølvsagt ikkje noko sikkert svar, men eg har i den siste tida spurt ein del politimenn og sosialarbeidarar om kva dei trur, og om det somaliske miljøet i Noreg generelt. Svaret dei gjev, er enkelt: Somaliarane har knekt den norske velferdskoden. Gjennom ein periode på under tjue år har talet på somaliarar i Noreg auka frå vel 200 til godt over 20.000. Arbeidsdeltakinga er på 36 prosent (mellom etnisk norske er den same deltakinga om lag 75 prosent). No er tala over arbeidsdeltaking mellom ein del innvandrargrupper nokså upålitelege, men vi kan nok trygt gå ut frå at ein god del av dei som er i det offisielle arbeidslivet, tener løna si gjennom å vera morsmålslærarar og ressurspersonar for andre somaliarar. Men slikt arbeid spesielt, og arbeid i den norske omsorgssektoren eller i den private servicesektoren generelt, er ofte ikkje særleg godt lønt. Uføretrygd, sosial-hjelp og bustønad er for mange meir lønsamt, og om ein i tillegg maktar å manipulera eit velferdssystem som er bygt på tillit, som det norske er, så vert det ekstra lønsamt å stå utanfor arbeidslivet – noko Atle Bakke altså ser ut til å ha funne ut av.
Portugal er grunnleggjande sett annleis: Landet tilbyd gratis helsestell, fri skulegang og alderspensjonar, utover dette er velferdssystemet grovmaska. Som i dei andre søreuropeiske og katolske landa er det meste av velferda og omsorga lagt til familien; uføretrygd, sosialhjelp eller for den del morsmålsopplæring er nokså ukjende storleikar i Portugal. Kort sagt: I staden for å stogga i Portugal er det meir føremålstenleg for somaliarar og andre å lata seg smugla gjennom heile Europa og til Noreg.
Nå ja, ”lar seg smugle gjennom hele Europa” er vel i mange tilfeller en sannhet med modifikasjoner. Derimot hopper Hustad over et annet vesentlig poeng; nemlig at identitetsjuks ikke stopper innenfor Norges grenser. La oss fortsette med fru X1/X2: fru X1 er nå enslig mor til to barn i Norge. Hun selger med skyhøy fortjeneste to av barnas pass til hjemlandet, og tar så med seg barna til Storbritannia. Her gjentas historien: Hun og barna er asylsøkere. Fru X1 blir så fru Y i Storbritannia, hvor hun og barna utløser nye trygder og stønader. Deretter går kanskje turen til Frankrike, hvor fru Y blir fru Z som familiegjenforent med sin ”ektemann” der.
Spørsmålet som står ubesvart: Hvor mange lever i Europa på flere identiteter? Hvor mange får urettmessige trygder og stønader? Ingen vet.
Det vi vet er at Norge får stadig flere asylsøkere, herunder også enslige mindreårige. Tallet ligger nå på rundt 20 000, og statsministeren sier grensen er nådd.
Det er dette Jens Stoltenberg og Ap no vil freista å demma opp for: «Vi skal taka vår del av ansvaret for dei som treng vern», sa Stoltenberg då Soria Moria II vart lagt fram. «Men vi kan ikkje taka mykje meir ansvar enn andre», la han til, og med god grunn: Er det vern mot politisk forfylgjing det er tale om, er Portugal like godt eigna som Noreg. Det tragiske, etter mitt syn, er at denne innsikta kjem så seint.
Ja, det er tragisk at denne innsikten kommer så sent. Det kan vi takke den uansvarlige godhetsindustrien for, der de av oss som har forsøkt å fortelle at ikke alt følger etter intensjonene blir beskyldt for å ”svartmale” – noe som ikke fører til at innstramninger gis legitimitet. Og det til tross for at også tallene forteller sin egen historie.
Hustad viser til Stoltenbergs ”gode venn” Knut Røed ved Frisch-senteret på Blindern.
Han har i mange år forska på arbeidsdeltaking og trygding mellom innvandrarar og har sjølvsagt fôra Stoltenberg med tal, mellom anna desse som Uføreutvalet siterer i NOU 2007:4 – og som lesarane av Dag og Tid har fått presentert før, men eg repeterer: «Innvandrere fra Nord-Afrika og Midtøsten skiller seg ut med en meget høy [uføre]sannsynlighet. Mens nordmenn har en uføresannsynlighet på om lag 12 prosent, anslås uføresannsynligheten for disse gruppene til å være henholdsvis 35 og 27 prosentpoeng høyere, alt annet likt.» Alt anna likt tyder at dei har justert tala for alder, utdaning, klasse og type arbeid. Frisch-senteret fann elles at vietnamesarar, kinesarar og tamilar hadde ein lægre uførerisko enn etnisk norske.
Arbeidsdeltakinga syner det same mønstret: På side 388 i rapporten frå Fordelingsutvalet (NOU 2009:10) er det ein figur over arbeidsdeltakinga til innvandrarar frå den tredje verda. Den syner at vi er det landet i Europa som har størst sysselsetjingsgap mellom majoritetsfolkesetnaden og innvandrarane. Bryt ein ned tala, finn ein at hovudårsaka til dette ligg i den låge arbeidsdeltakinga til dei frå Nord-Afrika og Midtausten.
La oss i samme slengen ta med noen tall fra vårt eget notat ”Tell ikke meg”, som sier noe om forholdet mellom skatt og trygd:
For Norges befolkning i alt gikk skatte- og trygderegnskapet i pluss med nesten 38 milliarder i 2006. Befolkningen som helhet innbetalte i alt 277 milliarder kroner i skatt, og mottok 239 milliarder i trygder og stønader. Dette betyr at landets da ca. to millioner husholdninger i gjennomsnitt bidro med et overskudd på 18 400 kroner. Pensjoner fra folketrygden utgjorde 152 milliarder, i underkant av 64 prosent, av de samlede utbetalte trygder og stønader.
For befolkningen med norsk bakgrunn gikk skatte- og trygderegnskapet i pluss med i om lag 36,5 milliarder. Den norske befolkningen innbetalte i alt 259 milliarder i skatt, og mottok 223 milliarder i trygder og stønader. Dette gir at landets da i underkant av 1,9 millioner husholdninger med norsk bakgrunn i gjennomsnitt bidro med et overskudd på 19 600 kroner til skatte- og trygderegnskapet. Pensjoner fra folketrygden utgjorde for den norske befolkningen 145 milliarder, 65 prosent, av de samlede utbetalte trygder og stønader.
For innvandrere generelt, altså alle med innvandrerbakgrunn uavhengig av landbakgrunn, inkludert både 1. og 2.generasjon, gikk skatte- og trygderegnskapet i pluss med i om lag 1 milliard. Innvandrere innbetalte i alt 17 milliarder i skatt, og mottok 16 milliarder i trygder og stønader Dette gir at landets da 182 000 husholdninger med innvandrerbakgrunn i gjennomsnitt bidro med et overskudd på 6 000 kroner til skatte- og trygderegnskapet.. Pensjoner fra folketrygden utgjorde for innvandrerbefolkningen 7 milliarder kroner, eller 45 prosent, av de samlede utbetalte trygder og stønader.
For de ikke-vestlige innvandrerne går skatte- og trygderegnskapet i minus med 2,3 milliarder kroner for de da drøyt 124 000 husholdningene i Norge som har ikke-vestlige innvandrerbakgrunn. Denne gruppen betalte 9 milliarder kroner i skatt og mottok over 11 milliarder kroner i trygder og stønader. Det betyr at denne gruppen mottar mer penger i trygd og stønader enn de betaler i skatt. De ikke-vestlige innvandrerne bidro i gjennomsnitt med et underskudd på skatte- og trygderegnskapet på 18 500 kroner per husholdning.
Underskuddet i skatte- og trygderegnskapet er enda større blant innvandrere med flyktningbakgrunn. De da 52 500 husholdningene som var definert med flyktningbakgrunn innbetalte 3,5 milliarder i skatt og mottok nær 6 milliarder i trygder. Det betyr at denne gruppen gikk 2,4 milliarder kroner i minus i skatte- og trygderegnskapet. Dette tilsvarer et underskudd på 46 000 kroner per husholdning.
Dette forteller at mens ”sekkekategorien” innvandrere (1. og 2.gen. innvandrer) hadde et positivt bidrag per husholdning på 6 000 kroner, utgjør dette likevel ”bare” om lag 30 prosent av det gjennomsnittlige overskuddet for den norske befolkningen (på 19 600 kroner). Så selv om innvandrerbefolkningen totalt sett gir et positivt bidrag til skatte- og trygderegnskapet, er bidraget betydelig mindre enn den norske befolkningen, og avdekker samtidig at innvandreres bidrag er høyst forskjellig. Denne forskjellen forsterkes også med at av de totalt 182 409 husholdningene med innvandrerbakgrunn i 2006, utgjorde hele 124 146 husholdninger, eller 68 prosent, ikke-vestlige innvandrere, som altså hadde et underskudd per husholdning på 18 500 kr.
Tallene forteller oss at vi må tørre å differensiere innvandrergruppene. Ja, Stoltenberg har helt rett i at Norge skal ta sin del av ansvaret, men det må også gjøres på en ansvarlig måte. Derfor må det en endring til, og Hustad har rett i at dette er ett av de store skiftene i norsk politikk:
Det vi såg i førre veke, var etter mitt syn eitt av dei store skifta i nyare norsk historie. Langt færre skal få opphald på humanitært grunnlag, langt fleire skal internerast, langt fleire skal tvangsreturnerast, DNA-testar og biometrikk skal verta vanleg, og sist, men ikkje minst: Om du ikkje arbeider eller tek utdaning i minst fire år, får du ikkje henta ektefelle frå heimlandet.
Men til dette gjenstår å si: erkjennelsen om at Norge i tiår etter tiår har ført en uansvarlig innvandringspolitikk, som opplagt har gått på bekostning av integreringspolitikken, er det slett ikke alle som har tatt innover seg. Det er nå kampen om realitetsorienteringen virkelig begynner. Og populær blir man ikke – i første omgang. Men det kommer tider etter disse.