Rita Karlsen, HRS
Det er i gårsdagens leder, under tittelen ”Et marked for krenkelser” at Bergens Tidende (BT) tilkjennegir sin snuoperasjon. Den kan ikke kalles oppsiktsvekkende, nettopp fordi BT har skiftet sjefsredaktør siden den gang de, sammen med et stort sett samlet redaktørkorps i Norge, la ned forbud mot publisering av ”sakens kjerne”; Muhammed-karikaturene. At den nye sjefsredaktøren, Trine Eilertsen, har ett annet syn enn sin forgjenger er for så vidt naturlig, men det er desto mer gledelig fordi resten av redaktørkorpset har ikke ønsket å ta i saken igjen. Feigheten skjules bak tausheten.
Eilertsen bruker de avslørte terrorplanene mot Danmark som en anledning til å bringe til torgs avisens endrede holdning.
MED AVSLØRINGENE av terrorplaner mot Jyllands-Posten og tegneren Kurt Westergaard, rykker Muhammedkarikaturstriden igjen opp på dagsordenen. Det gir oss en mulighet til å presisere Bergens Tidendes standpunkt i saken.
Da striden brøt løs på nyåret i 2006, førte dette til interne diskusjoner i Bergens Tidende. Daværende sjefredaktør Einar Hålien skrev i en kommentar at ytringsfriheten ikke er absolutt og at den må begrunnes. Han viste til ønsket om å hindre krig, vold og despotisme. Han uttrykte også tvil om hvorvidt alle religioner skal behandles likt. «Skal vi behandle alle religioner likt når det gjelder ytringers innhold og form, velger vi å se bort fra de kulturer religionene eksisterer innenfor», skrev han i en kommentar i februar, 2006.
Sjefsredaktøren påpeker at dette ikke lenger er BTs holdning, og hun forklarer hvorfor:
Einar Hålien, og stort sett hele det norske redaktørlandskapet, gjorde karikaturstriden til en kulturkonflikt. Argumentet har utspring i ideen om at en kultur skal ha krav på særlige rettigheter og vern – også når den krenker individets rettigheter. Vi mener dette er en farlig og uklok holdning. Det var dette synet som også lå under lovforslaget fra i vår som skulle vekke blasfemiparagrafen. Regjeringen, med Senterpartiet i spissen, foreslo straff for «hatefulle ytringer fremført på en slik måte at de representerer kvalifiserte angrep på religion eller livssyn».
Med en slik paragraf på plass, kunne man lett ha kommet til at det var straffbart etter norsk lov å trykke satiretegninger.
Heldigvis gjorde regjeringen kuvending i siste øyeblikk. At den i det hele tatt var nær ved å vedta en slik lov, viser hvor stor plass den fornærmede har fått i offentligheten.
At regjeringen gjorde ”kuvending” er det flere enn lederen i BT som er glade for, nettopp fordi noen ville benytte krenkelseskulturen til å kue ytringsfriheten. Regjeringen skal ha ros for at den faktisk tok retrett, det er faktisk mer enn hva som kan sies om flertallet av landets ledende medier.
For det var ikke så mange som reagerte da regjeringen la ut sitt forslag om å gjøre religionskritikk straffbart fredag 19. desember 2008. De fleste tenkte nok på julegavene som ikke var kjøpt, og hvordan denne jula skulle gå rundt midt i en finanskrise. Motstanderne av forslaget, inkludert undertegnede, koblet raskt forslaget til bråket rundt Muhammed-tegningene (og Norges håpløse håndtering av den) og til det da pågående bråket og rotet i FNs menneskerettighetsråd, der OIC sammen med noen medløpere prøvde å kuppe rådet for å få innført at kritikk av religioner (les islam) skulle være brudd på menneskerettighetene. Da mediene begynte å reagere var det gått flere uker, men likevel klarte de ikke annet enn å se forslaget isolert til noen representanter fra den rødgrønne regjeringen, først og fremst Sp. Den gang ble det faktisk spurt fra nettopp Danmark (dertil fra Arbeiderpartiets søsterparti) om vi (Norge) lever i et muslimsk diktatur?
Dette handlet ikke om, som BTs leder også understreker, at ikke ytringsfriheten har sine grenser. Men det er stor forskjell å true eller å benytte krenkelseskortet for å bringe noen til taushet.
YTRINGSFRIHETEN HAR alt sine grenser. Selvsagt er den ikke absolutt. Folk har krav på vern mot trakassering. Det skal være ulovlig å oppfordre til voldshandlinger. Enkeltmennesker har krav på utstrakt, om ikke absolutt vern, også mot ytringer. Men man kommer til et punkt der det er på tide å stille spørsmålet om det er individer eller kulturer som skal respekteres. Både/og er i lengden umulig.
SELVE KJERNEN i ytringsfriheten er å begrense den makten som ligger i å avgjøre hvilke ytringer som er akseptable, og hvilke som ikke er det. Men ytringsfriheten er ikke bare til for den som snakker. Ytringsfrihet setter den som lytter i stand til å vurdere det som blir sagt, teste egne argumenter og selv trekke konklusjoner. Den retten kan ikke være forbeholdt de få.
I denne saken står vi derfor skulder ved skulder med Jyllands-Posten.
Til dette kan også legges til at en av de daværende journalistene i BT, Frank Rossavik, nå Morgenbladets samfunnsredaktør, tok til ordet for at BT allerede da strien raste som verst, burde publisere Muhammed-tegningene. Som vi forstår ble han ikke hørt. Hvorvidt han nå klarer å få Morgenbladet til å stå skulder til skulder med JP heller enn et feigt norsk redaktørkorps, vites ikke. I mine ører er det utrolig at ikke norske medier vil illustrere hva sakens kjerne handler om. En slik linje føres ikke i noen andre saker, jf. for eksempel illustreringen av reportasjer knyttet til ”Lommemannen”, et uklart og kornet bilde med en mann med ryggen til. Men det er antakelige Lommemannen. Muhammed-karikaturene, som faktisk er det det hele handler om, de skal ikke media publisere, slik at vi alle kan gjøre oss opp vår egen mening? Fordi vi ”likevel har sett dem”? Mildt sagt pinlig, og neppe noe som kan skjule seg bak en ”redaksjonell linje”.
Og for å si det slik; å si det er en ting, å gjøre det er noe annet. BT har enda ikke publisert Muhammed-karikaturene (utover en faksimile av JPs forside i 2006, om jeg husker riktig).