Hege Storhaug, HRS
NRK henvendte seg for et par uker siden til oss. De trengte en ”jente” som kunne fortelle om sine erfaringer med tvangsekteskap. Norskpakistanske Jeanette (32) ble tvangsgiftet 16 år gammel, og er fremdeles den eneste i Norge som har stått åpent frem og fortalt om dette overgrepet. Det i seg selv sier sitt.
Jeanette er tilknyttet HRS, og stilte således opp for NRK. NRK har deretter intervjuet Røde Kors ved Monica Berge, som blant annet kan fortelle at rundt halvparten av dem som ber om hjelp hos Røde Kors for å unnslippe tvangsgifte er mindreårige.
Altså bekreftes problematikken for hundrede gang: ofrene er mange, og myndighetene løper etter ofrene i forsøk på å reparere skader og forebygge at overgrep skjer. Statsråd Anniken Huitfeldt lover mer av det samme: Flere skal få hjelp, sier hun til NRK radionyheter i dag. Kan vi komme videre?
Tross denne kritiske tonen, skal jeg være den første til å understreke følgende positive med den ”norske tilstanden”: Etter å ha fulgt tematikken i Europa i mangfoldige år, vil jeg påstå at ingen land har tvangsekteskap (og kjønnslemlestelse) så høyt på den offentlige dagsordenen som Norge. Når denne rosen er delt ut, må det legges til at debatten og vinklingene er fastlåste. Vi klarer ikke å løfte blikket og undersøke hva som ligger til grunn for denne groteske praksisen. Kanskje fordi det for kulturradikalerne og multikulturalistene er for ømtålig å knytte tvangsekteskap til kultur, for da kunne vi komme til å forfekte at vår kultur i et menneskerettslig perspektiv er overlegen kollektivistisk æreskultur.
Man tør ikke å gå til roten av ondet: Integreringspolitikken må være krystallklar knyttet til målsetting, og målet må være et utvetydig krav om assimilering av alle borgere i Norge inn i de verdimessige bærebjelkene i samfunnet vårt: likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet.
I tillegg ”vet alle” at tvangsekteskap er tett knyttet til innvandring. Som Saera Khan nylig formulerte det: innvandrerbarn er ”visumslaver”, nettopp det samme som kom frem i den nevnte første reportasjen i 1992: ”Sima” (18) ble tvangsgiftet til en tremenning i Pakistan. Hun var ikke mer enn et visum til Norge. Khan mer enn antyder at Norge må gå i de danske fotsporene med økt alder for å kunne hente ny ektefelle fra land utenfor EØS og et tilknytningskrav. Debatten har nå pågått i om lag syv år hos oss, og den går, etter vår informasjon, høyt internt i regjeringen nå. De danske resultatene kan ikke feies under teppet. De unge med ikke-vestlig bakgrunn i Danmark er i langt større grad i høyere utdanning (og de gjør seg ferdig) med de nye reglene, og betydelig flere gifter seg i Danmark, noe som selvsagt legger forholdene bedre til rette for frivillighet og individets råderett over ekteskapsvalget.
Enda vanskeligere er det å ta innover seg at tvangsekteskap kan knyttes til religion (islam). Men det er tvingende nødvendig med en åpen debatt om sentrale element i islam som legger forholdene til rette for denne praksisen, eksempelvis islams tvang om at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn. Hva er Islamsk Råd Norge sin holdning til dette? Jeg vil anta at rådet står ved islam, akkurat som Abid Raja (V) – for eksempel. Og hva mener rådet om såkalt ”stilltiende aksept”, altså at en jente som verken svarer ja eller nei under vielsen, anses som et ja? Altså at hun også kan giftes bort av en verge?
Jeg fikk for øvrig en svært interessant e-post i går fra en ukjent person. Vedkommende har lest seg opp på shafi-skolen (som somaliere og kurdere følger), og det var lite hyggelig lesning. Shafi-skolen, som den største somaliske moskeen i Norge (Twafiiq Islamsk Senter, rundt 4 000 medlemmer), promoterer tvangsekteskap endog av jentebarn. Her er et utdrag fra e-posten:
Nå vil du sikkert bli kritisert for å ha antydet at Islam aksepterer tvangsekteskap.
Faktum er at flere retninger GJØR nettopp det, og jeg vil gi deg her en referanse du eventuelt kan benytte deg av:
Ahmad ibn Naqib al-Misri (1302-1367) var en skriftlærd innen Shafi-skolen, og utga den svært innflytelsesrike sharia-manualen «Umdat al-Salik wa Uddat al-Nasik» («Reliance of the Traveller and the Tools of the Worshipper»)
Om tvangsgifte: I seksjon m3.13 (side 522) står det følgende om verger:
«Guardians are of two types, those who may compel their female charges (dvs jenta) to marry someone, and those who may not»
Videre: «(1) The only guardians who may compel their charge to marry are a virgin bride’s father or father’s father, COMPEL meaning to marry her to a suitable match without her consent.»
Videre: «Whenever the bride is a virgin, the father or the father’s father may marry her to someone without her permission, though it is recommended to ask her permission if she has reached puberty (!). A virgin’s silence is considered as permission.»
«As for the non virgin of sound mind, no one may marry her to another after she has reached puberty without her express permission, no matter whether the guardian is the father, the father’s father, or someone else»
Her er det nok å ta fatt i:
a) Pre-pubertale jentunger kan altså giftes bort uten deres samtykke, enten disse er jomfruer eller ikke (f.eks pga. tidligere, fullbyrdet ekteskap)
b) Jomfruelige døtre i alle aldere kan giftes bort uten deres samtykke av sin far eller farfar. (At det er «anbefalt» å søke deres samtykke betyr at man får bonuspoeng for å gjøre det hos Allah, men ingen minuspoeng for å unnlate det).
At det påviste her blant annet kan bety at jentebarn giftes bort i Tawfiiq-moskeen i Oslo, frykter jeg er en realitet. Jeg frykter også at de giftes bort som kone nummer to, tre eller fire, og at deres egne fedre er deres verger, og at jenta selv ikke er til stede under seremonien, men overleveres til ektemannen etter vielsen. Dette kan jeg ikke dokumentere. Eventuell dokumentasjon fordrer at troverdige vitner fra de indre sirkler står frem, eller et svært utfordrende og nøysomt journalistisk undercoverarbeid.
Med tyngde kan jeg imidlertid si dette: norske myndigheter står helt uten kontroll over hva som foregår i de mange statsfinansierte moskeene i Norge, en mangel på kontroll som burde ta nattesøvnen fra flere ansvarlige statsråder. Den overveiende sannsynlige sannheten er nemlig at ”skattebetalernes kroner” er med på å finansiere både tvangsekteskap, barneekteskap og flerkoneri. En tanke i seg selv som vitterlig er makaber. Men ”hjelp skal de få”… Kanskje på tide at vi virkelige hjelper dem; hjelper dem til å aldri havne i situasjonen.