Etter denne artikkelen ble skrevet, ble det klart at statsadvokat Pål Lønseth blir statssekretær for Knut Storberget.
Hege Storhaug, HRS
Selve innvandringen (asyl og henteekteskap) har den nye regjeringen som kjent lagt til Justisdepartementet og statsråd Knut Storberget. Å legge om politikken så omfattende som uttalt i Soria Moria-erklæringen, vil bli uhyre krevende. Media kommer antakelig til å boltre seg i enkeltskjebner som får avslag, og kritikk vil komme fra mange hold (organisasjoner og politiske partier). Den personen som skal ha ansvaret som statssekretær på feltet hos Storberget vil trenge en solid faglig bakgrunn, mestre motstand – også fra byråkratiet, i tillegg til å tåle usaklige og urettferdige stormkast i den offentlige gapestokken. Men hvem vil frivillig tre inn i en rolle som ”den onde”?
For det er liten tvil om at å fronte innstramninger i innvandringspolitikken er langt verre enn å fronte integreringspolitikken. Sistnevnte, som knapt nok noen vet hva består av, men som i alle fall ikke kan sies å bestå av noen ”innstramninger”, er lagt til Barne- og likestillingsdepartementet, som nå bestyres av SVs Audun Lysbakken. Han har da også begjærlig grepet oppsplittingen av innvandrings- og integreringsarbeidet ved å henvise alle kritiske spørsmål til Justisdepartementet.
Jeg kan ikke se annet enn at Arbeiderpartiets dyktigste og mest erfarne politikeren som kunne fylt statssekretærrollen hos Storberget, er Libe Rieber-Mohn. Aller helst burde selvsagt statsministeren ikke godtatt noen oppsplitting av feltet, heller tvert om, og slik sett plassert Rieber-Mohn på toppen av et samlende departement til å håndtere hele innvandrings- og integreringsfeltet. Men slik ble det nå ikke, i alle fall ikke i denne omgang. Hvis Rieber-Mohn trekker seg, slik Nationen melder (ikke på nettet), kan konsekvensene bli dramatiske både for Stoltenberg og Storberget. Intensjonen om en reell innstramning kan bli svært vanskelig å realisere, ikke minst fordi selve organiseringen gjør det alt annet enn enkelt å fronte dette offentlig. Slik sett er det forståelig om Rieber-Mohn trekker seg, og hadde jeg vært Stoltenberg hadde jeg insistert på at den utakknemlige rollen som statssekretær hos Storberget ble ivaretatt av en SV-er.
At Stoltenberg har tatt sjansen på å splitte opp feltet på flere departement – antakelig for å tilfredsstille SV ved å gi dem ansvaret for de ”myke sidene” ved innvandringen, altså integreringsarbeidet av dem som har opphold/er statsborgere – frykter vi vil ødelegge en nødvendig koordinering av hele feltet: For innvandring og integrering er to sider av samme sak, og bør nettopp derfor håndteres under ett.
Stoltenberg vet at innvandringen må begrenses både av velferdsmessige årsaker, og for at han skal kunne få folkets tillit igjen i 2013. Det skal som sagt skinne av eldreomsorgen under Stoltenberg, og det skal nok helst også skinne av Stoltenbergs ettermæle. Spørsmålet er om han derfor på et tidspunkt i denne perioden velger å seile videre alene i regjering – fordi roret på innvandringsskuta ble umulig å få kontroll på, eventuelt at innstramningene blir ulevelige for SV og at SV selv velger å forlate skuta.
Den politiske situasjonen er altså svært uoversiktlig, hvilket ikke lover bra verken for regjeringen eller landet.