Hege Storhaug, HRS
Den stigende uroen for fremtiden er til å ta og føle på. Etter utgivelsen av Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan i 1996, har jeg jevnlig holdt foredrag land og strand rundt for de mest forskjellige forsamlingene; politiske partier, studenter, ungdomspartier, trygdkontor, politi, eldresenter, videregående skoler, barnevern, Rotary og liknende klubber, osv.
Kortfattet kan ”folkestemningen” i løpet av disse nå 13 årene summeres opp slik: Fra å ha vært relativt optimistiske, har folk gått veien om realisme til større eller mindre grad av pessimisme. Pessimismen opplever jeg har slått særlig inn de siste fire til fem årene. Kanskje ikke så underlig, all den tid innvandringen har økt dramatisk i denne perioden (under forrige Stoltenberg-regjering hadde vi en nettoinnvandring på 125 000 personer), og konfliktnivået og kriminalitetsbildet kommer tydeligere frem i media, parallelt med at flere og flere har hverdagslige opplevelser fra ”kulturkløften”, særlig mellom vestlige og folk fra æreskultur/muslimsk kultur.
Folk våger nå likevel å reise seg i ”fornemme og anstendige” forsamlinger og spørre rett ut om det Norge vi kjenner vil overleve verdimessig og velferdsmessig. Senest i går under et foredrag for pensjonerte redaktører og journalister (!) kom slike bekymringer åpent og tydelig, uten at det ble protestert fra noe hold. Tvert om ble bekymringene mottatt med takknemlighet og bifall fra de andre fremmøtte. I tillegg fikk jeg ”refs” fra en tidligere redaktør og ordfører i en større by, som mente at det virkelighetsbildet var verre enn det jeg presenterte. Jeg kunne vanskelig annet enn å medgi at han hadde rett. Det var også bred enighet i salen om at innvandringens konsekvenser er så dramatiske for de kommende generasjonene, at dette fordrer et tverrpolitisk nasjonalt samarbeid og løft for å løse situasjonen.
Liknende reaksjoner får jeg fra grasrota, særlig når jeg underviser politiet, som de siste to til tre årene har satset bredt på etterutdanningskurs i kjølvannet av at æreskulturen (altså denne frykt- og trusselkulturen), har slått dype røtter i Norge, noe som gir politiet nær sagt uoverkommelige problemer, særlig overfor mulige vitner. Mange vil huske at under trippeldrapet på Kaldbakken møtte politiet en mur taushet. Den samme muren av taushet, altså frykt hos vitner for represalier fra sine egne og eget miljø ved å fortelle, møter politiet kontinuerlig når de etterforsker kriminelle forhold på innsiden av ”æresmiljøene”. De møter også de sterke kjønnshirarkiene, der all makt ligger i hendene til øverste patriark, og der benektelse råder nær sagt uansett hvilke utvetydige bevis som legges på bordet. Politiet møter veggen, sakene, som eksempelvis tvangsekteskap, hustruvold, for ikke å snakke om kjønnslemlestelse, er enormt ressurs- og kostnadskrevende å etterforske. Sjeldent havner saker for domstolen (for øvrig har fremdels ingen sak om kjønnslemlestelse endt med tiltale). At politiet åpent uttrykker frustrasjon, ligger i kortene. Frustrasjon både over de enorme utfordringene og de skrikende manglende på ressurser til særlig å ta grove overgrepspraksiser mot barn og unge så alvorlig som de bør tas. Jeg vil påstå at politiet, pent sagt, er bakpå. Men det er heller ikke alene deres skyld.
Alt henger sammen med alt, som Gro sa. Politiets kapasitet sakker akterut, presset på helsevesenet øker (for å nevne to sektorer), mens trygdeforbruket har gått til himmels det siste tiåret, det samme har voldskriminaliteten (bare så det er sagt; alt dette skyldes ikke bare innvandringen). Situasjonen er ikke bærekraftig, verken verdimessig eller økonomisk. Innvandringen i dag koster flere titalls milliarder, og utgiftene vil under dagens politikk øke dramatisk de kommende årene.
Selv om regjeringen har sagt at de skal innføre fireårsregelen (som selvsagt er en hyggelig blomst i knappehullet for HRS, men langt fra nok), og selv om det sies at asylstrømmen skal begrenses og flere grunnløse asylsøkere skal returneres, er det grunn til å frykte at innstramningene langt fra vil monne.
De politiske partiene må generelt legge om tankesettet: Det må en generell holdningsendring til. Frihetsverdiene må løftes frem som universelle og umistelige. ”Alle skal med,” som Jens sier det når det er snakk om arbeidsmarkedet. Han bør føye til: ”Og alle skal med i verdifellesskapet.” Likeså; først når man har bevist gjennom eksamen at man evner og ønsker å være en del av det norske fellesskapet, så kommer statsborgerskapet på bordet, tidligst etter syv til ti års botid i Norge. Da følger også sentrale økonomiske sosial goder.
I tillegg må andelen nyankomne reduseres betydelig. Vi trenger også en bred debatt om hva som er de norske verdiene, og hva det vil si å ”være norsk”, et lignende prosjekt som Frankrike nå har satt i gang. Det må rett og slett tas reelle politiske konstruktive grep nå, ellers vil uroen i folket tilta i styrke, problemene vil øke raskere og raskere, det samme vil konfliktnivået. På bekostning av alle i Norge.
Et lite apropos knyttet til velferdsstaten: Tar du som er i alderen 20 – 50 år sjansen på at dagens pensjonsnivå kommer deg til gode den dagen du forlater arbeidslivet? Da har jeg vel sagt hva jeg (ikke) tror. La oss håpe jeg tar feil – for, som sagt, dette er en tro.