Canadabrevet

Fred Litwin er en kanadier som skriver på Gay and Right blog og driver Free Thinking Film Society. Han etablert sistnevnte i 2007 i Ottawa for å presentere “modige stemmer i dokumentar-industrien” med filmer som “avviser kulturell relativisme, sentral økonomisk planlegging og at det er Amerika som er skyld i alt som plager verden”, og som kanskje ellers aldri ville nådd ut til publikum. Dette brevet – som Litwin har skrevet spesielt for rights.no – handler imidlertid ikke om film, men gir en oversikt over noen av utfordringene hans land står overfor i dag. Altfor ofte overser mange av oss i Europa og USA Litwins land, men Canada opplever problemer som er kjent i hele Vesten – men der kanadiere i maktposisjoner dessverre har valgt å forholde seg problemene på en måte som burde tjene som advarsel:

Av Fred Litwin (english version)

Av alle land i Vesten kan det være Canada som er minst forberedt til å forholde seg til utfordringer knyttet til islam. Dette skyldes i stor grad et politisk korrekt media, en svekket sikkerhetstjeneste og en mindretallsregjering som unngår strid for enhver pris.

Her er noen av bevisene på at radikal islam slår rot i Canada:

· Saken i Toronto i 2006 hvor 18 muslimer ble arrestert for å være medlemmer av en terroristcelle og for å ha planlagt en rekke angrep i Ontario. Så langt har et medlem blitt dømt, tre har erkjent seg skyldig for å ha forårsaket en eksplosjon med overlegg og en har erkjent seg skyldig i å importere skytevåpen.

· I oktober 2009 forkynte en imam i Toronto at Allah måtte “utslette” islams fiender ”innenfra seg selv” og at Allah måtte “fordømme” de vantro. Imam Said Rageah hos Abu Huraira Centre taler som regel til mellom 800 og 1 000 mennesker på fredagsbønnen.

· Libanesiskfødte Adel Mohammed Arnaout bosatt i Toronto er blitt anklaget for å ha sendt tre brevbomber til mennesker i Toronto.

· Mohammad Momin Khawaja ble funnet skyldig i å ha vært innblandet i et komplott med å plante gjødselbomber i Storbritannia, og ble dømt til 10,5 års fengsel. Khawaja jobbet som dataekspert i det kanadiske utenriksdepartementet i 2004.

· Jødiske skoler i Montreal ble brannbombet i 2004 og 2006. Det første angrepet ødela biblioteket hos Montreals United Talmud Torah School. Dette var angivelig for å gjengjelde Israels drap av en Hamas-leder. En 19 år gammel mann ble dømt til to års fengsel for angrepet. Azim Ibragimov erklærte seg skyldig i å ha planlagt brannbombing ved Skver-Toldos Orthodox Jewish Boys School i 2006 og for å ha forsøkt på å angripe YMHA (Young Man’s Hebrew Association) i Snowdon i 2007. Han fikk fire års fengsel.

· Khaled Mouammar, presidenten av Canadian Arab Federation, sa at Canadas innvandringsminister var en “profesjonell hore” fordi han støttet Israel. Mouammar ønsket videre at den kanadiske staten skulle fjerne Hamas og Hezbollah fra listen over forbudte organisasjoner, og heller erstatte dem med Israel Defence Forces. Det ble da avslørt at Mouammar hadde vært medlem av Canadas innvandrings- og flyktningsråd (Immigration and Refugee Board) i perioden 1994 – 2005. Det er dette rådet som avgjør om asylsøkere fra land i Nord-Afrika, blant annet Marokko, Egypt, Algeria og Somalia, skal få oppholdstillatelse.

· Tre søstere ble funnet død i en bil på bunnen av Rideau-kanalen. De ble funnet av sin far, mor og bror i nærheten av Kingston i Ontario. Drapene ble antatt å være æresdrap. Samtlige ble arrestert på vei mot flyplassen, idet de forsøkte å rømme landet.

I tillegg til disse sakene har det vært flere tilfeller der elever i offentlige islamske skoler har blitt oppmuntret til å drepe jøder, kanadiske soldater osv., universiteter som har arrangert “Israel-apartheid uker”, offentlige kanadiske organer (inklusive Royal Canadian Mounted Police) som har brukt radikale islamistiske grupper til å undervise ansatte om imøtekommenhet overfor islam, samt styresmakter i provinsene som har gitt etter for islamisters krav.

Men Canadas egentlige problem er kulturelt. En rekke terrorrelaterte saker brukes til å svekke sikkerhetstjenesten, og som en følge av disse sakene sympatiserer flere og flere kanadiere med islamistene. Det hele begynte med Maher Arar-saken. Det var etter denne saken at mediene forsøkte å bagatellisere Canadas nasjonale sikkerhet:

Maher Arar er en teleingeniør, statsborger både i Syria og Canada, som bodde i Montreal. På vei tilbake fra Tunisia til Canada i 2002 ble han holdt tilbake på JFK-flyplassen i New York, og deretter utvist av amerikanerne til Syria. Han satt fengslet der i nesten ett år, hvorpå Arar hevdet at han ble torturert og så løslatt og returnert til Canada.

Saken vakte stor oppmerksomhet i Canada – med betydelig støtte til Arar. Det ble igangsatt en offentlig etterforskning, og Arar fikk en erstatning på 10.5 million dollar. Men det ble avdekket mistenkelige aktiviteter fra Arars side. I oktober 2001 hadde Arar et møte med Abdullah Almalki, som var en ”interessant person” for Royal Canadian Mounted Police (RCMP). Almaki hadde forbindelser til Ahmed Said Khadr, en egyptisk partner av Osama bin Laden. De skal ha blant annet ha vært observert på en restaurant i Montreal og gikk ut for å ta en prat. I dag insisterer Obama-regjeringen på at Maher Arars navn ikke skal fjernes fra deres ”watch list”.

Det offentlige Canada synes å bekymre seg over islamistenes følelser. Offisielle unnskyldninger, erstatningen og en uendelig stor medieinteresse gjorde Maher Arar til ”det perfekte offer”. Tre andre saker har også bidratt til å gjøre kampen mot terror til et kulturelt slag mot staten. Kort sagt har Mohamed Harkat-saken, Omar Khadr-saken og Adil Charkaoui-saken ført til en oppfatning om at staten er ute av kontroll, at våre borgerrettigheter blir truet og at islamofobi er et stort problem:

Algerifødte Mohamed Harkat bor i Ottawa, og er blitt anklaget av Canadian Security Intelligence Service (CSIS) for å være en ”sovende agent” for al-Qaida. I Algeria meldte Harkat seg inn i Front Islamique du Salut (FIS) i 1989. Året etter dro han til Saudi-Arabia og så til Pakistan hvor han jobbet i matdistribusjonsbransjen. CSIS påstår at Harkat da meldte seg inn i FIS sin mer militante fløy Groupe Islamique Arme, men CSIS nekter å røpe sine kilder. I 1995 dro Harkat til Malaysia, hvor han kjøpte et forfalsket saudisk pass som gjorde det lettere for ham å komme inn i Canada. Etter at han ankom Canada, krevde Harket asylstatus. Han hevdet at han ville bli forfulgt av den algeirske staten på grunn av sitt medlemskap i FIS. Hans asylsøknad ble innvilget.

I 2002 ble Harkat arrestert fordi han ble vurdert som en trussel mot kanadisk nasjonalsikkert. Harkat skal ha drevet et pensjonat i Pakistan som transporterte mujahadeen inn i Tsjetsjenia, og USA anklaget Harkat for å ha assistert terrorister, deriblant 11.9-terroristene. I 2006 ble Harkat løslatt, men ble tvunget til å bruke et elektronisk armbånd og kunne bare forlate sitt hus med tillatelse fra Canadian Border Services Agency. I 2008 ga en dommer en kjennelse på at CSIS måtte avsløre sine hemmelige bevis mot Harkat, samt at de måtte gjøre det lettere for ham å bli løslatt. I 2009 ble CSIS beordret til å dele sin informasjon om Harkat, og dette truer nå hele saken mot Harkat.

Marokkanskfødte Adil Charkaoui, fast bosatt i Canada, ble arrestert i 2003. CSIS mener at Charkaoui fløy til Pakistan i 1998 for å studere religion og snek seg så inn i Afghanistan for å gå på en al-Qaidas treningsleirer. Som i Harkat-saken har den kanadiske staten trukket tilbake hovedparten av bevisene mot Charkaoui, fordi de ikke ønsker å avsløre sine metoder i åpen rett.

Omar Khadr ble tatt til fange av amerikanske styrker etter en innbitt kamp i Afghanistan. Han var da 15 år gammel. Kahdr har vært internert i leiren på Guantánamo Bay helt siden han ble tiltalt for å ha kastet en granat som drepte en soldat. Den kanadiske venstresiden har i årevis vært opptatt av å hente Khadr tilbake til Canada, og han er blitt ”forsidegutten” som en illustrasjon på islamofobien.

Nå ser det ut som at både Charkaoi og Harkat, som Arar, kan komme til å saksøke den kanadiske staten, og begge vil kanskje motta erstatninger på flere millioner dollar. Hvis Khadr noen gang kommer tilbake til Canada, er det stor sannsynlighet for at også han vil saksøke staten. I alle fall virker det som om kanadierne gradvis tar parti for disse tre mennene – og mot staten.

En ny sak i år har kastet et nytt lys over den kulturelle siden av hva det betyr å være kanadier. Suaad Hagi Mohamud er en kvinne som bor i Ontario, men som måtte bli i Kenya i tre måneder fordi de kanadiske myndighetene mente at hun nødvendigvis ikke var den hun utga seg for å være. Mohamud ankom Kenya for å besøke sin mor, men ble stoppet på flyplassen av en tjenestemann i det kenyanske fremmedpolitiet som fortalte henne at hun ikke lignet på passbildet. Canadian High Commission etterforsket saken og kom til enighet med kenyanske myndigheter. Etter hvert kunne hun returnere til Canada etter at DNA-testing hadde bekreftet hennes identitet. Da hun ble intervjuet av kanadierne, visste hun ikke at Toronto (hvor hun hadde bodd i 10 år) ligger ved Lake Ontario, visste ikke bokstavforkortelsen for sitt eget arbeidssted, visste ikke hvem som var landets daværende statsminister, hun oppga feil fødselsdato på sønnen sin, og kunne videre ikke gi noen detaljer angående hans fødsel. Bildet i passet hennes og et bilde tatt av henne i Kenya ble publisert og viste seg å være veldig ulike – som kanskje betyr at hun hadde prøvd å hjelpe sin søster å snike seg inn i Canada.

Venstresidens bloggere og Canadian Broadcasting Corporation (CBC) var rask på pletten med å fremstille staten som en eneste stor gjeng av ekstreme rasister. Hvilket annet motiv enn rasisme kunne våre diplomater ha? Deltagerne i et panel på CBCs program The Current var alle enige om at man ikke kunne forvente at noen kunne svare slike på spørsmål – spørsmålene var alle kulturelt avhengige! En av deltagerne påpekte at mange mennesker ikke vet sine egne barns fødselsdatoer og at man kanskje kun husker at en fødsel eksempelvis fant sted i løpet av ”regntiden”. Da en person nevnte at bildene var så ulike, så sørget programlederen raskt å sette en stopper for videre debatt på temaet.

Dermed finner vi oss nå i en merkelig situasjon i Canada. Statens evne til å forsvare folket mot terror har blitt svekket, og mediene har bestemt seg for at man ikke kan forvente av innvandrerne vet noe om landet. Derfor er det ikke overraskende at Jack Layton, leder av New Democrats, Canadas venstreorienterte parti, sa til kanadiske muslimer i anledning Eid: “Kjære brødre og søstre, Ramadan er en mulighet til å fornye den islamske ånd og tro. Vi feirer ikke at Ramadans avslutning, men takker Allah for hjelpen og styrken som blir gitt hele denne spesielle måneden igjennom…”. Dette førte til at Tarek Fatah, leder av den moderate Muslim Canadian Congress lurte på om Layton hadde konvertert til islam. Fatah ble også bekymret over at Layton tok til ordet for hjemsendelse av Omar Khadr. Som Fatah sier, “Kan jeg spørre hva Omar Khardr har med Eid eller Ramadan eller muslimer å gjøre? Altfor mange politikere er for ivrige etter å sanke stemmer fra Muslim Canadian Community og når de gjør det, så tror de naivt at vi muslimer retter oss politisk etter menn med skjegg og kvinner i burkaer.”

Når man ser på disse sakene, kan man forstå at veldig mange kanadiere er forvirret. Mediene forteller oss stadig at vi er islamofober og at vår sikkerhetstjeneste er ute av kontroll. Slik sett er det ingen overraskelse at Dick Fadden, den nye lederen i CSIS, nylig sa:

Og da spør jeg, hvorfor blir de som er blitt anklaget for terrorisme ofte skildret i media som kvasi-folkehelter, til tross for de meget strenge avgjørelsene fra flere dommere? Hvorfor blir de alltid fotograferte med sine barn, tildelt ”ømhjertede” avisportretter og ukritisk trodd når de beskylder CSIS eller andre statlige instanser for å ha begått overtramp? Det virker noen ganger som om det å bli anklaget for terroristforbindelser er blitt et statussymbol i Canada, et kjennetegn på mot i kampen mot den virkelige fienden – som tilsynelatende er staten.”

Hvor vondt har vi det i Canada? Ingen vet. Mediene tar en politisk korrekt linje, statlige etater er i retrett i rettssalene, og den kanadiske regjeringen er svært engstelig, hovedsakelig på grunn av dens mindretallsstatus i parlamentet. Jeg mistenker at vi går inn i en dypere og dypere søvn, og kommer først til å våkne når amerikanerne starter å skrike høyt.

Introdusert og oversatt av Bruce Bawer