Pakistanske ”turister”
Våren og sommeren 1971 fikk såkalte pakistanske ”turister” bred omtale i pressen. Unge og middelaldrende pakistanske menn på turistvisum drev gatelangs, nærmest på sultegrensen. Dagbladet skrev:
INGEN KAN HJELPE PAKISTANERE I OSLO
Ikke et eneste menneske – ikke en eneste organisasjon, absolutt ingen! – kan hjelpe de stakkars pakistanske ’turister’ i Oslo. Problemet skyves vekk – ikke av motvilje – så langt derifra, alle vedkjenner seg problemet. Men det finnes ikke ”hjemmel” for noen til å ta initiativ. Imens vokser og vokser problemet.
– Kan ikke Oslo kommune gjøre noe? Dagbladet stiller spørsmålet direkte til sosialrådmann Hans Cappelen:
– Gjøre og gjøre, svarer han. – Vi kunne naturligvis gi dem mat. Ellers kan vi vanskelig foreta oss noe.
– Men har ikke Oslo et eget kontor for fremmedarbeidere?
– Nei, problemet er jo nettopp dette at de pakistanske mennene som daglig vandrer rundt i Oslos gater befinner seg her som ’turister’. Følgelig er deres problem et problem for Sosialdepartementet. Oslo kommune kan ikke skaffe dem boliger, ikke arbeide – men muligens husly fra natt til natt – men da kommer de automatisk inn i den gruppen som går under betegnelsen ’uteliggere’ – og det vil vi nødig… (8. juni 1971).
En rekke frivillige organisasjoner ble forespurt om å hjelpe de pakistanske mennene. Røde Kors tok til slutt affære og bistod mennene med innkvartering, og myndighetene fravek reglene om arbeids- og oppholdstillatelse: Fremmedloven fra 1956 krevde at slik tillatelse skulle innhentes før innreise til Norge. De pakistanske mennene fikk dispensasjon til å søke slik tillatelse etter at de ankom Norge.
Dagbladets oppslag kan gi inntrykk av at pakistanere observert i Oslos gater sommeren 1971 var et nytt fenomen. Men NOU-statistikk viser noe annet. I 1967 var det registrert 10 pakistanere her. I 1969 var de blitt til hundre, og i 1971 var antallet nesten tidoblet til 990 personer. Statistikken fra 1971 viser også at eksempelvis 450 marokkanere og 390 tyrkere hadde fått lovlig opphold her. En artikkel i Arbeiderbladet fra 1. februar 1969, avdekker at norske myndigheter i lengre tid hadde kjent til at menn fra tredje verden søkte lykken i Norge:
FOR DYRT Å SENDE UTLENDINGER HJEM
– For å spare norske borgere for noen ekstra skattekroner, ble fremmedloven ikke alltid praktisert bokstav for bokstav. Da skulle alle utlendinger som kommer hit til landet uten arbeids- og oppholdstillatelse i orden, vært sendt hjem så snart anledningen bød seg, sier sjefen for Statens Utlendingskontor A.E. Jøraanstad…
– Men ofte har disse utlendingene ikke penger, og da måtte vi ha betalt hjemreisen. For å slippe det, lar vi dem arbeide her midlertidig, så de får spart til reisa hjem, sier Jøraanstad.
– Mange utlendinger kommer her som turister…?
– Turister og turister, det er riktig at vi har mange tilfeller av turister som skaffer seg jobb her, men det er såkalte falske turister, som hele tida har hatt til hensikt å jobbe i Norge. Afrikanere, for eksempel, reiser ikke på ferie til kalde Norge, de vil ha arbeid og skulle i følge fremmedloven vært sendt hjem.”
Hvorfor norske myndigheter ikke håndhevet lovverket, handler kanskje ikke bare om ”borgernes skattekroner”. Muligens handlet det om at antallet ulovlige arbeidsinnvandrere fremdeles var så godt som ubetydelig og mer eller mindre ”usynlig”. De utfordret heller ikke norske borgere på arbeidsmarkedet. Det er også god grunn til å anta at myndighetene på dette tidspunktet ikke forutså at innvandringen ville øke de påfølgende årene.
Kyniske ”brødre”
De ”norske” pakistanerne i Oslo i 1971 vandret altså ikke i Oslos gater for å nyte norsk sommer. Mange ankom først Vest-Tyskland – på turistvisum. De som ikke klarte å finne arbeid der, dro videre til andre europeiske land. Danmark innførte innvandringsstopp i 1970. Norge ble således en av de siste mulighetene for innvandring til Vest-Europa. Og formalitetene ble ordnet av bakmenn som tok seg godt betalt:
USMAKELIG HANDEL MED PAKISTANERE – Politiet varslet av norsk konsul.
En av svartebørshaiene på fremmedarbeidermarkedet er på vei til Norge. Fremmedpolitiet i Oslo har fått navnet på mannen, som er pakistaner. Han mistenkes for «menneskehandel» med landsmenn. Mot klekkelig betaling skal mannen ha lovet fem pakistanere, som i øyeblikket venter spent i Hamburg, tilsagn om arbeid i Norge. Et slikt tilsagn er tvingende nødvendig for de fem pakistanerne om de skal få innreisetillatelse til Norge som arbeidstakere… (Arbeidebladet 9. juni 1971).
Daværende statsråd Oddvar Nordli var meget oppbrakt over den påståtte handelen med først og fremst pakistanere. Som kommunal- og arbeidsminister nedsatte han en komité som skulle arbeide frem løsninger på menneskehandelen med mer: ”Statsråden ser meget alvorlig på opplysningene om at det drives ’menneskehandel’ med pakistanere som ønsker seg til Norge. Denne ’handelen’ påstås å finne sted i Hamburg… Statsråden minner om at Regjeringen har foreslått lovregler som skal forby privat arbeidsformidling i framtida…”
Statsråd Nordli pekte også på mulige sosiale konflikter på grunn av den kulturelle kløften mellom de nyankomne og nordmenn.
– Så lenge vi får tilførsel av arbeidskraft fra de nordiske land og øvrige europeisk stater byr ikke dette på store problemer sosialt sett. Disse arbeiderne har lettere for å gli inn i det norske samfunnssystem. Grupper som derimot kommer fra for eksempel Pakistan møter her et samfunn som er totalt annerledes enn de er vant til. Også dette forhold må den nye komiteen vie stor oppmerksomhet, sier statsråd Nordli. Han vil personlig gjøre det som er mulig for å få satt en stopper for en ukontrollert arbeidsformidling av pakistanere som vil til Norge (Arbeiderbladet 3. juni, 1971).
At det foregikk en mer eller mindre skjult innvandring som ikke var ønsket av myndighetene, kommer også klart frem i en annen artikkel i Dagbladet. Norge hadde innført passkontroll på Østbanen for å stanse pakistanere som tok seg ulovlig til Norge:
Kald skulder fra finneneHvordan taklet våre naboer i øst de omtalte pakistanske ”turistene”? En Dagbladartikkel fra 24.september 1971 forteller at finnene umulig kan har vært bekymret for ”borgernes skattekroner”. Pakistanerne ble behandlet som ”charterturister”:
FORFROSNE OG DØDSTRETTE PAKISTANERE MARSJERER
Protestmarsj mot finsk politikk… Forfrosne og dødstrøtte fortsetter de utviste pakistanerne sin demonstrasjonsmarsj mellom Helsingfors og Åbo. Over 10 mil har de gått… Meningen var at de 19 arbeiderne som deltar i protestmarsjen skulle ta båten over til Sverige, men de svenske myndighetene har besluttet at de ikke vil ta imot dem. Hvis de går om bord på båten til Sverige, får de ikke komme i land, men må reise tilbake til Finland. Der planlegger man å sende dem med et charterfly som flyr gruppa direkte til Pakistan, på den finske stats bekostning. Men ennå går de – en veritabel ’smertens vei’. Myndighetene tar det kjølig. Regjeringen har bestemt at de skal ut av landet.”
Tre og et halvt år etter medieoppslagene sommeren 1971 innførte Norge innvandringsstopp, etter kraftig press fra venstresiden (LO og AKP(m-l) med flere) som mente at norske arbeideres muligheter på arbeidsmarkedet var truet av de nyankomne arbeidskreftene. Da vi innførte den såkalte innvandringsstoppen i 1975, hadde 3.772 pakistanere arbeids- og oppholdstillatelse i Norge.
I dag er det flere som vil ha det til at denne innvandringshistorien handlet om at de samme landene søkte etter billig arbeidskraft fra den tredje verden. Slik forklares også hvorfor så mange av ”turistene”, omdøpt til arbeidsinnvandrere, som kom på 60/70-tallet i dag er uføretrygdet eller på annen trygd; de arbeidet så hardt og er nå helt utslitt for sin innsats for Norge. Jeg mener ikke med dette å antyde at de ikke jobbet, mange gjorde det og mange jobbet også hardt, men motivene for denne arbeidsinnsatsen er neppe noen romantisert innsats for Norge: Langt de fleste jobbet hardt for å få sin egen familie til landet og for å gi dem bedre levekår og for å gi sine barn bedre fremtidsutsikter. Derav vokste også innvandringen, til tross for at de samme land i stort sett samme periode (første halvdel av 1970-tallet) innførte såkalt innvandringsstopp.
I dag ser vi resultatene av denne innvandringen. Med sitt chartergrep stoppet finnene utviklingen før den fikk satt i gang, mens Danmark innførte relativt tøffe innstramninger i utlendingsloven i 2002. Sverige har hatt fri flyt i hele perioden, og er da også det landet som per i dag sliter mest og som kanskje har de dystreste fremtidsutsikter, ikke minst fordi de ikke har et oljefond å hvile på. Samtidig klarte Sverige for kort tid tilbake å få en returavtale med et land som Irak, men også her avdekkes uventende bivirkninger: For til tross for at Sverige betaler irakere penger (og billett) for retur til Irak, så tar det ikke all verdens tid før de samme er tilbake igjen i Sverige. Men om det hjelper noe for Sverige å stramme inn asylpolitikken, så er døren gjennom familieetablering like åpne – dertil har Mona Sahlin i sin valgkamp erklært, om hun vinner, at det skal bli enda enklere å få familiegjenforening i Sverige.
Finnenes resolutte handling, danskenes innstramninger og svenskenes økende gjeld og dystre fremtidsutsikter, gjør at flere og flere kaster sine øyne på Norge. For som hånd i hanske med denne utviklingen kom den rødgrønne regjeringen til makten i Norge, der spesielt SV skulle bevise det de tror er ”humantitet”; det skulle bli lettere å få opphold i Norge for asylsøkere og en rekke ”humanitære” hensyn skulle iverksettes for å sikre opphold. Enslige asylsøkerbarn skulle ivaretas på best mulig måte, og for å sikre deres rettigheter skulle disse barna overføres til barnevernet. Regjeringen, eller rettere sagt: SV, avviste også alle krav om innstramninger hva gjelder familieetablering, til tross for at det er godt kjent at mennesker her brukes som levende visum gjennom ekteskap og at praksisen er en hemsko for integreringen. Svaret på denne politikken lot ikke vente på seg; andelen asylsøkere har økt voldsomt i denne perioden, det samme har andelen enslige unge asylsøkere, ja i denne gruppen finnes endog barn ned i treårsalderen. I landene rundt oss går derimot andelen asylsøkere ned. Det burde knapt forbause; hvorfor velge et land som eksempelvis relativt lutfattige Sverige, når en kan få opphold i et land som Norge – med velferdsgoder herfra og til himmelen?
Den rødgrønne regjering (eller SV) kan i sin første regjeringsperiode kanskje unnskyldes for denne naiviteten. Med en SV-er som finansminister ble antakelig læringskurven bratt; for selv et land som Norge – med sin oljeformue – må planlegge ut fra den befolkningen den har og vil få (og hvordan denne befolkningen opptrer), og ikke ut fra den oljen som ligger under havet. ”Styrtrike” Norge er ingen statisk tilstand, noe som den gjenvalgte rødgrønne regjeringen synes – etter valget – å ha blitt smertelig klar over. (Av og til lurer jeg faktisk på om de spekulerte i å tape valget). SV-eren forsvant i alle fall som finansminister og tok plassen i kunnskapsdepartementet, mens en ringrev av en tidligere Ap-finansminister ble plassert til å forvalte finansene. Begge deler er nok et klokt trekk; SV vil som politisk parti antakelig tjene på å forvalte en av sine hjertesaker (skole) og vår nye finansminister er kjent for å være en gjerrigknark på Norges vegne – der innstramninger kan predikeres for oss med selveste ”julekveld-stemmen”.
At innstramninger er nødvendige tyder ikke minst den rødgrønne regjeringens merforbruk av oljefondet på. I dag brukes en andel oljepenger som var budsjettert benyttet i rundt 2019, altså om tre regjeringsperioder. Overforbruket er nødvendig for å fastholde de velferdsgoder som vi i Norge ikke bare et blitt godt vant til, vi regelrett forlanger det. Ingen regjering med ambisjoner om videre makt tør å røre velferdsgodene. Men et slikt overforbruk må også spares inn. Spørsmålet er hvordan.
Den rødgrønne regjeringen, og kanskje også SV, har innsett at innvandringen til Norge er særdeles kostbar, og må strammes inn. Derfor snakker nå også SV om en ”streng, men rettferdig innvandringspolitikk”, et utsagn som mange av oss er blitt kritisert for i årevis. Men SV kunne jo ikke, med den politiske æren i behold, argumentere for innstramninger i innvandringspolitikken uten å få noe til gjengjeld. Det fikk de med integreringspolitikken. Den ble flyttet til barne- og likestillingsdepartementet, med en SV-er ved roret. Det skal bli interessant å følge hvordan barne-, likestilling- og integreringsminister Audun Lysbakken (SV) vil forvalte dette feltet. Antakelig vil også Lysbakken måtte erkjenne at det er en sammenheng med andelen innvandrere, type innvandrere og integrering.
Derfor vil sikkert også Lysbakken støtte at avviste asylsøkere sendes ut med charterfly, om ikke høylydt så i all fall med en stilltiende aksept, og det til tross for at ”flyene som chartres, kan være samme jetfly som bringer solhungrige nordmenn til Syden,” som Dagsavisen.no skriver.
Økende antall saker gjør at Politiets utlendingsenhet (PU) nå frykter de ikke rekker å sende ut asylsøkere i tide. Personer som allerede har søkt asyl i et annet europeisk land skal få søknaden avgjort der og sendes ut av Norge, som såkalte Dublin-saker. Dersom internasjonale tidsfrister for utsendelse ikke overholdes blir Norge ansvarlig for å behandle asylsøknadene her.
Ifølge PU øker antall personer som prøver Norge etter å ha søkt asyl i et annet europeisk land dramatisk. Fra 1487 personer i 2007, til 4689 i 2008. En økning på 134 prosent. Alle over 14 år som søker asyl i EU-land og Island, Sveits og Norge får sine fingeravtrykk rutinemessig registrert. De som har søkt asyl i et av medlemslandene, eller er tatt for ulovlig innreise eller opphold, får fingeravtrykkene overført til databasen Eurodac. Et søk Kripos gjorde i databasen den 1. september ga treff på hele 5796 personer, mot 3027 personer i samme periode i 2008. Dette er en økning på 40 prosent.
– Det er hast i en god del saker med tanke på å klare å overholde fristene, vedgår avdelingsdirektør i Politiets utlendingsenhet Geir Bang Danielsen til Dagsavisen. PU har i år hatt syv uttransporteringer av asylsøkere fra Norge til blant annet Afrika og Asia, i rene asylsaker hvor de har fått søknaden behandlet og avslått her.
Dette skjer i et samarbeid med Frontex, som er EUs yttergrensebyrå. Hovedoppgaven er å koordinere grensekontroll og uttransportering ut av Schengen-området. Ifølge Danielsen vil et slikt Frontex-charterfly lande på Gardermoen i dag for å ta med seg asylsøkere ut av Norge. Flyene som chartres, kan være samme jetfly som bringer solhungrige nordmenn til Syden.
Økningen av asylsøkere fører til at PU og UDI ikke klarer å samordne sitt arbeid. UDI oversitter saksbehandlingstiden, og dermed får ikke PU effektuert utvisningsvedtak innenfor fristen. Denne informasjonen har Dagsavisen fått tak i et brev som ikke er ment for offentligheten:
I et detaljert brev til Politidirektoratet merket «Unntatt offentlighet» redegjør Politiets utlendingsenhet for en svært hektisk tilstand. PU argumenterer for å tvangsreturnere flere asylsøkere med charterfly til de landene i Europa hvor de først søkte asyl.
«PU vil ta initiativ for å rette en henvendelse overfor myndighetene i aktuelle mottaksland med forespørsel om aksept av et større antall personer per dag og eventuelt charter. Dersom vi får aksept for charter vil det være realistisk å ta høyde for å kunne uttransportere ca. 15–20 personer per charter, heter det i brevet som er underskrevet at PU-sjef Ingrid Wirum og avdelingsdirektør Geir Bang Danielsen.
I brevet går PU langt i å klandre Utlendingsdirektoratet (UDI) for problemene med å holde fristene for utsendelse.
«På grunn av stor saksmengde er saksbehandlingstiden hos UDI blitt lengre enn tidligere, og det kan skje at UDI bruker opptil 5 måneder på å fatte vedtak. I 1. halvår 2009 tok det i gjennomsnitt 131 dager fra PU oversendte saken til UDI før vedtak ble fattet om retur etter Dublin II-forordningen, mot 96 dager i 2008. Økningen hos UDI medfører at PUs frister for effektuering blir tilsvarende kortere. Dette gir PU store utfordringer mht. til å effektuere vedtakene innen de gitte frister», skriver Politiets utlendingsenhet.
Som et apropos; Dagsavisen har valgt en heller stemoderlig tittel: Tvangsutsendes med charter.
Les også HRS-rapporten: ”Tell ikke meg: Innvandringens kostnader og velferdsstaten”