Rita Karlsen, HRS
Professor Tore Lindbekks artikkel introduseres som følgende:
Den tillit til offentlige myndigheter og medborgere, respekt for individet og et velfungerende sivilsamfunn som ligger i bunnen av vår samfunn, var ikke noe som bare spratt frem av jordsmonnet. Dersom vi ønsker å beholde denne samfunnsordningen må innvandringen begrenses.
Lindbekk mener at innvandringssituasjonen i Norge er kjent nok, det vil si at antallet asylsøkere og godkjente for opphold er større i Norge enn i våre naboland. Forklaringen finner han i det rødgrønne regjeringsprosjektet, som på dette punktet har motstridende interesser.
Mens våre naboland strammet inn på sin asylpolitikk, valgte Soria-Moria-regjeringen liberalisering: konkret ble asylkriteriene utvidet i mer allmenn humanitær retning (spesielt for å innfange tilfeller av kvinneundertrykking og forfølgelse av homofile). Med dette steg behovet for ”land”-kunnskap i innvandringssakene. En internasjonal avtale åpnet for arbeidsbesparing ved at man mer skulle basere saksbehandlingen på “førstelandets” vurdering, men det er uvisst om dette ble fulgt opp. Uansett økte innslaget av skjønnsmessige vurdering, anketallet, og antallet med lang ventetid i asylmottak etc. Disse ventetidene ble et ekstramoment i bedømmelsen av humanitært relevante forhold.
Jeg er enig med Lindbekk at den første rødgrønne regjeringens liberalisering betaler vi en høy pris for nå. For når det langt på vei blir opp til den enkelte å avgjøre i hvilken grad en person har krav på opphold – samtidig med at den enkeltes arbeidsbyrde vokser noe voldsomt – så kan det ikke være bare enkelt å gi begrunnede avslag. I tidsbesparelsens ånd kan det således være enklere å gi opphold, og dertil slippe en ankesak som stort sett følges i avslagssaker. Og når regjeringen dertil lot ”lang botid” bli et gyldig argument for opphold, ja, det er det en invitasjon til at folk skal klore seg fast selv om de er utvist. MUF-sakene tjener som godt eksempel her.
Men det var vel, eller er vel, akkurat på dette punktet ”de gode og onde” skiller lag. Noen mener at alle som har klart å komme seg til Norge, langt på vei burde sikres opphold. Selv om frasen er at de som ikke har behov for opphold skal returneres, så ligger listen helt forskjellig hva gjelder avgjørelsen av ”behov”. Noen mener ønsket om et bedre økonomisk liv er god nok grunn, andre mener det er misbruk. Noen hevder at Norge har bruk for denne arbeidskraften, uten å ville diskutere at det er noen form for arbeidskraft Norge har bedre bruk for enn annen.
En forsiktig politiker, som forsto at innvandringspresset mot Norge mer skyldes flukt fra fattigdom enn politisk forfølgelse, uttalte nylig at det kan ikke være en oppgave for Norge å avhjelpe hele verdens fattigdom. Egentlig kunne vel dette synspunktet vært formulert atskillig skarpere: Fødselstallene i den ikke-vestlige verden er fortsatt høye; og verdens befolkning beveger seg mot åtte milliarder. Dette vil skape ytterligere større press på ressursene – mer nød og fattigdom – og ennå flere konflikter mellom familier, klaner og regimer om jord, vann, mineraler og beiteområder, under regimer styrt av korrupsjon og æreshierarkier. Spørsmålet bør derfor ikke bare bli: Hva kan Norge bidra med overfor dette hav av elendighet, men også: hvordan skal vi forebygge en invasjon som flytter de samme ødeleggende forholdene inn til oss. Den tillit til offentlige myndigheter og medborgere, med den respekt for individet og et velfungerende sivilsamfunn, som fortsatt ligger i bunnen av vår (meget effektive) samfunnsorden, var ikke noe som bare spratt frem av jordsmonnet.
De som krever toleranse og vidsynthet av oss i møtet med ”multikulturer”, forsømmer gjerne å skille uenighet om munnharpe, bunadssøm og kebabmat fra krav om respekt for individets verdighet og et samfunn med trygge rettsforhold og åpenhet for meningsutveksling og kritikk. Disse krav gjelder særlig fundamentale trekk i vårt samfunn. I debatten omkring Samuel Huntingtons Clash of Civilizations hevdet enkelte at man ikke skal understreke Vestens særansvar for disse verdiene så sterkt på grunn av at de er universelle, eller vil iallfall bli det etter hvert som moderniseringsprosessen skrider frem. En mer velbegrunnet oppfatning er at dette ikke holder stikk; moderne geværer og fabrikker lar seg utmerket godt forene med klankultur og autoritære styresett. På grunn av uklarhet, kynisme og tendenser til multikulturelt knefall, har våre overtalingsforsøk i det offentlige rom hittil hatt liten overbevisningskraft overfor grupper av annen bakgrunn. (Mer energiske bidrag har bare kommet fra et fåtall ivrige enkeltpersoner som Bernt Hagtvedt og Lars Gule.) Etter hvert som størrelsesforholdet mellom fremmedfødte og ”innfødte” nærmer seg paritet innenfor det norske samfunnet, vil ”trykket” fra vår tradisjonelle kultur svekkes ennå mer.
Lindbekk går deretter inn på det som i noen land, og særlig i Danmark, er blitt barnelærdom; nemlig at det er en sammenheng mellom andelen innvandrere, deres opphav og integrering. Men selv Lindbekk sier dette mellom linjene:
For de siste års innvandring til Norge spilte det ikke bare inn at Norges velstands- og velferdsnivå var godt kjent ute i verden; men også at en rekke andre (velstilte) land nå sperret sine grenser.
Innvandringene i Norge besto også av et stort antall EU-borgere – som midlertidig fyller tomrom i norsk arbeidsliv og som snart vil dra videre til andre arbeidsmarkeder, der det er større etterspørsel etter deres kompetanse og sterke hender. Det knytter seg selvsagt mange praktiske og formelle problemer til disse og deres nærvær. Men den mer politisk relevante problematikken gjelder innvandringen fra Afrika, Asia og Sydamerika, som søker asyl eller humanitært begrunnet opphold i Norge (samt disses familiemedlemmer). I perioden fra 2001 til 2007 økte disse (og deres barn) sitt antall i Norge fra 130.000 til 250.000, altså med 19.000 per år (Statistisk sentralbyrå: SA 103). Her er både de som fikk opphold (eller familiegjenforening) medregnet, og de som forble i landet fordi myndighetene ikke maktet å sende dem ut.
En fortsatt økning på 19.000 årlig fra Asia og Afrika innebærer en vekst på 380.000 over en tyveårsperiode. Da krysser denne innvandrergruppen den første halve millionen. Forutsetter vi at fertiliteten innenfor gruppen er halvannen ganger de ”innfødtes”, nærmer den seg en befolkningsandel på 15 %, det vil si det samme som Oslos totale befolkning per idag. (For Oslos vedkommende vil en slik utvikling av den samlede innvandringen trolig føre til at de to folkegruppene nærmer seg lik størrelsesorden.)
Vi vet av erfaring hvordan ”de norske” pakistanerne, somalierne, tyrkerne osv. fastholder kontakten med landet de kom fra, ved hjelp av feriebesøk, skolegang, giftemål og økonomiske transaksjoner, og forsøker å skape samfunn parallelle til vårt eget. Deres sviktende norskkunnskaper fordyper denne tilstanden.
Langsiktige belastningerVi kan nok tåle at klansamfunn etablerer seg i enkelte bydeler utenfor Oslo, Bergen og Trondheim, med verdistandarder og former for sosial organisering som stiller dem utenfor det øvrige samfunns grunnlag for gjensidig tillit og respekt for myndigheter. Men i en periode med mye forvirring omkring verdispørsmål, og kynisme og ”multikultur” som motto for mange opplyste og velutdannede nordmenn, kan nykommerne nok komme til å påvirke våre holdninger mer enn motsatt.
Ytterligere økning av innvandrerbefolkningen de vil trolig fremtvinge nye former for organisert samfunnsvern som vi helst ville vært foruten.
Jeg er ikke enig med Lindbekk at vi skal ”tåle” at klansamfunn etablerer seg utenfor våre største byer. En slik ”toleranse” vil bare ytterlige bidra til et mosaikk-Norge, et ”flerkulturelt Norge” der vi lever side om side – uten samhandling. Uten fellesskapet svekkes Norge, noe som igjen vil kunne gå utover den enkeltes rettssikkerhet, for eksempel at kvinner på innsiden av klansamfunnet ikke får ta del i menneskerettighetene på samme måte som de utenfor klansamfunnet.
Lindbekk tar også opp det økonomiske aspektet:
Enkelte bekymringsmomenter kommer i tillegg til de kulturelle utfordringer. De er dels av økonomisk art, dels kriminalpolitiske. Den store innvandringen påfører vårt trygdesystem langsiktige økonomiske belastninger, i tillegg til det finansielle press grunnet endringene i den norske befolkningens alderssammensetning. Samtidig vil deres bidrag til arbeidsstyrken ventelig (fortsatt) være i underkant av den ”tradisjonelle” befolkningens.
Jeg vet ikke om Lindebekk har lest HRS-rapporten ”Tell ikke meg: Innvandringens kostnader og velferdsstaten”, men i så fall beviser den akkurat Linbekks påstander om at det er stor forskjell mellom ulike innvandrergruppers bidrag til det norske fellesskapet, og at disse også skiller seg ut fra den (etnisk) norske befolkningen.
Lindbekk synes heller ikke å ha noen særlig tro på de bebude innstramninger fra den gjenvalgte rødgrønne regjeringen, og han lanserer sine egne forslag:
Det slappe bidraget fra Stoltenberg-regjeringen (blant annet forårsaket av intern strid innenfor regjeringen) innebærer praksis som det vil være vanskelig å oppheve; innstramminger vil lett skape urettferdighet og andre belastninger i overgangsfasen. Det er også en vanskelighet at myndighetene heller ikke har formidlet bidrag til analyse og vurdering av mulige regulertingstiltak, ut over noen forsiktige forsøk på å frisere behandlingsprosessene for nedkorte ventetider.
Noen tiltak er allikevel nærliggende:
1. Et hovedmoment må være at Norges flyktningpolitikk igjen blir parallell med våre nabolands. Oppfatningen må brytes at Norge følger den åpne dørs politikk, beredt til å sluse inn alle de som ikke lenger kan håpe på isgang til for eksempel Danmark og Sverige.
2. På grunn av den langvarige belastningen de siste års asylpolitikk har skapt for asylmottak, kommuner og andre myndigheter, bør det årlige mottak av 1200 kvoteflyktningene fra FNs flyktningkommissær opphøre.
3. Retten til opphold i Norge må igjen knyttes til politisk begrunnet forfølgelse, Humanitære hensyn av mer skjønnsmessig karakter, for eksempel grunnet kvinnediskriminering og forfølgelse av homofile, må utgå.
4. Dublinkonvensjonen om tilbakesending av asylsøkere til landet der søknaden første gang ble behandlet, må iverksettes uten unntak. I noen førsteland (som Hellas, trolig også Italia) er de lokale fasiliteter for asylantenes opphold spesielt kritikkverdige, og dette har avholdt Norge fra å følge konvensjonen. Her må Norge bistå aktivt til forbedring av tilstandene (også økonomisk), ut fra det kollektivt ansvar også vi har innenfor Schengen-samarbeidet.
5. Det trengs også en langt mer energisk innsats for å oppnå tilbakesendingsavtaler overfor ulike opprinnelsesland. Slike avtaler har både rekkevidde for iverksettingen av vedtak omutsending av voldskriminelle, og for den videre karriere for asylsøkere som ikke fikk ja fra myndighetene.
6. Aldersgrensen for henteekteskap må heves til samme nivå som i Danmark, det vil si 25 år.
For å ta det siste først; Norge bør absolutt se fordelene med å innføre en aldersgrense – og et tilknytningskrav – for henteekteskap etter modell fra Danmark (som for øvrig er 24 år for begge parter i ekteskapet). Ikke minst fordi de høster svært gode erfaringer av en slik praksis i Danmark, men ikke først og fremst fordi det begrenser innvandringen (den har faktisk økt i Danmark), men fordi det har ført til at flere unge med innvandrerbakgrunn tar høyere utdanning – og flere fullfører. Samtidig har ekteskapsmønsteret for særlig noen grupper endret seg radikalt. Deretter er jeg uenig med Lindbekk i at det årlige mottaket av FNs kvoteflyktninger skal opphøre. Tvert om bør det settes inn ressurser nettopp for å hjelpe de som virkelig er trengende flyktninger, og det er akkurat derfor at andelen asylsøkere som påberoper seg opphold må reduseres. Vi vet at mange av disse er grunnløse asylsøkere, og disse undergraver således asylinstituttet – og koster det norske samfunnet milliarder på milliarder. Men skal vi få dette til, kreves ett annet tiltak: Vi trenger et byråkrati som blir fortalt hvilke retningslinjer de skal drive etter, og da må det slås hardt ned på byråkrater som driver (sin egen) politikk. Ellers hjelper det liten verken hvilken regjering vi har eller hvilken politikk de ønsker å gjennomføre.
Les hele Tore Lindbekks artikkel hos Minerva: Det beste og det gode